Av Kalle Kanin
 Har du latt avisene hope seg opp i det siste? Vi også. (bilde: flickr.com/celinesphotographer) Det er en hel uke siden forrige uke begynte, samtidig som uka før den tok slutt. Uker er i det hele tatt ganske så forbigående av seg. Men det skjer nesten alltid noe i løpet av dem, selv om det kanskje ikke virker sånn, i hvert fall i et månedsperspektiv. Avisene prøver i det minste skremmende hardt å gi inntrykk av det, at det skjer ting, altså, og aviser er viktige. Helt til de går konkurs fordi ingen gidder å lese dem lenger, og da var de kanskje ikke så viktige likevel. Uansett, hvis du tilhører den utrydningstruede arten som faktisk har dårlig samvittighet for at de ikke følger med i verden, kan du nå støtte deg på denne oppsummeringen, og bruke den til å hindre venner og kolleger fra å mobbe deg og den bunnløse uvitenheten din. Hørte jeg et takk? Ikke det, nei. Men velkommen skal du være, samma faen.
På begynnelsen av uka var den store nyheten at en fyr som tidligere jobbet i Dagbladet, og endelig har kommet så langt i psykoterapien sin at han tør å innrømme det for omverdenen, kanskje gikk litt langt og skrev en hel bok om det. Dagbla’-folk drikker for mye til å lage en skikkelig avis, skrev han, og Dagbladet reagerte sporenstreks med å sende Esthen O. Sæter til Dagsnytt Atten for å motbevise ryktene. At han stilte dritings var kanskje helt etter planen, men det skaffet dem i hvert fall masse oppmerksomhet, og det kan man jo ikke få nok av nå om dagen.
Les resten av Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? IV
Av Kalle Kanin
 Oppvask er både hyggelig og sjarmerende, synes du ikke? (Bilde av: flickr.com/penumbra)
Når jeg skal lage mat, tyr jeg som mange andre i samme situasjon til det litt avsidesliggende rommet vi i dagligtalen kjenner som kjøkkenet. I beste fall er kjøkkenet et innbydende sted, med diverse varer preget av fargen hvit, skånsomt plassert på strategisk utklekkede lokasjoner, der de er lett tilgjengelige for den husarbeidende, urbane mann, men samtidig ikke står i veien for utførelsen av de mange kulinariske prosjektene som preger vår næringsavhengige hverdag. Kjøkkenet mitt, derimot, har tre utgansdører, og dermed overhodet ingen plass til å putte noe som helst som er større enn enn middels brødrister, kjøpt på Clas Olshon for aller billigste penge og senere rengjort en gang imellom og knapt nok det.
Greit, jeg skal innrømme at jeg har noen skap. Noen av dem har til og med hyller, men den kjølige varianten av disse oppbevaringsinstallasjonene har jeg måttet plassere på verandaen. Det sparer meg for store utgifter om vinteren, og har en slankende effekt om sommeren, da maten uten unntak går ut på dato med en eneste gang, jeg blir kvalm av å spise den, og ufrivillig bulimi er da en slankekur så god som noen, synes du ikke? Komfyren har jeg plassert midt i rommet, slik at den også kan brukes som spisebord. Med noen ekstra høye stoler fungerer det ypperlig. Her i huset har vi ingen problemer med at maten blir kald dersom noen ikke møter opp til avtalt tid, og brannsår på fingrene er et utmerket samtaleemne både i selskapslivet og på arbeidsplassen, uansett om kollegaene er polske, døve, eller bare utrolig kjedelige.
Men en ting jeg ikke har funnet plass til, er en oppvaskmaskin. Det var i utgangspunktet derfor jeg fikk meg en kjæreste, en løsning som så langt har fungert langt dårligere enn optimalt, da hun har en jobb, og jeg bare later som jeg har det. Heldigvis har jeg i min bunnløse visdom funnet en enda bedre løsning på problemet, et grep som er like enkelt som det er genialt: Spis opp maten din, gutt. Alt sammen. Kom igjen nå, det er en liten smak saus igjen helt øverst på tallerkenen, akkurat der. Sånn ja, nå var du flink, og både asjett og bestikk kan brukes igjen til frokost i morgen.
Velbekomme.
Av Jazzgeir
 Myten om blide tjukkaser er overdrevet i forhold til egen erfaring. bilde:http://www.flickr.com/photos/cimorenegal/ Det er en kjennsgjerning at mange av oss legger på oss i løpet av vinteren. Selv har jeg sett med vantro på bilder av meg selv vinteren 2005, da jeg var ganske så pløsete i kinnene og hadde rettet ut håret. Jeg var stygg på håret og tjukk. Men i vinter har jeg lagt på meg mye mer, hele ti kilo. Men sveisen er grei. Flaks. Jeg har heldigvis ikke Massevis sin kroppsform, der hoftene er en god del bredere enn skuldrene, men jeg vil ikke si meg noe videre fornøyd av den grunn. Jeg har den ikke så klassisk utformede tønnen av en overkropp og syltynne ben. Når jeg legger på meg ytterligere blir kontrasten mellom over- og underkropp bare aksentuert. Selv har jeg merket vektøkningen mest på disse områdene:
- Jeg trives best på ryggen i en samleiesetting.
- Jeg promper veldig mye mer enn før, og prompen lukter verre.
- Jeg greier ikke rape mens jeg sitter eller ligger, men når jeg reiser meg brøler jeg ut rap ukontrollert.
- Når jeg merker tarmgassene presse på i sittende stilling blir jeg stadig usikker på om jeg egentlig må prompe eller rape eller begge deler, så jeg må sette meg på huk og deretter reise meg opp for å finne ut av det.
- Jeg stønner når jeg reiser meg.
- Jeg blir pinlig andpusten av å gå opp trappen etter lunsj.
- Humøret er blitt dårligere.
- Lysten på å trene øker, men viljen til å gjennomføre svinner hen.
- Jeg kjenner meg igjen i go123-reklamen med den tjukke kroppen før de animerte pilene slanker den.
- Jeg griner mer, ofte foran speilet.
Ikke så gæli, det.
Av Kalle Kanin
 Ser du, det går an å finne kjærlighet til tross for internett
Trodde vi, i hvert fall. For i virkeligheten, eller kanskje nettopp fordi det ikke er i virkeligheten, men på internett, har det vist seg mer enn middels vanskelig å finne en flott jente eller syv gjennom denne etterhvert litt i overkant omfattende gruppekontaktannonsen som er Vittighetens Dyd. Ikke fordi vi ikke har prøvd. Jazzgeir var til og med på en helt ekte date en gang i tiden, da vi fremdeles hadde blodfans. Men som han sa: «Jeg kan jo ikke satse alt på den første, selv om hun sikkert er den beste også.» Nå sjekker Jazzgeir innboksen sin tohundreogniogtredve ganger om dagen, og gråter mye. Det virker faktisk som om norske jenter er skeptiske til å kontakte fremmede gutter på internett. Kan ikke skjønne hvorfor.
Selv måtte jeg dra langt ut i havgapet, helt til grensen mot møkkalandet Sverige, for å finne en kvinne som er både smart nok til å skjønne hva jeg sier, enkel nok til å falle for flørtingen min, og morsom nok ikke at jeg ikke blir lei av henne med en gang. Så det er jo typisk at det er nå, når jeg nettopp har klart å tvinge henne til å flytte inn til sivilisasjonen, der vi kanskje ikke har noe sted å dra, men i hvert fall tar trikken dit, at jeg mottar et digitalt sjekkebrev fra en tilsynelatende kvinnelig beundrer.
Les resten av Endelig kommer det noe ut av denne bloggingen
Av Kalle Kanin
 Selskapslivet kan være skremmende, selv for de tøffeste blant oss
For et par års tid siden ble jeg invitert i et selskap. Ja, verten brukte dét ordet, i en fysisk invitasjon, riktignok ikke på papir, men lest opp, antagelig fra en PC-skjerm, over telefonen, uten den minste anledning til å stille spørsmål eller be om presiseringer, bare et spørsmål på slutten, som skulle besvares med ja eller nei, med én eneste gang, kommer du? Ja, jeg (klikk) gjør vel det, da.
Informasjonen jeg hadde mottatt var i beste fall sparsom. Jeg hadde likevel memorert ordlyden, fordi jeg pleier å gjøre det. “Vi holder selskap! Hurra! Det er hyggelig at du kommer! Vi bor der vi pleier å bo, vi gleder oss! Kom tidlig, gjerne på kveldstid.” Jeg ante med andre ord ingenting om hva som skulle skje, bortsett fra at det skulle skje fra klokken syv (selve definisjonen på tidlig kveldstid) og formodentlig et stykke utover.
Jeg tok tidspunktet som min første ledetråd, og deduserte meg frem til at såpass tidlig på kvelden må man som vertskap forvente at folk kommer sultne, og servere deretter. Som motytelse tenkte jeg å stille i mitt reneste antrekk, nemlig dressen jeg aldri bruker. Stor var derfor overraskelsen da jeg ankom, som førtisyvendemann, klokken fem over syv sharp, og straks la merke til at jeg var den eneste som ikke var kledd som en figur fra et av Asbjørnsen og Moes mest erotiske folkeeventyr. Vertinnen, som jeg kjente litt, kom straks bort til meg. “Nei, huff, dette går da virkelig ikke an. Du må føle deg helt utafor, stakkar. Bli med meg, så finner vi noen ordentlig klær du kan ha på deg.”
Les resten av Det er viktig å komme presis når man skal i selskap
Av Massevis
 I dag skal alle bøndene på ferie unntatt Jan Erik, han får lov å jobbe i en barnehage.
Av Jazzgeir
 Næ, guri så flott det hjemmet der var a
Mitt forhold til interiør og tilhørende accessoirer ble snudd på hodet for noen måneder siden da jeg fikk meg kjæreste. Etter å ha bodd seks år i diverse mannlige kollektiver rundt om i hovedstaden var jeg så heldig å få meg en leilighet med tilhørende kvinnelig samboer. Som attpåtil sa seg villig til å ligge med meg, etter en dusj eller to. Og en tannpuss. Husk tanntråd. Og munnskyllevann. Og bruk nå for Guds skyld den Asanflasken i industristørrelse jeg kjøpte til deg. Navelpiercingen må du kvitte deg med nå, Jazzgeir. Og den baklommen du har tatovert på rumpen din, har du sjekket prisen på å fjerne den?
Les resten av NIPS
Av Kalle Kanin
 Fallskjermhopping er bare én av mange måter å skaffe seg litt spenning i hverdagen
Kjæresten hans slo opp med ham en gang midt på nittitallet. Tretten år senere skjønte han hva som hadde skjedd, og nå finner vi ham her, forlatt, bitter og mentalt ustrukturert. Det er dessuten ingen som har tvunget ham til å ta oppvasken på en stund. Han erindrer vagt at det var flaske Zalo og en litt uheldig valgt kroppsåpning som spilte hovedrollene i deres ensidige brudd. Han reiser seg. Det er mørkt. Han ronker inn i peisen. Det er fortsatt mørkt.
Frem til i dag har han levd som de gjorde sammen, før hun tok sin pastellgrønne filthatt og hoppet ut av vinduet. Han har dekket på til to ved middagstider, men det var hun som var den kulinarisk anlagte i deres til tider litt mer enn middels romantiske parspill, så han er veldig tynn nå, og ganske slapp. I sex-livet har han holdt seg til de samme klassiske stillinger de to praktiserte, men han merket etter en ti års tid at han i stadig større grad valgte sin egen favorittvariant, med ham på ryggen, og ikke lenger henne sittende oppå, fremfor misjonæren, som de begge syntes var middels, og doggy, som hun likte best og han minst, først og fremst fordi den stilte så store krav til bevegelse fra hans side. Nå ser han det for seg, med et nytt perspektiv på sin egen hukommelse, og det føles tomt og ensomt når han ser at hun ikke var der.
Les resten av Endring av livsførsel – en novelle om kjærlighet og optimisme
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer