Av Kalle Kanin
Noen ganger, når solen skinner, liker vi i Vittighetens Dyd å gå i parken. Kanskje tar vi med oss noen øl, men det er ulovlig, så det må forbli hypotetisk. Denne gangen tok vi i hvert fall med oss noen engangskameraer. Til å ta bilder med. Som dere kan få se. Er vi ikke snille?
Massevis er ikke noe mindre glad i en tur ut i den organiserte naturen enn Blubbefaen og Tbone, men han trives best når han får sitte ordentlig, og slipper å drive og krølle sammen de lange bena sine, og skifte stilling hele tiden, slik bakkesitterne, som Massevis kaller dem, gjør. Han er en arrogant faen, Massevis. Forøvrig er han som sitter foran dem en helt ekte rockestjerne. Han spiller i Sigh & Explode og Easy Tiger
Les resten av Hei, vi var i parken i går ;p
Av Kalle Kanin
 Babyer skaper mye trøbbel. Men de er jo litt søte, da
Jeg satt på en nokså kjølig café i på St.Hanshaugen og leste Morgenbladet en morgen for noen dager siden. (Litt senere kjøpte jeg Dagbladet, men Aftenposten sparte jeg til kvelden.) Kaffen var ganske varm, så jeg gikk for å hente en serviett til å beskytte hånden jeg drakk med. Mens jeg dro de myke papirfirkantene ut av den litt for kraftige dispenseren de befant seg i, støtte en påfallende ung jente inntil meg med barnevognen hun dyttet foran seg. Hun beklaget seg søtt, så jeg forsikret henne om at ingen skade var skjedd, og at jeg bare var glad for litt tilfeldig nærkontakt med den oppvoksende generasjon.
Selv merket jeg raskt at den siste bemerkningen kanskje kunne tolkes i en langt verre mening enn den var tenkt, men hun syntes ikke å feste seg nevneverdig ved de grovt upassende undertonene i det jeg hadde sagt. Jeg tok det som et tegn på at barnet i vognen ikke var hennes eget, ellers ville nok morsinstinktet hennes sørget for at hun kom seg unna meg i høy hastighet. Så jeg bestemte meg for å snakke litt mer, fortrinnsvis høyt nok til at hun ville høre det.
“Det er kanskje en liten nevø eller niese du har der,” sa jeg for å teste min egen hypotese, “hva heter egentlig den lille krabaten?” “Hun heter Ida. Og hun er søsteren min sin, men hvordan gjettet du det?” sa hun overrasket. “Jeg bare synes figuren din var for flott til å ha gått rundt med hele hun her inni deg” sa jeg, og hun smilte. Så bæsjet Ida. Optimalt sett burde jeg ha tilbudt meg å hjelpe med bleieskiftingen, men jeg følte meg ikke voksen for oppgaven, så jeg snudde på hælen og gikk. Det kommer sikkert flere sjanser senere.
Av Kalle Kanin
 Jøder og arabere kommer ikke alltid like godt ut av det med hverandre
Melchior er jøde, 37 år gammel, og har derfor et anstrengt forhold til profeter. Mange av dem var nok hyggelige folk, men de var også løgnere og sjarlataner som må brenne i helvete til evig tid for å påstå at de snakker med Gud, mener han. Romkameraten hans, Ahmed (33), er en araber med inngrodde vaner. Han er av en annen oppfatning enn Melchior når det kommer til kommunikasjon mellom den allmektige og hans folk. Hobbyene hans inkluderer å tilbe Muhammed opptil flere ganger daglig, og han mener Melchior baserer livet sitt på en teologisk feilslutning om Guds preferanser når det kommer til folkeslag.
Og Melchior, hvordan fortoner egentlig samboerskapet deres seg fra ditt ståsted?
Det er klart det er litt vanskelig å dele leilighet med en som vil utrydde meg og alle jeg kjenner, men jeg sparer jo nesten 3000 kr. i måneden på å dele bad og kjøkken med Ahmed. Jeg tror ikke vi har mer konflikter enn andre romkamerater, det er bare naturlig at det blir litt krangling når en lever så tett på hverandre.
Les resten av Det er ikke lett å være venner når man hater hverandre
Av tbone
Til dere som ikke har forstått det enda, går noen av oss i dyden på samme skole. Dette er hyggelig… Bortsett fra i dag morges. Da jeg kjørte gjennom byen på den trendy kombi-birden min fikk jeg se noe helt f-o-r-j-æ-v-l-i-g!
Jazzgeir stod utenfor en kebab-restaurant og mishandlet en liten hund. Klokken var såvidt passert halv ni og der stod han og kløp en korthåret dachshund i pungen. Dyrevenn som jeg er kjørte jeg dyremisshandleren sporenstreks ned. Jazzgeir mumlet noe om at han savnet norske paradise før han besvimte.
Sex and the city- episode 25 ” games people play”:
Jeg kommer litt for sent inn da jeg satt og så på reklamer på tv norge, jeg så en sykt morsom NAF-reklame der en familie står fast med bilen på en strand og blir dyttet fri av en gjeng nudister. LOL
Les resten av Sex og singleliv episode 25
Av Kalle Kanin
 Holding av hender er en aktivitet som er best i fellesskap
Dæven, du er ganske jævla pen, sa jeg da jeg så henne. Det vil si, jeg sa det ikke, men jeg tenkte det ganske høyt. Inni meg. Slik tenking skal gjøres. Så spurte jeg henne om veien til trikken. Hun pekte. Hun er tydeligvis snill sånn.
Neste gang jeg ser henne, skal jeg spørre om hun noen gang har hatt lyst til å ta en fremmed gutt i hånden og bli med ham dit han skal, eller et helt annet sted han ikke vet om ennå. Det blir bra, tenker jeg. Jeg håper hun kommer til å skjønne at jeg mener meg selv. Og at hun ikke begynner å gråte fordi jeg uforvarende har rippet opp i et sårt minne, for eksempel om en gutt hun nesten møtte i Berlin, eller noe annet tragisk romantisk. Paris ville vært en klisjé. Men uavhengig av geografi ville det satt en demper på den uanstrengte flørten jeg håper å innlede med henne, så jeg satser på at det ikke skjer.
Forhåpentlig kommer hun til å smile. Jenter ser så glade ut når de smiler. Noen av dem er det sikkert også. Kanskje ikke hele tiden, men ganske ofte, slik som meg. Sånn sett passer vi ganske bra sammen. Jenter og meg, mener jeg. Perfekt match. Synes jeg, da.
Av Pseudonymfo
 En mann står alene mot overmakten. Han håper han ikke blir satt i fengsel, men vet det bare er et spørsmål om tid
Jeg tenker ofte på hvor kjipt det må være å sitte i fengsel. Så kjipt å tenke på noe så kjipt, tenker du nok, kjip som du er. Du har helt rett.
Hver dag er jeg nemlig én dag nærmere å før eller senere ende opp i fengsel, kasjotten, buret, spjælet eller lignende, det er jeg overbevist om. Ikke at jeg er så kriminell av meg av natur, i hvert fall ikke på en god dag, men fordi jeg sikkert kommer til å bli en skikkelig fæl fyr når alle mine drømmer og planer går i dass. Da vil jeg, i et innfall der barnslig nysgjerrighet og evig utforskningstrang møter desperat sult og samtlige broer brent, finne ut at jeg trolig er like udugelig i en hypotetisk skapsprengerjobb som alt annet hypotetisk. Og jeg gruer meg som faen til å miste såpa i dusjen. Eller til å spikre paller.
Tenk så sykt kjipt å bo isolert på sånn knøtta litte celle med gitter, en skabbete, lusbefengt madrass og en iskald metalldass som du sikkert fryser fast i hver gang det er vinter og kaldt og du pisser litt feil og fangevokteren må komme med varmt vann for å løsne deg fra do-ringen. Eneste avbrekk i hverdagen er sporadisk voldtekt fra cellekameraten, han er liksom så mye ømmere nå som du har sluttet å kjempe imot. Men dette skjer jo kun i Prison Break og den Alcatraz-filmen med Clintern, ikke rart de ville rømme liksom, men norske fengsler er bedre enn ethvert luksushotell i beste sendetid, med både playstation og enecelle, underarmsputer og visstnok masse, masse dop, noe som praktisk talt er lov når du allerede bøter på din gjeld til samfunnet. Blir du lei av å leve i luksus og celledus er det uansett bare å tusle ut, sånn har jeg forstått det.
-Vi kommer til å savne deg, sier de da, og de mener det faktisk.
Les resten av Buruglesett
Av Kalle Kanin
 Kollektivtrafikk er miljøvennlig, men kan føre til sjelelige senskader Jeg stod tre meter fra bussen, og skulle til å gå ombord i den, da jeg så en veldig søt jente snuble ut i gaten fra den bakerste døren, så hun falt overende. Det så ikke ut som hun slo seg, men jeg tenkte jeg skulle spørre likevel. “Gikk det bra? Du må passe deg for trapper, vet du.” Jeg smilte moderat muntert til henne, så hun ikke skulle tro jeg lo. “Ja, men kan du hjelpe meg litt med tingene mine?” spurte hun, og bussen forlot holdeplassen mens jeg gikk mot henne.
“Det må være noe med dette stedet som knytter oss sammen,” prøvde jeg meg, “men det er jo på en litt rar måte, ettersom du ville hit, mens jeg prøvde å komme meg vekk herfra. Kanskje er vi blant disse motsetningene jeg hører tiltrekker hverandre?” Jeg begynte å samle sammen de minimale trusene og passelig store bhene som hadde falt ut av posen hennes. “Det er ikke så rart jeg ville hit, kjæresten min bor her. Men hvorfor vil du så gjerne bort?” sa hun. “Nei, det er vel samme grunnen det, hehe,” svarte jeg mens jeg tok grunnen under bena mine i nærmere betraktning. Hun takket litt usikkert for hjelpen før hun gikk, utvilsomt for å spise en bedre middag med sin kjære, og danse pirrende for ham iført sitt nye undertøy.
Det gikk ikke flere busser den kvelden.
Av tbone
“Du er så søt.” Alexander setter ned glasset med hvitvin og ser Trine dypt inn i øynene.
“Jeg er så heldig som får lov til å ha en venninne som deg, søt og pen, men også en jeg kan snakke med om alt… Det er som et eventyr!”
Leiligheten er sparsommelig men smakelig innredet. Skinnmøblementet i brunt står fint til det velfylte barskapet i teak. Overalt står det moderne kunst, bilder av nakne kvinnekropper ser ut til å være det gjennomgående temaet.
“Er du søvnig Trine? Du er så søt når øyelokkene dine begynner å bli tunge, her la meg hente et teppe…” Fjeset til Alexander får et annerledes preg når han snur ryggen til. De sjarmerende øyenbrynene som vanligvis står gutteaktig over brune valpeøyne faller slapt ned, og avslører et værbitt utseende.
Les resten av Et eventyr…
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer