Vittighetens Dyd » Sex og samliv

Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? IV

Kalle Kanin — Sun, 22 Aug 2010 16:36:19 +0000

Har du latt avisene hope seg opp i det siste? Vi også. (bilde: flickr.com/celinesphotographer)

Det er en hel uke siden forrige uke begynte, samtidig som uka før den tok slutt. Uker er i det hele tatt ganske så forbigående av seg. Men det skjer nesten alltid noe i løpet av dem, selv om det kanskje ikke virker sånn, i hvert fall i et månedsperspektiv. Avisene prøver i det minste skremmende hardt å gi inntrykk av det, at det skjer ting, altså, og aviser er viktige. Helt til de går konkurs fordi ingen gidder å lese dem lenger, og da var de kanskje ikke så viktige likevel. Uansett, hvis du tilhører den utrydningstruede arten som faktisk har dårlig samvittighet for at de ikke følger med i verden, kan du nå støtte deg på denne oppsummeringen, og bruke den til å hindre venner og kolleger fra å mobbe deg og den bunnløse uvitenheten din. Hørte jeg et takk? Ikke det, nei. Men velkommen skal du være, samma faen.

På begynnelsen av uka var den store nyheten at en fyr som tidligere jobbet i Dagbladet, og endelig har kommet så langt i psykoterapien sin at han tør å innrømme det for omverdenen, kanskje gikk litt langt og skrev en hel bok om det. Dagbla’-folk drikker for mye til å lage en skikkelig avis, skrev han, og Dagbladet reagerte sporenstreks med å sende Esthen O. Sæter til Dagsnytt Atten for å motbevise ryktene. At han stilte dritings var kanskje helt etter planen, men det skaffet dem i hvert fall masse oppmerksomhet, og det kan man jo ikke få nok av nå om dagen.

Oppmerksomhet har også DnbNor prøvd å skaffe seg, og hva kan da være mer effektiv enn å ansette et grisedyrt reklamebyrå til bruke navnet til en annen bank, den sentrale, vet du, som slagord. «Hele Norges Bank» kaller DnbNor seg nå, og den faktiske Norges Bank truer følgelig med søksmål. Dessverre var de ikke barske nok til å drive inn alle spenna DnbNor skylder dem, så dette må nok arkiveres som nok en omdømmekrise som bare får konsekvenser for omdømmet.

Russland, derimot, kunne neppe gitt mer faen i omdømmet sitt, og har derfor bestemt seg for å bygge OL-byen som skal brukes i 2012 oppå en massegrav med opprørere, anti-kommunister og annet slarv. For å minne pressen og utøverne på hva som kommer til å skje dersom en kapitalistkukk tar gull, formodentlig.

På den mer moteriktige fronten gikk Oslo Fashion Week av stabelen denne uken, og i et desperat forsøk på å få oppmerksomhet, har de bestemt at man i år ikke trenger å være designer for å være med. Hvis man bare er kjendis og bruker klær i hverdagen, holder det lenge. Det arrangørene kanskje ikke hadde regnet med, var at det stod politikere med markeringsbehov på gjestelisten. Hvis de hadde visst om det, hadde de kanskje holdt de mest anorektiske modellene sine innesperret, så de ikke fikk ødelagt den gode stemningen.

Ukens største nyhet sprakk på torsdag. Da ble nemlig en lamslått nasjon orientert om at de kongelige ikke er født perfekte, men faktisk trenger opplæring og skolegang for å ikke fremstå som arvelig trygdede somadril-misbrukere i all offentlighet. Ingrid Alexandra brukte i følge mediene den første skoledagen sin til å sitte pent, rekke opp hånda, og tvinge stakkars Ole, som satt ved siden av henne, til å bytte geitostskiva si mot en helt motbydelig kreasjon med pochert lakserullade på foccachia-brød. Det er jo godt at den royale unge kvinnen vet å få det som hun vil.

I helgen skjedde det som vanlig ikke stort, annet enn at Wikileaks-stifter Julian Assange ble tiltalt for voldtekt i møkkalandet Sverige. Jeg skal ikke påstå at jeg sitter på noen form for inngående kunnskap om de kulturelle og seksuelle forholdende i vårt ubrukelige naboland, men kan ikke se for meg at en fyr med langt, sølvgrått hår, som attpåtil har vært på forsida av opptil flere aviser, skulle ha noe som helst behov for å voldta noen. Anklagen ble da også frafalt, og Assange var rask til å legge skylden på Pentagon, FN og andre ubetydelige instanser med alt for mye blod, unnskyld, fritid, på hendene.

Til slutt sport. Erik Mykland er tydeligvis blakk igjen, og prøver seg med nok et comeback, denne gangen i sjettedivisjon, for Lyn. Ytterligere kommentarer om dette synes dundrende overflødig.

Jeg håper du nå føler deg grundig, kanskje til og med litt i overkant, oppdatert, og knapt kan vente til slutten av neste uke for neste nyhetsgjennomgang. Så blir det spennende å se om det skjer noe det er verdt å skrive om, da.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Oppvask – hvor nødvendig er det egentlig?

Kalle Kanin — Fri, 13 Aug 2010 14:35:52 +0000

Oppvask er både hyggelig og sjarmerende, synes du ikke? (Bilde av: flickr.com/penumbra)

Når jeg skal lage mat, tyr jeg som mange andre i samme situasjon til det litt avsidesliggende rommet vi i dagligtalen kjenner som kjøkkenet. I beste fall er kjøkkenet et innbydende sted, med diverse varer preget av fargen hvit, skånsomt plassert på strategisk utklekkede lokasjoner, der de er lett tilgjengelige for den husarbeidende, urbane mann, men samtidig ikke står i veien for utførelsen av de mange kulinariske prosjektene som preger vår næringsavhengige hverdag. Kjøkkenet mitt, derimot, har tre utgansdører, og dermed overhodet ingen plass til å putte noe som helst som er større enn enn middels brødrister, kjøpt på Clas Olshon for aller billigste penge og senere rengjort en gang imellom og knapt nok det.

Greit, jeg skal innrømme at jeg har noen skap. Noen av dem har til og med hyller, men den kjølige varianten av disse oppbevaringsinstallasjonene har jeg måttet plassere på verandaen. Det sparer meg for store utgifter om vinteren, og har en slankende effekt om sommeren, da maten uten unntak går ut på dato med en eneste gang, jeg blir kvalm av å spise den, og ufrivillig bulimi er da en slankekur så god som noen, synes du ikke? Komfyren har jeg plassert midt i rommet, slik at den også kan brukes som spisebord. Med noen ekstra høye stoler fungerer det ypperlig. Her i huset har vi ingen problemer med at maten blir kald dersom noen ikke møter opp til avtalt tid, og brannsår på fingrene er et utmerket samtaleemne både i selskapslivet og på arbeidsplassen, uansett om kollegaene er polske, døve, eller bare utrolig kjedelige.

Men en ting jeg ikke har funnet plass til, er en oppvaskmaskin. Det var i utgangspunktet derfor jeg fikk meg en kjæreste, en løsning som så langt har fungert langt dårligere enn optimalt, da hun har en jobb, og jeg bare later som jeg har det. Heldigvis har jeg i min bunnløse visdom funnet en enda bedre løsning på problemet, et grep som er like enkelt som det er genialt: Spis opp maten din, gutt. Alt sammen. Kom igjen nå, det er en liten smak saus igjen helt øverst på tallerkenen, akkurat der. Sånn ja, nå var du flink, og både asjett og bestikk kan brukes igjen til frokost i morgen.

Velbekomme.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Ulemper ved å være tjukk

Jazzgeir — Thu, 08 Apr 2010 11:44:56 +0000

Myten om blide tjukkaser er overdrevet i forhold til egen erfaring. bilde:http://www.flickr.com/photos/cimorenegal/

Det er en kjennsgjerning at mange av oss legger på oss i løpet av vinteren. Selv har jeg sett med vantro på bilder av meg selv vinteren 2005, da jeg var ganske så pløsete i kinnene og hadde rettet ut håret. Jeg var stygg på håret og tjukk. Men i vinter har jeg lagt på meg mye mer, hele ti kilo. Men sveisen er grei. Flaks. Jeg har heldigvis ikke Massevis sin kroppsform, der hoftene er en god del bredere enn skuldrene, men jeg vil ikke si meg noe videre fornøyd av den grunn. Jeg har den ikke så klassisk utformede tønnen av en overkropp og syltynne ben. Når jeg legger på meg ytterligere blir kontrasten mellom over- og underkropp bare aksentuert. Selv har jeg merket vektøkningen mest på disse områdene:

- Jeg trives best på ryggen i en samleiesetting.
- Jeg promper veldig mye mer enn før, og prompen lukter verre.
- Jeg greier ikke rape mens jeg sitter eller ligger, men når jeg reiser meg brøler jeg ut rap ukontrollert.
- Når jeg merker tarmgassene presse på i sittende stilling blir jeg stadig usikker på om jeg egentlig må prompe eller rape eller begge deler, så jeg må sette meg på huk og deretter reise meg opp for å finne ut av det.
- Jeg stønner når jeg reiser meg.
- Jeg blir pinlig andpusten av å gå opp trappen etter lunsj.
- Humøret er blitt dårligere.
- Lysten på å trene øker, men viljen til å gjennomføre svinner hen.
- Jeg kjenner meg igjen i go123-reklamen med den tjukke kroppen før de animerte pilene slanker den.
- Jeg griner mer, ofte foran speilet.

Ikke så gæli, det.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Endelig kommer det noe ut av denne bloggingen

Kalle Kanin — Thu, 18 Feb 2010 21:05:16 +0000

Ser du, det går an å finne kjærlighet til tross for internett

Som de fleste andre her i landet blogger vi i Gjeipegjengen først og fremst for å dra damer. Bortsett fra Jimmini Krikket, selvfølgelig, som ikke trenger å blogge for å dra gutter. Som han sier når han er i det tankefulle hjørnet av sin egen bevissthet, det holder egentlig å møte opp. Men for alle oss andre er selvfølgelig internett stedet for å tilfredsstille våre rekreasjonelle behov.

Trodde vi, i hvert fall. For i virkeligheten, eller kanskje nettopp fordi det ikke er i virkeligheten, men på internett, har det vist seg mer enn middels vanskelig å finne en flott jente eller syv gjennom denne etterhvert litt i overkant omfattende gruppekontaktannonsen som er Vittighetens Dyd. Ikke fordi vi ikke har prøvd. Jazzgeir var til og med på en helt ekte date en gang i tiden, da vi fremdeles hadde blodfans. Men som han sa: «Jeg kan jo ikke satse alt på den første, selv om hun sikkert er den beste også.» Nå sjekker Jazzgeir innboksen sin tohundreogniogtredve ganger om dagen, og gråter mye. Det virker faktisk som om norske jenter er skeptiske til å kontakte fremmede gutter på internett. Kan ikke skjønne hvorfor.

Selv måtte jeg dra langt ut i havgapet, helt til grensen mot møkkalandet Sverige, for å finne en kvinne som er både smart nok til å skjønne hva jeg sier, enkel nok til å falle for flørtingen min, og morsom nok ikke at jeg ikke blir lei av henne med en gang. Så det er jo typisk at det er nå, når jeg nettopp har klart å tvinge henne til å flytte inn til sivilisasjonen, der vi kanskje ikke har noe sted å dra, men i hvert fall tar trikken dit, at jeg mottar et digitalt sjekkebrev fra en tilsynelatende kvinnelig beundrer.

«Hallo,» skriver Mss Felicia Justin til meg, og fortsetter: «Jeg skriver deg med respekt siden vi ikke har møttes før. Jeg vil takke dere for en stund som denne å kommunisere med deg. Jeg var surfer gjennom internett, og jeg så e-postadressen din, og det synes godt å øynene mine og jeg bestemte meg for å skrive til deg dette brevet. Vel, mitt navn er Frøken Felicia Justin, jeg er ung hyggelig ser pike, med visjoner. Jeg er virkelig i ansiktsfarge, romantisk og omtenksom. Som jeg sa, fikk jeg e-postadressen din i over datingside og profilen din virker interessant for meg. Så bestemte jeg meg for å kontakte deg. Jeg tror vi kunne ha et godt vennskap, selv om det kan starte med den minste grad av forhold som venner.
Jeg vil gjerne at du svarer meg om min yahoo-boksen:
mssfeliciajustin@ymail.com»

Høflig som jeg er, svarte jeg umiddelbart på brevet:

«Jeg er enig, Felicia, respekt er hjørnestenen i ethvert ikke-eksisterende forhold basert på gjensidig fravær av kjennskap til hverandre. At du har tatt et digitalt brevkurs i surfing, og ennå ikke druknet, tar jeg som et tegn på mot og styrke. Men at du reagerer så sterkt, rent visuelt, på en drøy håndfull bokstaver separert av en krøllalfa antyder at du bør oppsøke din lokale optiker og be om en informasjonsbrosjyre om grå stær så snart som mulig. Det betyr ikke at jeg ikke er glad for brevet, altså. Snarere tvert imot. Jeg er også glad for at du er hyggelig, ting blir ofte mye hyggeligere da. Men hvis du har plagsomme visjoner, tror jeg det er noe alvorlig galt med synet ditt, og siden jeg nødig vil at du skal bli blind, du som er så ung, gjentar jeg oppfordringen om å gå til legen. Gå til legen, sa jeg. Nå med en gang! Jeg heter forøvrig Kalle Kanin, og ansiktsfargen min er bare virkelig på liksom. Den minste grad av forhold som venner heter bekjentskap, og det er ingen interessert i. Men jeg kan likevel gi deg litt tilbakemelding på yahoo-boksen din, siden du spør så pent. Jeg synes ymail er høres barnslig ut, og når du begynner med MSS, høres det mest ut som du er en båt. Det er også forvirrende at du har ett jente- og ett guttenavn. Terningkast to.»

Så nå er det bare å vente i spenning. Du kan ta det helt med ro, jeg kommer til å holde dere oppdatert på hvordan forholdet vårt utvikler seg, så snart jeg får et svar. Bare prøv å ikke si noe til kjæresten min. Selv om du ikke vet hvem hun er.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Det er viktig å komme presis når man skal i selskap

Kalle Kanin — Sat, 16 Jan 2010 09:31:58 +0000

Selskapslivet kan være skremmende, selv for de tøffeste blant oss

For et par års tid siden ble jeg invitert i et selskap. Ja, verten brukte dét ordet, i en fysisk invitasjon, riktignok ikke på papir, men lest opp, antagelig fra en PC-skjerm, over telefonen, uten den minste anledning til å stille spørsmål eller be om presiseringer, bare et spørsmål på slutten, som skulle besvares med ja eller nei, med én eneste gang, kommer du? Ja, jeg (klikk) gjør vel det, da.

Informasjonen jeg hadde mottatt var i beste fall sparsom. Jeg hadde likevel memorert ordlyden, fordi jeg pleier å gjøre det. “Vi holder selskap! Hurra! Det er hyggelig at du kommer! Vi bor der vi pleier å bo, vi gleder oss! Kom tidlig, gjerne på kveldstid.” Jeg ante med andre ord ingenting om hva som skulle skje, bortsett fra at det skulle skje fra klokken syv (selve definisjonen på tidlig kveldstid) og formodentlig et stykke utover.

Jeg tok tidspunktet som min første ledetråd, og deduserte meg frem til at såpass tidlig på kvelden må man som vertskap forvente at folk kommer sultne, og servere deretter. Som motytelse tenkte jeg å stille i mitt reneste antrekk, nemlig dressen jeg aldri bruker. Stor var derfor overraskelsen da jeg ankom, som førtisyvendemann, klokken fem over syv sharp, og straks la merke til at jeg var den eneste som ikke var kledd som en figur fra et av Asbjørnsen og Moes mest erotiske folkeeventyr. Vertinnen, som jeg kjente litt, kom straks bort til meg. “Nei, huff, dette går da virkelig ikke an. Du må føle deg helt utafor, stakkar. Bli med meg, så finner vi noen ordentlig klær du kan ha på deg.”

Hun tok meg med til soverommet sitt, kledde av meg, fant frem noen gamle striesekker som hun tredde over hodet mitt, og utstyrte meg med en sandete strap-on, størrelse XL. Jeg var nå klar til å reintroduseres til samfunnet i første etasje, og følte meg ovenpå, nesten på høyden. Lemmet jeg hadde festet rundt livet pekte opp og til høyre.

Jeg visste ikke riktig hvem jeg skulle forestille, men bestemte meg for å si jeg var Espen Daskeladd. Så skulle jeg daske kvinnen jeg presenterte meg for på ryggen, anstendig nok til å ikke gå over streken, samtidig vart nok til at hun skulle skjønne at jeg var en omsorgsfull elsker, som ikke ønsket å skade henne på noen som helst måte. Jeg må dessverre melde om svært dårlige resultater for akkurat denne sjekketaktikken, men jeg tror det kommer til å gå bedre hvis jeg prøver det samme som delfin.

Til tross for det avvisende kjøttmarkedet fant jeg snart anledning til å glede meg over beslutningen om ikke å spise før jeg gikk. For etter en halvtimes tid ble noen lekre retter satt frem, på det kaldeste koldtbord jeg noen gang har sett. Ishavsrøye servert på en seng av isbiter, med frosne grønnsaker og smeltet smør som hadde stivnet igjen. Tress-is. Og biff fra en ku som pleide å sparke kalvene sine i magen for moro skyld. Iskaldt. Jeg forsynte meg grovt, og bar godsakene bestemt mot nærmeste sitteplass.

I øyekroken så jeg plutselig verten som prøvde å avskjære meg. Siden jeg ikke ville at maten skulle bli varm mens vi passiarte om gamle dager, gjorde jeg en krapp høyresving, og gikk rett på en mann i syttiårene med plastpupper i panna. Så han tok meg selvfølgelig lett igjen, og det første han sa var “Du er ikke invitert hit.” “Joda, jeg snakket jo med deg på telefonen i sted.” sa jeg, sikker i min sak. “Det var en invitasjon til selskapet i neste uke. Dette er en fest, og den er i dag. Kom deg ut!”, svarte han, og røsket tallerknene ut av mitt tydeligvis ikke så imponerende faste grep. Jeg hadde ikke annet valg enn å gå, men som hevn beholdt jeg dildoen, og lot være å komme i selskapet jeg hadde sagt ja til. Selv om jeg hørte de skulle servere barnålsuppe.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Jakten på kjærligheten, tolvte episode

Massevis — Mon, 07 Dec 2009 20:27:37 +0000

I dag skal alle bøndene på ferie unntatt Jan Erik, han får lov å jobbe i en barnehage.

Nei, og nei og nei. Og jeg som kun skulle legge meg ned for ei litta blund. Klokka er ti på halv ni og jeg har muligens gått glipp av minimum tre ubetalelige TV-øyeblikk når resepsjonen spør bøndene om de vil ha et singel- eller dobbeltrom, forhåpentligvis har TV2 spart det aller beste til etter pause.

Uansett, jeg kommer midt inni ringkjøpet til Clas. Ryktene er altså sanne. Når han ikke har en date å kludre til lenger går han for en hel reise, evt. et liv hvis dama svarer ja. Svarer hun nei blir det det beste jeg noensinne har sett på TV. Og der er det pause etter fire minutter gitt.

Kristian forklarer kamera med null troverdighet i stemmen at han er veldig fornøyd med den usikre situasjonen mellom han og Anita, hvor det er umulig å si noe om kjemien. ”Legger ho armen rundt meg trenger je itte legge noe i det liksom, det fører tel at vi har det veldig avslappende sammen”. Og det er vel litt av problemet, Kristian. Mens de andre er opptatt av passion søker han en jente han kan slappe av med. Kanskje innkjøp av en hund kunne dekket dette behovet bedre, den kan også legges i bånd, så han slipper at den reiser fra deg mens TV2 filmer det hele.

Mens alle gir uttrykk for å kose seg på den TV2-finansierte utenlandsturen, virker det som at Jan Erik sitt plaster på såret er å holde en omvisning for en barnehage. Med neida(!) det er ikke alt, tror du ikke barnehagebestyreren ringer han og tilbyr et tredagersvikariat i nevnte barnehage, denne gangen betalt. Han endte kanskje ikke opp med noen ny kjæreste, men fikk i hvert fall en kjedelig og dårlig betalt jobb på si.

Kristian og Anita lager keramikk sammen, og da begynner det å skje ting. Med det samme Kristian ikke har noe som helst han skulle sagt angående dateomgivelsene slår det gnister. Bare synd begge er med på å ødelegge øyeblikket med å fastslå at nusset var ”koselig” etter første tegn på en seksuell spenning.

Clas og Ann-Mari har ennå ikke noe å snakke om, og Clas bringer stadig opp dette brevet hun sendte, noe han strengt tatt burde blitt ferdig med på det første møtet. Likevel må jeg si jeg deler Clas’ fascinasjon over at en så pen jente tar kontakt, og klarer heller ikke legge det helt bak meg. En god ting er det at Ann-Mari ser ut til å trekke seg mindre unna enn før når hun blir kysset. Dette syns Clas lukter ekteskap og begynner å fri. Neida, så raskt går det ikke. Han åkker seg litt mens han forsøker å få av seg ryggsekken som sitter litt stramt, når dette er unnagjort begynner han å rote i rundt et minutt nedi ryggsekken. For hans skyld håper jeg det er noe mat han leter etter, for mindre romantisk enn dette er det vel ikke mulig å gjøre det. Han går ned på kne… og der slutter episoden, FAEN.

Oppsummering:
Først og fremst skal undertegnede ta selvkritikk for å ha sovet bort halve episoden. Jeg blir kastet ut i det med følgende store problemer for å prestere der jeg sitter trøtt og forvirret de første 10-15 minuttene. Unnskyld. Det jeg fikk se var i hvert fall rimelig god tv og jeg tipper dette var en god firerepisode(?)

Dele/Lagre

NIPS

Jazzgeir — Fri, 27 Nov 2009 20:00:05 +0000

Næ, guri så flott det hjemmet der var a

Mitt forhold til interiør og tilhørende accessoirer ble snudd på hodet for noen måneder siden da jeg fikk meg kjæreste. Etter å ha bodd seks år i diverse mannlige kollektiver rundt om i hovedstaden var jeg så heldig å få meg en leilighet med tilhørende kvinnelig samboer. Som attpåtil sa seg villig til å ligge med meg, etter en dusj eller to. Og en tannpuss. Husk tanntråd. Og munnskyllevann. Og bruk nå for Guds skyld den Asanflasken i industristørrelse jeg kjøpte til deg. Navelpiercingen må du kvitte deg med nå, Jazzgeir. Og den baklommen du har tatovert på rumpen din, har du sjekket prisen på å fjerne den?

Inneklimaet jeg var vant med var preget av dagsgammel marihuana, bolognese-stekeos og fotsvette. Nå skulle jeg endelig få oppleve det å bo i en friskduftende leilighet med en jente. Lukten jeg husker fra mitt første besøk på et jenterom i nittenårsalderen skulle nå bli min egen. Altså, jeg luktet fortsatt av dagsgammel snus, underarmssvette og toastjern-stekeos, men jeg håpet den deilige duften av en kvinne skulle overdøve min leie O.B.

Etter en måneds tid hadde jeg fått til dette med personlig hygiene. Sjampoflasken ble tommere for hver tredje dag som gikk og tannkreminnkjøp ble en større og større utgift. Likevel var det noe som skurret. Den klassiske guttesvarte skinnsofaen ble byttet ut med en i semsket skinn, stereoanlegget som alltid har preget stuene jeg har bodd i, ble pent plassert på en hylle, med blomster ved siden av seg. X-boxen skulle plutselig ha plass på tv-bordet fremfor midten av stuebordet, slik jeg alltid har hatt den. Mest fordi jeg alltid har vært skeptisk til de trådløse kontrollene, så jeg ville ha kontrollene så nært konsollen som mulig.

Jeg trodde underveis at jeg hatet dette. Jeg trodde min indre mann skrek etter å få bruke dusjen som toalett, blomsterpotten som askebeger og sengetøyet som onaniklut.

Men akk så feil jeg tok. I forrige uke reiste kjæresten min på tur til Egypt, for å møte igjen en dykkeinstruktør hun møtte på bar da hun var i Hersonissos en gang på videregående. I løpet av noen dager savnet jeg henne faktisk. Og siden min egen personlige hygiene hadde forfalt så dramatisk at lukten av en samboer for lengst var ute av rekkevidde, gikk jeg på shopping. Min noe sviktende hukommelse lot meg bare vagt erindre disse evige innkjøpende av forskjellig nips vi alltid gikk for å kjøpe. Hodet mitt var tåkete, hørselen som om jeg hadde ørene inni en pappeske og smakssansen mer enn normalt nedsatt. Heldigvis befinner leiligheten min seg ganske så sentralt i Oslo, og turen var ikke lang bort til første forretning. Man skal visst kunne få tak i alt mulig rart nå for tiden.

I vinduet så jeg en lysestake. Lysestaker var hun alltid så glad i, snufset jeg til meg selv. Jeg tørket tårene, men den gråtkvalte stemmen var umulig å kamuflere for den i overkant jålete mannlige, svenske ekspeditøren.

Jeg gikk derfra og følte meg et lite hakk tryggere, en smule varmere og på nippet til en følelse av å klare dette med interiør på egenhånd. Som dere lesere sikkert forstår var jeg nå havnet på skråplanet. Interiørkjøret eller nipshelvete, som jeg kaller det. Videre fulgte en to dagers shoppingkule, der ingen i hele Oslo kunne tvile på hva jeg var blitt avhengig av. Lysestaker var mitt stoff og ingenting kunne stoppe meg. Folkene på Plata, broen på Grønland, bak skuret på Teisen, jeg hadde filleristet alle jeg kom over, etter butikkenes stengetid.

Flere refinansieringer av forbrukslån senere sitter jeg her. Kastet ut på livstid fra House of Oslo i Vika, gjeld oppover ørene og en helvetes dårlig samvittighet over alle gamle damer jeg brøt meg inn hos for å nappe med meg bordpynten deres. Bare én siste adventsstake, sa jeg til meg selv. Men innerst inne visste jeg kanskje bedre. Mamma ville aldri få igjen den gule påskestaken. Cafe Sør ville aldri se igjen telysholderne, og First Price ville aldri selge så mange stearinlys på Kiwi avdeling Grønland igjen.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Endring av livsførsel – en novelle om kjærlighet og optimisme

Kalle Kanin — Thu, 19 Nov 2009 17:19:23 +0000

Fallskjermhopping er bare én av mange måter å skaffe seg litt spenning i hverdagen

Kjæresten hans slo opp med ham en gang midt på nittitallet. Tretten år senere skjønte han hva som hadde skjedd, og nå finner vi ham her, forlatt, bitter og mentalt ustrukturert. Det er dessuten ingen som har tvunget ham til å ta oppvasken på en stund. Han erindrer vagt at det var flaske Zalo og en litt uheldig valgt kroppsåpning som spilte hovedrollene i deres ensidige brudd. Han reiser seg. Det er mørkt. Han ronker inn i peisen. Det er fortsatt mørkt.

Frem til i dag har han levd som de gjorde sammen, før hun tok sin pastellgrønne filthatt og hoppet ut av vinduet. Han har dekket på til to ved middagstider, men det var hun som var den kulinarisk anlagte i deres til tider litt mer enn middels romantiske parspill, så han er veldig tynn nå, og ganske slapp. I sex-livet har han holdt seg til de samme klassiske stillinger de to praktiserte, men han merket etter en ti års tid at han i stadig større grad valgte sin egen favorittvariant, med ham på ryggen, og ikke lenger henne sittende oppå, fremfor misjonæren, som de begge syntes var middels, og doggy, som hun likte best og han minst, først og fremst fordi den stilte så store krav til bevegelse fra hans side. Nå ser han det for seg, med et nytt perspektiv på sin egen hukommelse, og det føles tomt og ensomt når han ser at hun ikke var der.

Han går ut, over gangen, og banker på hos naboen. Den overdådig bælfeite østerrikeren han har delt oppgang med i årevis er som vanlig iført tyrolerhatt og lite annet. ”Du Fritzl, når var sist du så kjæresten min?” spør han, usikker på hvilket svar som venter ham. ”Kjærezte, nein, du hast kein kjæreste, nicht zå lenge ich bodd her har gjort.” Riktig. Han grøsser, kjenner knærne svikte, og tipper fremover så ansiktet lander subtilt i skrittet på den hårete naboen. Mens det svartner for ham hører han en stemme i det fjerne, en stemme han ikke har hørt på lenge. Han rekker såvidt å konstatere at han er på vei inn i et flashback før han svimer av.

«Hei, kul dress ass. Tror du vi lever på åttitallet, eller?» Jenta som snakker til ham er sikkert ikke mye over tyve, men ser ut som hun allerede har vært lei av livet i et drøyt tiår.

«Nei, klokken er jo rett over midnatt nyttårsaften nitten nitti, så åttitallet er vel over akkurat nå. Men jeg skjønte ikke helt om du liker dressen min, eller synes den har gått av moten for snart en time siden? Begge deler er helt streit, altså»

«Åttitallsfolk er jævelig hippe, ass. Drøy peiling på ironi og sånn»

«Ironi? Du mener det retoriske virkemiddelet hvor en sier noe annet enn det en mener, for å understreke et poeng? Så når du sier ‘kul dress’ mener du… Jeg skjønner. Men hvorfor? Det virker så meningsløst i dagligtale, og særlig på fest»

«Ironi er bare et retorisk virkemiddel, ja. Ikke en hel jævla livsstil for et nytt tiår. Neida. Ha’kke gått glipp av noe du, nei»

«Men hvorfor ville noen lagd en livsstil av å snakke og opptre unnvikende og holdningsløst, med en iskald distanse til omverden og menneskene rundt seg? Det virker som en subkultur som vil produsere utrolig kyniske og kalde mennesker, som etter ikke så altfor lenge kommer til å bry seg om seg selv og lite annet»
«Det driter jeg i»
«Er du ironisk nå?»
«Selvfølgelig»
«Så innerst inne bryr du deg om planeten og menneskeheten og fremtiden og alt det der?»
«Jeg var ironisk da jeg sa selvfølgelig»
«Skjønner. Og ikke rett før?»
«Bare glemte meg litt»
«Er du hypp på å knulle?»
«Nei»
«Hvordan ser nittitallsironikere på voldtekt?»
«Vi digger det»
«Da tar jeg sjansen på at nei betyr ja.»
«Jeg e’kke no særlig hypp på å knulle nå, ass»
«Bli med meg, da»

Han våkner brått av et klask, kjenner en underlig svie bre seg over ryggen, og merker at han ligger naken i et badekar. Våtrommet er innredet med uskarpe polariodbilder av tåkete alpelandskap og et par innrammede Lederhosen, størrelse XXL. Over ham står Fritzl med en nytint ørret, klar til å fortsette å denge løs på ryggen hans, hvilket han etter blodutredelsene å dømme allerede har holdt på med en god stund. «Vær nicht verskrekket, ich har das førstehjelp von den Østerrichse marine gelært.» skriker naboen til ham, og smekker fisk mot hud med en kyndig og bestemt armbevegelse, helt fra hofta. Plutselig føles livet hans så bortkastet. Har jeg virkelig ikke utviklet meg i det hele tatt de siste årene? tenker han. Er jeg den samme umodne og lett påvirkelige smågutten jeg var som 25-åring, selv om jeg nærmer meg førtiårene med stadig mer nølende stormskritt? Han rekker så vidt å besvare sitt eget spørsmål med en klynkende og selvmedlident ja, før nærkontakten med den forhenværende ferskvannsfisken sender ham hodestups tilbake til fortiden, slik han opplevde den på direkten, en førstehånds erfaring, så og si, spolt tilbake og fremvist på hans indre lerret, uten popkorn, men i HD, 3D, kanskje DVD. Nei, ikke DVD. Et sted må grensen gå.

Han er på deres sekstende stevnemøte, på en italiensk restaurant som hverken serverer pizza eller pasta, og har pesto på desserten. Den emosjonelle romantikken mellom dem hadde begynt å blomstre denne kvelden, mest fordi han hadde møtt opp ironisk antrukket i sin bestefars konfirmasjonsdress, spraglete slips og Dick Tracy-hatt. I det øyeblikket hun så ham spasere inn i restauranten, selvsikkert dekket av anti-mote, skjønte hun at hun hadde knukket psyken hans fullstendig, og bestemte seg spontant for å sende sin egen etter for overkommelig fremtid. Hun hadde alltid vært svak for herrer som visste å holde seg tidsriktige i tøyet.

«Jeg synes kanskje jeg skal flytte inn hos deg, jeg» Hun sa det mest i forbifarten. «For å stramme deg opp litt, mener jeg. Du trenger rutiner i livet ditt. Faste vaskedager og pervers sex to kvelder i uka, aldri mer. For du digger den perverse sexen vi har, ikke sant?»

«Joda» Han måtte innrømme at han gjorde det.

«Fint, da sier vi det sånn. Jeg har bestilt flyttebil til i overimorgen»

Det gikk ikke lange tiden før det var blitt fullstendig utenkelig for ham å gjøre noe annet enn å brette sengetøy på fredager, og umulig å få ereksjon på dager som ikke begynte på t. Han hadde sett tilbake på denne tilvenningsfasen som en lykkelig tid, men dette var visst ikke dagen for søtladne tilbakeblikk. Krangelen lå som et rutete ullteppe over hver eneste anledning, hun kjedet seg alltid, kladge over at de aldri gjorde noe morsomt sammen.

«Men vi gikk jo ut og danset i går, det syntes du var romatisk og pirrende, det sa du i hvert fall» prøvde han seg. Hun innrømmet at det ikke hadde vært så verst, og at hun hadde hatt lyst til å rive av ham underbuksa med tennene da de kom hjem, men at hun hadde holdt seg i skinnet siden det var onsdag.

«Kanskje vi skulle begynne å gå dit oftere, gjerne på onsdager, det er liksom så midt i uka»

«Hver jævla, forpulte onsdag klokken kvart over syv nøyaktig, da kanskje!? Du sitter så jævelig hardt fast i den ubrukelige ukeplanleggeren din at jeg spyr klumpete hver gang jeg tenker på det, som regel i lunsjpausen på jobben. Skjønner du ikke hvor pinlig det er for meg, med kollegene og alt, din helvetes bleikfitte!? Alt skal være helt likt for deg, hele tiden! Jeg hater deg! Du suger! Skal jeg si det på engelsk også?»

«Nei, du trenger ikke det. Men jeg lot deg jo skru opp varmen på blandebatteriet i dusjen, selv om jeg allerede hadde begynt å innhente anbud om å få det sveiset fast på den perfekte temperaturen jeg endelig fikk peilet meg frem til her om dagen. Husker du hvor glad jeg var da jeg fortalte deg det?»

«Og husker hvor hardt jeg sparket deg i skrittet da jeg hørte det, og at jeg tvang deg til å sniffe bordsalt rett etterpå? Du tar liksom ikke et hint.»

Fritzl har sluttet å slå ham når han våkner igjen, han står dobbelt og hiver etter pusten, med den livløse ørreten mellom bena. Sakte reiser han seg fra badekaret, plukker opp klærne sine, takker pent for gjestfriheten og gjenopplivningen, og trekker seg tilbake til sin egen leilighet, fast bestemt på å røske opp i rutinene, å snu livet på hodet, å gjøre noe nytt, annerledes, revolusjonerende, og helst raskt nok til at han rekker å se Kveldsnytt på NRK1 før han legger seg. Han har i det hele tatt lite til overs for TV2 og andre nymotens kanaler. Internett, derimot, har han ingenting imot. Her kan man få tak i alt, også et helt nytt liv. Verden ligger fremfor ham, han later som han kan se den for seg, sprikende, klar til å ta ham i mot, alt det han har å by på. Han har ikke følt seg så entusiastisk på årevis.

Han går inn på Googles hjemmesider, og fyller ut søkefeltet. «Samleie til salgs, effektivt og punktlig.» 14.560 treff. Han klikker på en annonse for en blond kvinne som tilbyr sine unevnelige tjenester til en nokså billig penge, og sender henne en tekstmelding hvor han ber henne komme til leiligheten hans så fort som mulig. Så kler han av seg og stiller seg opp foran døra, med en Zalo-flaske strategisk plassert foran det allerede sitrende lemmet sitt. Og venter tålmodig på at resten av hans liv skal begynne.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Pia og Jasmin fortsetter å late som de er interessert i menn det er tydelig at de ikke er interessert i

Jazzgeir — Mon, 12 Oct 2009 19:32:24 +0000

I neste sesong er det disse lekkerbisknene menn skal krangle om. Vil du melde deg på?

Nok en gang blir verdens beste program, Jakten på kjærligheten, avbrutt av dette heslige konseptet som kunne blitt gøy, om ikke castingfolk i Norge hadde vært så urkjipe. Et tips til dem er å velge ut noen som er skikkelig kleine, og blande dem med noen aktuelle kandidater. Sleng inn en psykopat og en teskje treningsnarkoman med anabol fortid og vips, så har du et realitykonsept med lenger holdbarhet enn to uker. Folka TV3 har hyret for jobben har tatt seg den kreative friheten å slenge inn to franske sjarmører, men når røkla er så konfliktsky som her er tilfellet, blir det lite juice til oss krangletørste seere som sitter og håper på kleine frokoster, knyttneveslagsmål og mannehulking. Jeg tror ikke jeg har sett ett vått øye i denne programserien. Da inkluderer jeg øyeblikket hvor Jasmin latet som hun var rørt av en saksofonsolo på en veranda.

Nok matprat, vi er i gang! Forhåpentlig siste episode av Pia og Jasmin er i gang.

Ragnar stjeler gamla
Den tjukke gründeren av Wickstrøms reiser har en overraskelse i form av en tur til De Arabiske Emirater til Jasmin. De dro visst med en gang. Jan syns det er spesielt å bli etterlatt på det franske slottet, og forteller at han har jobbet der. Mikael, svensken, syns det er kjipt.

Produksjonsselskapet har ikke hatt råd til å sende et miniteam til emiratene, så Wickstrømsmannen må filme selv. Stakkars fattige produksjon, og heldige, rike Frp’er.

Stuping og preiking
Vel hjemme i Frankrike tar Mikael med seg Pia for å vise henne at han kan stupe. Pia lurer på om han driver mye med ekstremsport. Joda, sier han. Han kjenner det har skjedd noe mellom han og Jasmin. Smilet hennes har ikke skremt han bort helt ennå.

En av resepsjonistene på det arabiske palasset har overtatt kamerajobben og Ragnar og Jasmin skal boltre seg på det 600 m2 store rommet. Det minner meg om da en svært velstående marokkaner prvøde å kjøpe meg for 12 kameler. Mor og far tok gledelig imot tilbudet og jeg tilbragte et par dager hos den kosesyke nord-afrikaneren. Dessverre hadde ikke mannen trukket det lengste strået hva gjaldt utseende, så jeg ble med mamma og pappa hjem. Til deres store irritasjon. De har fått plass til en harpe på rommet. Ragnar snakker bare om spenn og gull hele tiden. Champagne med gull, mat med gull. Salt og pepper, sier han. Med gull. Dessverre kan ikke gull få samtalen til å flyte, maten til å smake, og dessverre kan ikke gull framprovosere sjarm. Ragnar skryter og forteller han har brukt 60 000 på rommet. Overveldende og vulgært, sier Jasmin. Jeg må si meg enig. Ragnar smatter.

Rift om Pia
Michael drar med seg scenekunstneren Pia på stranden, til Vemunds store forargelse. Michael forteller Pia at han har fem søsken. Etterhvert kommer Pia frem til at de må være seks søsken tilsammen. Vemund føler seg usikker og sjalu. Michael syns Pias mest sexy trekk er humoren. Jeg må si meg uenig. Og Massevis sitter i sofaen ved siden av meg og sier han egentlig syns dette programmet er veldig bra. Jeg må si meg uenig.

Jan maler
Han maler et helt forferdelig bilde av Pia, men mener at en flott ramme kan gjøre opp. Han er vel egentlig litt morsom? Vemund og Michael setter seg alene på stranden. Romantisk. De snakker om hva de syns er viktigst i forhold. En merkelig ting ved Vemund er at han snakker mye om hvor smart han er, men greier aldri å svare for seg. En annen merkelig ting er hvor mye snakk det er om humor blant deltagerne. Om dette hadde stemt, ville jeg nå sittet foran verdens morsomste program. Det gjør jeg ikke.

Jasmin og tjukken er tilbake
Pia og Jasmin går for å snakke, mens de tre eldre herremenn står igjen, forsøker seg på en samtale, men den går fort i stå. En bitter og klein stillhet følger. Jeg tror noen er sjalu på andres penger. Og pengemannen er sjalu på andres sjarm. Og sjarmøren er sjalu på kroppen til den tredje.

Jeg tok feil, det var ikke finale
Pia slipper å sende noen hjem, siden det var to stykker som trakk seg i forrige program. Jasmin må derimot sende hjem en. Ragnar blir sendt hjem, bitter og ensom. Flaks at han er rik.

Oppsummering
Ragnar tar nederlaget sporty og setter faktisk pris på tilbakemeldingen. Stakkars. Kjipern at han blåste av rundt hundre tusen på en 24-timersreise med den gamle damen. Mikael, svensken som liker ekstremsport, får bli. Jeg kan godt sette pris på at TV3 har fått to så tilbakestående damer til å være hovedpersoner i en serie. Det jeg ikke setter så stor pris på, er at programmene blir strukket til en times varighet hver uke. Det blir for langt mellom de kleine øyeblikkene, for langt mellom de dumme kommentarene og for langt mellom hver gang Pia sier noe vanlig og ler av det selv. I neste episode kan vi få se at Pia blir smurt inn med solkrem. Wow. Terningkast to.

Dele/Lagre

Legitim undertrykkelse

Gehzandersmeckz — Sun, 27 Sep 2009 21:12:38 +0000

Det siste jeg husker fra roskilde, jeg prøvde å få henne til å slutte, men hun bare lo og fortsatte, mens hun slikket bort tårene mine og holdt meg fast

For 200 år siden var det ingenting mer naturlig enn å undertrykke kvinnen, hun fikk sjelden utdannelse, ble giftet bort imot sin vilje, og måtte vaske mannens toalett, bokstavlig og allegorisk talt. Det blir tatt for gitt at de ikke prøver å ta hevn, naive verden.

Jeg har en venn som har begynt på veterinærlinja i Oslo. Han er en relativt kjekk gutt, høy og mørk, ikke minst uskyldig og god innerst inne, ikke ulikt en kattunge, eller en kanin (en som aldri ville spist ungene sine). Det var etter immatrikuleringen på universitetet ting begynte å skurre i forholdet vårt. Han ble fraværende, aggressiv og låste seg inne på toalettet i timer av gangen. Når jeg spurte hva som var galt, reagerte han med voldsomme utbrudd, der han anklagde meg for å ha slitt i stykker sjelen hans gjennom årene. Da vi til sist kom til stykket, sank han sammen i armene mine i ynke og gråt, det hadde skjedd noe på immatrikuleringen, noe han ikke kunne tilgi seg selv for.

På immatrikuleringen hadde vennen min blitt kalt opp på scenen foran alle studentene på medisin. Fordelingen mellom kjønnene, fire gutter per åtti jenter, ble brått skremmende tydelig. Kaldsvettende og svimmel kledde han av seg foran den hylende massen, og du skal ikke se bort ifra at flere fingre, snek til seg litt privat tid med sine klamme kløfter. Etter opptredenen ble han, naturligvis, anklaget for å ha nytt hele scenen, de kalte ham mer eller mindre en tøs, hore, skjøge og ragamuffin. Her ber jeg leseren nå om å forestille seg samme setting, hvor rollene er byttet om. Åtti gutter som hyler opphisset i det fire jenter på en scene blir presset til å kle av seg på overkroppen, deretter spøker guttene, om at jentene nøt å vise seg frem.

Vi har vel kommet til det punktet hvor et såpass skjørt tema kan tas opp, for ja, menn kan også gjennomgå traumene som følger med bla. voldtekt. Det er selvfølgelig å forvente av de mindre intelligente, og fintfølende leserne, at de setter konklusjonen: En mann kan ikke bli voldtatt fordi kjønnet, altså den lilla pulserende tryllestaven, ikke kan voldtas med mindre tiltrekning og vilje ligger bak. Her er det jeg føler ignoransen må feies av veien en gang for alle, dette er et problem et mer og mer kvinnedominert samfunn må gjøres bevisst på: Hvis en kvinne legger seg ved siden av en mann som vil sove, helst ikke gjøre noe drastisk, og så begynner å polere underlivet hans, har mannen ikke noe annet alternativ en å griseknulle, det er et biologisk faktum: hjernen vår skrur seg av bare penis blir hard nok.

Viklet inn i hverandres armer, jeg og min venn, dyvåte av tårer som vi kysser bort fra hverandres kinn, sverger vi å aldri la oss utnytte igjen. Dere voldtar og leker kynisk med sårbare mennesker, for å le rått av det senere. Dere er med i spillet, dere utnytter og er usle, men dere tar aldri ansvar for å være føkkings rasshøl. La oss for helvete være i fred, vi har følelser, vi er mennesker, vi er ikke objekter! Jeg er ikke et objekt! Jeg er ikke et objekt! Jeg er ikke et objekt!

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også: