Av Jazzgeir
 I neste sesong er det disse lekkerbisknene menn skal krangle om. Vil du melde deg på? Nok matprat, vi er i gang! Forhåpentlig siste episode av Pia og Jasmin er i gang. Les resten av Pia og Jasmin fortsetter å late som de er interessert i menn det er tydelig at de ikke er interessert i
Av Gehzandersmeckz
 Det siste jeg husker fra roskilde, jeg prøvde å få henne til å slutte, men hun bare lo og fortsatte, mens hun slikket bort tårene mine og holdt meg fast For 200 år siden var det ingenting mer naturlig enn å undertrykke kvinnen, hun fikk sjelden utdannelse, ble giftet bort imot sin vilje, og måtte vaske mannens toalett, bokstavlig og allegorisk talt. Det blir tatt for gitt at de ikke prøver å ta hevn, naive verden.
Jeg har en venn som har begynt på veterinærlinja i Oslo. Han er en relativt kjekk gutt, høy og mørk, ikke minst uskyldig og god innerst inne, ikke ulikt en kattunge, eller en kanin (en som aldri ville spist ungene sine). Det var etter immatrikuleringen på universitetet ting begynte å skurre i forholdet vårt. Han ble fraværende, aggressiv og låste seg inne på toalettet i timer av gangen. Når jeg spurte hva som var galt, reagerte han med voldsomme utbrudd, der han anklagde meg for å ha slitt i stykker sjelen hans gjennom årene. Da vi til sist kom til stykket, sank han sammen i armene mine i ynke og gråt, det hadde skjedd noe på immatrikuleringen, noe han ikke kunne tilgi seg selv for.
Les resten av Legitim undertrykkelse
Av Jazzgeir
 Denne kunstneren bruker et eksplosivt språk som utgangspunkt for å lage provoserende kunst som kan opprive oss alle. Forrige mandag skulle absolutt disse forferdelige damene holde på midt i valget, men i dag er dagen å få med seg godsakene. Men tror du ikke at Pia og Jasmin bare avbryter midt i Jakten på Kjærligheten? Det er forferdelig, opprivende og makesløst frekt. Faen ta. Det skal ekstremt mye til for å imponere meg i dag, chikas/gamle kjerringer.
Asan intimbarbering sponser fitteprogrammet og vi er off. Les resten av Jakten på moren til en kjendis og kjendisen selv, selv om hun ikke er så kjendis
Av Kalle Kanin
 Hvorfor vil du vite navnet mitt, du kommer jo ikke å klare å knytte det til noe ansikt uansett Denne helgens definitive høydepunkt var at Lucy Swann sang en sang om en rar gutt til meg fra scenen, som forøvrig befant seg i Sandvika, et av verdens aller verste steder. Dagen etter møtte jeg en ganske stor jente på et kjøkken på Grünerløkka et sted. Megamias og Kristisk var også der, og hun fortalte meg at Megamias noen minutter tidligere hadde prøvd å klå henne på puppen, og at Kristisk bruker tupé. Den første påstanden kjøpte jeg uten betenkeligheter, da jeg kjenner Megamias fra før, men den andre fant jeg vanskeligere å svelge. Jeg spurte hva slags beviser hun hadde for at den strengt friserte manken til Kristisk er kjøpt og betalt for, men hun bare mumlet noe om at hun studerte psykologi, og ville ikke utdype noe videre.
På dette tidspunktet la vi merke til at noen håndhilste på hverandre på den andre siden av rommet, og innså at vi selv ennå ikke kjente hverandre ved navn. Hun nevnte sitt, og i det jeg sa mitt, lyste det hittil nokså uengasjerte ansiktet hennes opp. “Heter du det på ordentlig?” sa hun. “Ja, jeg har hett det så lenge jeg kan huske,” svarte jeg. “Vet du, nå ble du plutselig mye mer fascinerende for meg. Det er bare sånn jeg er,” fortsatte hun, mens hun stirret intenst inn i det venstre øyet mitt, og smilte, med alle tennene. Det tok meg noen sekunder å komme opp med et passende svar. “Riktig,” sa jeg, “men jeg vil gjerne konfrontere Kristisk med det du sa om håret hans. Jeg føler det ville vært et tillitsbrudd å holde noe sånt skjult for meg, så det haster faktisk litt også. Kan vi gjøre det med en gang?”
“Greit, men etterpå vil jeg høre mer om deg og navnet ditt,” insisterte hun, jeg nikket, og opprettet en slags kommunikativ kanal som vi kunne dele alle tre. Det var ikke så vanskelig, ettersom musikkanlegget ikke hadde særlig rekkevidde, og ingen hadde skrudd på kjøkkenradioen. Etter at Kristisk hadde bekreftet at håret hans er av aller falskeste sort, men laget av ekte hår fra andre mennesker, klarte jeg å sette i gang en krangel mellom dem om hva det er best å være av psykolog og advokat, og snek meg på et nachspiel med Jimmini Krikket og to nesten engelske jenter.
Overflatisk sjekking har jeg nemlig ingenting til overs for.
Av Jimmini Krikket
 Vittighetens Dyd vil gjerne benytte denne anledningen til å minne de mest festglade badstuegjengerne som leser oss om at alkohol fordamper ved 76 grader. Til ettertanke Her om dagen spaserte jeg svært lite målbevisst nedover Torgata med en Belle & Sebastian-sang om dumme gutter på hjernen. Omtrent hundre meter etter Hausmansgate stoppet jeg for å rulle en sigarett. Et slikt prosjekt krever tålmodighet og presisjon, så jeg bestemte meg for å stille meg inni en portinngang, slik at jeg ikke sto i veien for andre fotgjengere, og sigarettrullingen min ikke ville bli hindret av et plutselig regnvær. Idet jeg var ferdig tente jeg røyken, tok et dypt åndedrag, holdt det, pustet ut, følte fordelen med å røyke i hele kroppen, og la merke til noen knapper rett til venstre for meg.
Jeg skjønte fort at det jeg så på var tre sølvfargede ringeklokker, plassert omtrent i brysthøyde (jeg er sånn passe høy). Utifra min tolkning av skriften som ledsaget dem, bodde “Hercules” i første etasje. Jeg hadde selvfølgelig aldri hørt om, langt mindre møtt denne Hercules, og visste derfor ikke om han var den typen som avviser et hyggelig tilfeldig besøk på kveldstid, eller om han tok imot nye mennesker med åpne armer, i håp om å kunne utveksle noen filosofiske betraktninger og lettbente anekdoter. Men et billig, utdatert og svært grafisk bilde av en halvnaken og veltrent ung mann ved siden av ringeklokken hans, overbeviste meg om at denne Hercules garantert var villig til å besøkes, så jeg ringte på. Porten åpnet seg momentant.
Ettersom jeg hadde mer enn en halv sigarett igjen, sto jeg utenfor Hercules’ inngangsdør og røyket ferdig. Før jeg stumpet rullingsen kom en herre på rundt 40 år ut døra. Tydeligvis fikk Hercules mye besøk. Av eldre menn. Midt på natta.
Les resten av Det skal være hyggelig å gå på besøk
Av Kalle Kanin
 Jeg har hørt det er viktig å la leseren sitte igjen med en varm og god følelse etter å ha vært innom. Så her er et blide av bikkja til Pseudonymfo. Det er bare til pynt Jeg synes det er jævelig dårlig gjort av både Dagbladet og VG å bruke Facebook som eksempel på dumme steder du kan fortelle om ferieplanene dine. Hvis folk er venner med innbruddstyver så får de faen meg gå i seg sjæl først. Det du ikke skal legge ut på Facebook er selvpornografi. Men det visste du vel?
Av Kalle Kanin
 Det er nødvendig å påpeke at dette er et illustrasjonsbilde, og at Kalle Kanin i virkeligheten ikke er så langt ute av fokus som mannen som her tar hans plass
Jeg møtte en veldig søt jente på et kjempestort og ganske gammelt utested i Oslo sentrum denne helgen. Jeg visste jeg hadde sett henne før, men husket ikke hva hun het. Til gjengjeld ventet jeg litt for lenge med å innrømme det.
Jeg fjollet rundt med henne en times tid, mens vi prøvde å bomme røyk av fremmede, og å finne en hemmelig do uten kø. I totiden sa hun at hun måtte gå til et annet sted og møte noen. Jeg følte meg utålmodig, og dessuten lite interessert i å flytte meg til et lokale der jeg måtte konkurrere om oppmerksomheten hennes med folk hun tydeligvis var villig til å gå til flerfoldige skritt for å treffe, så jeg bestemte meg for å gå rett på sak.
“Kan jeg få lov til å prøve å kysse deg før du går?” spurte jeg, og frembragte med det et drag av angst over øynene hennes. “Nei, det er ikke lov å kysse meg. Jeg har en kjæreste. Han heter Petter, og er en flott fyr, jeg tror du ville likt ham. Er du hypp på å være med og møte ham?” Blikket hennes fløt sakte over i tilfreds betagelse av et mentalt bilde mens hun snakket.
Jeg hadde svært lite lyst til å slå følge med henne dit hun skulle, og gav entydig uttrykk for akkurat det. Men jeg fikk overtalt henne til å ta imot telefonnummeret mitt, i tilfelle hun plutselig ble lei av hvem han nå var.
Senere tok jeg taxi hjem med to surrealistisk vakre venninner. Begge satt mesteparten av turen i telefonen med gutter de ville prøve å få med seg hjem. Ingen ringte meg. Før neste morgen, da Petter fant det for godt å slå på tråden. Han hadde hørt om meg fra kjæresten sin, og syntes jeg virket som en hyggelig fyr. “Jeg vil gjerne ta en kaffe med deg en dag,” sa han. Jeg sa jeg var opptatt med å ta avstand fra koffein, og la på.
I ettertid innser at jeg må ha gjort opptil flere strategiske feilvalg i løpet av denne kvelden. Men jeg klarer ikke putte fingeren på noe konkret. Kanskje fordi jeg føler at den burde plasseres på en ikke helt tilfeldig valgt klitoris. Men det får bli en annen gang.
Av Kalle Kanin
 Alle har vært små barn og lekt i sanden. Til og med Kalle Kanin Som barn var jeg mye mindre enn i dag, men ikke på langt nær like smart. Særlig ikke i teorien, hvilket strengt tatt er den eneste epistemologien jeg kan påberope meg nevneverdig modning innenfor. I praksis må jeg innrømme at det er mye det samme. Men jeg er altså større.
Som fireåring pleide jeg å sette meg ved siden av jenter i sandkassen, hvor jeg først smadret sandslottet deres med en presis nedadgående albuebevegelse, og deretter prøvde febrilsk å kysse dem på nesen. På ungdomsskolen brukte jeg mange timer i uken på å følge klassevenninner hjem, og kysset dem på kinnet når vi var fremme. Her om dagen så jeg en romantisk komedie med en jente, og kysset henne på pannen under rulletekstene.
Ingen progresjon! Når skal jeg lære at det er munnen man skal kysse? Skjerpings, meg sjæl!
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer