Vittighetens Dyd

Som de fleste andre her i landet blogger vi i Gjeipegjengen først og fremst for å dra damer. Bortsett fra Jimmini Krikket, selvfølgelig, som ikke trenger å blogge for å dra gutter. Som han sier når han er i det tankefulle hjørnet av sin egen bevissthet, det holder egentlig å møte opp. Men for alle oss andre er selvfølgelig internett stedet for å tilfredsstille våre rekreasjonelle behov.

Trodde vi, i hvert fall. For i virkeligheten, eller kanskje nettopp fordi det ikke er i virkeligheten, men på internett, har det vist seg mer enn middels vanskelig å finne en flott jente eller syv gjennom denne etterhvert litt i overkant omfattende gruppekontaktannonsen som er Vittighetens Dyd. Ikke fordi vi ikke har prøvd. Jazzgeir var til og med på en helt ekte date en gang i tiden, da vi fremdeles hadde blodfans. Men som han sa: «Jeg kan jo ikke satse alt på den første, selv om hun sikkert er den beste også.» Nå sjekker Jazzgeir innboksen sin tohundreogniogtredve ganger om dagen, og gråter mye. Det virker faktisk som om norske jenter er skeptiske til å kontakte fremmede gutter på internett. Kan ikke skjønne hvorfor.

Selv måtte jeg dra langt ut i havgapet, helt til grensen mot møkkalandet Sverige, for å finne en kvinne som er både smart nok til å skjønne hva jeg sier, enkel nok til å falle for flørtingen min, og morsom nok ikke at jeg ikke blir lei av henne med en gang. Så det er jo typisk at det er nå, når jeg nettopp har klart å tvinge henne til å flytte inn til sivilisasjonen, der vi kanskje ikke har noe sted å dra, men i hvert fall tar trikken dit, at jeg mottar et digitalt sjekkebrev fra en tilsynelatende kvinnelig beundrer.
Les resten av Endelig kommer det noe ut av denne bloggingen

For et par års tid siden ble jeg invitert i et selskap. Ja, verten brukte dét ordet, i en fysisk invitasjon, riktignok ikke på papir, men lest opp, antagelig fra en PC-skjerm, over telefonen, uten den minste anledning til å stille spørsmål eller be om presiseringer, bare et spørsmål på slutten, som skulle besvares med ja eller nei, med én eneste gang, kommer du? Ja, jeg (klikk) gjør vel det, da.

Informasjonen jeg hadde mottatt var i beste fall sparsom. Jeg hadde likevel memorert ordlyden, fordi jeg pleier å gjøre det. “Vi holder selskap! Hurra! Det er hyggelig at du kommer! Vi bor der vi pleier å bo, vi gleder oss! Kom tidlig, gjerne på kveldstid.” Jeg ante med andre ord ingenting om hva som skulle skje, bortsett fra at det skulle skje fra klokken syv (selve definisjonen på tidlig kveldstid) og formodentlig et stykke utover.

Jeg tok tidspunktet som min første ledetråd, og deduserte meg frem til at såpass tidlig på kvelden må man som vertskap forvente at folk kommer sultne, og servere deretter. Som motytelse tenkte jeg å stille i mitt reneste antrekk, nemlig dressen jeg aldri bruker. Stor var derfor overraskelsen da jeg ankom, som førtisyvendemann, klokken fem over syv sharp, og straks la merke til at jeg var den eneste som ikke var kledd som en figur fra et av Asbjørnsen og Moes mest erotiske folkeeventyr. Vertinnen, som jeg kjente litt, kom straks bort til meg. “Nei, huff, dette går da virkelig ikke an. Du må føle deg helt utafor, stakkar. Bli med meg, så finner vi noen ordentlig klær du kan ha på deg.”
Les resten av Det er viktig å komme presis når man skal i selskap

Denne helgens definitive høydepunkt var at Lucy Swann sang en sang om en rar gutt til meg fra scenen, som forøvrig befant seg i Sandvika, et av verdens aller verste steder. Dagen etter møtte jeg en ganske stor jente på et kjøkken på Grünerløkka et sted. Megamias og Kristisk var også der, og hun fortalte meg at Megamias noen minutter tidligere hadde prøvd å klå henne på puppen, og at Kristisk bruker tupé. Den første påstanden kjøpte jeg uten betenkeligheter, da jeg kjenner Megamias fra før, men den andre fant jeg vanskeligere å svelge. Jeg spurte hva slags beviser hun hadde for at den strengt friserte manken til Kristisk er kjøpt og betalt for, men hun bare mumlet noe om at hun studerte psykologi, og ville ikke utdype noe videre.

På dette tidspunktet la vi merke til at noen håndhilste på hverandre på den andre siden av rommet, og innså at vi selv ennå ikke kjente hverandre ved navn. Hun nevnte sitt, og i det jeg sa mitt, lyste det hittil nokså uengasjerte ansiktet hennes opp. “Heter du det på ordentlig?” sa hun. “Ja, jeg har hett det så lenge jeg kan huske,” svarte jeg. “Vet du, nå ble du plutselig mye mer fascinerende for meg. Det er bare sånn jeg er,” fortsatte hun, mens hun stirret intenst inn i det venstre øyet mitt, og smilte, med alle tennene. Det tok meg noen sekunder å komme opp med et passende svar. “Riktig,” sa jeg, “men jeg vil gjerne konfrontere Kristisk med det du sa om håret hans. Jeg føler det ville vært et tillitsbrudd å holde noe sånt skjult for meg, så det haster faktisk litt også. Kan vi gjøre det med en gang?”

“Greit, men etterpå vil jeg høre mer om deg og navnet ditt,” insisterte hun, jeg nikket, og opprettet en slags kommunikativ kanal som vi kunne dele alle tre. Det var ikke så vanskelig, ettersom musikkanlegget ikke hadde særlig rekkevidde, og ingen hadde skrudd på kjøkkenradioen. Etter at Kristisk hadde bekreftet at håret hans er av aller falskeste sort, men laget av ekte hår fra andre mennesker, klarte jeg å sette i gang en krangel mellom dem om hva det er best å være av psykolog og advokat, og snek meg på et nachspiel med Jimmini Krikket og to nesten engelske jenter.

Overflatisk sjekking har jeg nemlig ingenting til overs for.