Vittighetens Dyd » Redaksjonelt

Det er august, hurra, hurra

Kalle Kanin — Mon, 09 Aug 2010 10:45:16 +0000

Disse forlatte syklene symboliserer fire tøysete gutter som forlot bloggen sin akkurat da den trengte dem mest (Bilde av: flickr.com/te55)

August er både den beste og den verste måneden i året, fordi det er da sommeren endelig kommer, samtidig som den nesten er slutt. Bare de mest ufyselige av oss har noe ferie igjen, og det er jo som regel de det er hippest å henge med, om ikke annet fordi ingen andre gidder. Dessuten er august selvfølgelig en tid for melankoli og bunnløs sorg, akkurat som resten av året. En måned som tilbyr noe for en hver smak, med andre ord.

August er også måneden vi i Vittighetens Dyd skulle ønske vi hadde en kommunikasjonsrådgiver eller «ekspert» i «sosiale» «medier» til å fortelle oss hvordan vi skal ta det norske internettet med storm, også utenom sesongen. Om vi hadde hatt det, ville den viktigste arbeidsoppgaven hans vært å dele ut blodkjeft hver gang vi plutselig slutter helt å blogge med en gang parradais tar slutt.

«Dere hadde tusenvis av lesere!», ville han skreket på redaksjonsmøtene, «og se på dere nå. Jazzgeir har grått så mye at tårekanalene hans har vokst inn i hjernen på ham, men så lenge han ikke forteller vilt fremmede om hva det er som er så jævla trist, er hele den ufrivillige vannhode-looken hans bare patetisk! At Jimmini Krikket ikke skriver noe er egentlig bare en fordel, for det er ingen i målgruppa deres som kan engelsk likevel. Men Massevis! Jeg vil ikke en gang begynne å snakke om alt som er galt med Massevis.» «Sikter du til den enormt høye sosiale intelligensen min, som hindrer meg i å legge ut historier fra hverdagen min, fordi jeg risikerer å stille meg selv i et dårlig lys?» «Ja, Massevis, du er altfor selvkritisk. Det er akkurat det som er problemet.»

Som observante lesere (hei, Mamma) vil ha merket seg, er det jeg, Kalle Kanin, som er denne manglende PR-duden som burde ha frest og spyttet på resten av den alltid haltende Gjeipegjengen. For man kjefter jo ikke på seg selv, uansett hvor like rævva som de andre man måtte være. Og nå som sommeren er over og hvilepulsen har senket seg over vårt asbestinfiserte redaksjonslokale, kommer jeg til å prøve å tvinge oss til å blogge litt nå og da, kanskje til og med meg sjæl. Forvent enorme gjenoppstartvansker og mye sutring. Jeg tror det hjelper å mase på oss i kommentarfeltet om frekvensen skulle bli for patetisk, men lover ingenting.

God høst, solariumsfitter.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

En avveksling/oppfordring til brukermedvirkning

Kalle Kanin — Thu, 11 Mar 2010 08:05:54 +0000

Denne populære delen av Amsterdam får Kalle Kanin IKKE lov til å befatte seg med

Når du, hvem du nå er, leser dette, befinner jeg, Kalle Kanin, meg i Amsterdam, Nederlands «hovedstad». Men mens jeg skriver, er jeg fremdeles i Oslo, Norges hovedstad (uten anførselstegn). Er det ikke underlig hvordan denne teknologien kan fucke opp både tids- og stedsansen vår? Uansett, den eneste grunnen til å dra til Amsterdam er som kjent fri tilgang på horer og hasj, men jeg drar dit med kjæresten min, så vi kommer til å «prioritere» tulipaner og Rembrandt-museet. Flaks. I hvert fall for den mentale helsen min.

Dette innlegget er altså bare ment som en liten pause, et pusterom, så og si, fra den overdådige Parradais-dominansen som utvilsomt har brettet seg over vårt lille hjørne av internettet, til «glede» for alle dere som hater reality, men likevel føler dere sosialt eller familiært forpliktet til å holde et slags oppsyn med hva vi driver med her på bloggen. Takk til dere, sjuke mennesker som dere er.

Problemet er bare at jeg ikke har noe som helst å si. Strengt tatt burde jeg dessuten vært opptatt med å pakke slagstøvler og anti-snorkestæsj, men det er sikkert like greit å ta det helt i siste liten. Det ser ikke ut som kjæresten min har noe i mot det heller, hun sier i hvert fall ikke noe, bare henger over skulderen min med olme øyne og tung pust, og trykker på punktumknappen på tastaturet mitt hver gang jeg tar en tredve sekunders formuleringspause.

Men når jeg nå først har begynt å skrive, kan jeg jo benytte anledningen til å prøve å outsource den vanskeligste av alle prosessene man må sette i gang for å holde liv i en noenlunde oppegående tøyseblogg, nemlig beslutningsprosessen. Hva faen skal vi skrive om her i tillegg til all realitypraten? Er det noe dere lesere lurer på? Noe dere synes vi bør opplyse dere om, fra vår egen intimsfære eller samfunnet forøvrig? Det er bare å spørre, så skal jeg se om jeg ikke klarer å tvinge noen av de andre til å svare. Ingen oppfordring er for privat, intet tema for personlig. Bare ikke be oss om å legge ut nakenblider av oss sjæl. Vi har nok kroppskomplekser som det er.

Kjør debatt.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Vi har fått nytt design!

Kalle Kanin — Mon, 08 Mar 2010 17:15:38 +0000

Er det ikke flott? Og det tok bare et år å lage det. Så du kan godt begynne å glede deg allerede nå til neste gang vi pusser opp den visuelle profilen vår, tidlig i 2011. Siden ingen liker forandringer, vil jeg gjøre oppmerksom på at vi tar imot utskjellinger i kommentarfelt og på epost, men prøv å holde kritikken over beltestedet, så ingen begynner å gråte.

Skeptiske lesere lurer kanskje på hvordan vi har klart å fotografere oss selv i et fly, når alle sammen er ombord i flyet. Har vi brukt selvutløser? Overlevde vi styrten? Eller er bildet rett og slett manipulert, eller photoshoppa, som det heter i bransjelingoen?

Til de som stiller denne typen spørsmål har jeg bare én ting å si: Skjerpings. Det er snakk om en tegning. Jimmini Krikket brøt seg nemlig inn i en barnehage og stjal en pose full av tusjer her om dagen, og trengte noe å bruke dem til.

Selv tolker jeg bildet til å bety at Vittighetens Dyd er en publikasjon i fritt fall, dårlig styrt og med uinteresserte passasjerer, men det er sikkert bare fordi dette er så nært virkeligheten at det farger den kunstneriske opplevelsen for meg. Andre får lov til å komme med sine tolkninger, men ikke noen kunsthistoriske referanser, takk. Det blir for dølt.

Uansett hva bildet betyr for deg, synes jeg du skal ta det som en oppfordring til å ta grep om egen hverdag, og prøve så godt du kan å hjelpe oss tilbake til en middels majestetisk glideflukt gjennom den tungt forurensede luften som er det norske internettet. Den beste måten å gjøre det på er å legge igjen en kommentar når du har lest et innlegg. Spiller ingen rolle om du egentlig har noe å si. Vi vil bare vite at du er der.

Vi i Gjeipegjengen vil gjerne gi deg en god og klam blunkegjeip, og ønske deg en riktig god Parradais-premiere i kveld! Det har du sikkert fortjent.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Nytt år

Kalle Kanin — Thu, 31 Dec 2009 07:00:06 +0000

Det er nyttårsaften. Vær forsiktig

Nyttårsaften pleide å være enkelt. Klokken tolv sharp skulle du juble, og omfavne den som stod ved siden av deg. Hvis det var en jente, og hun ikke var i slekt med deg, skulle du prøve å kline med henne. Fifty-fifty for at hun klina tilbake. Nå forventes det at du sender 14 SMSer, tvitrer, blogger og gauler på Facebook at alle må ha et riktig så godt og helt nytt år, nøyaktig klokken 00:00, samtidig som du gauler det også i virkeligheten, iført flosshatt, sigar og tørr champagne, dress sydd i Asia og krutt på jakkeslaget. Det blir for mye for meg. Jeg har bare en skulderfull armer. Dessuten pleier jeg ikke følge så godt med på klokka når jeg drikker.

Godt nyttår til alle lesere, og velkommen til nok en årgang av tøysebloggen Vittighetens Dyd, vår andre og nyeste. Den begynner nok ikke på ordentlig før til uka.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Sært

Kalle Kanin — Tue, 29 Dec 2009 17:13:29 +0000

Så du har fått stipend fra Statens Kunsthøyskole, sier du? Sært

Vittighetens Dyd skal som kjent være folkets blogg, men vi tror vel egentlig ikke at det Norske folk er så jævla folkelig av seg, Mot i Brøstet eller ei. Derfor skriver vi innimellom ting som strengt tatt her helt uforståelig, og kaller det smalt (elitistisk), eksperimentelt (rotete) eller konseptaktig (pretensiøst). (Ok, dette gjelder for å være ærlig først og fremst meg sjæl.) I virkeligheten er det selvfølgelig bare sært. Og sært er bra. I hvertfall vanskelig å betegne som dårlig. Man vet liksom ikke helt. Det liker vi.

Uansett, her får du noe så tidlig nittitalls som en liste med linker, og under der igjen noen korte utdrag fra de sære innleggene de leder til. Trykk og vær glad.

(Nå skjønner jeg jo strengt tatt at det er fysisk umulig, men såpass opphisset blir jeg av denne diskusjonen, at de mest irrasjonelle tingene ikke bare blir sagt, men også skrevet ned)

Tallak nappet hardere i en uamputert spene, og kua, som hadde glemt at stemmebåndene hennes var satt på mute, rautet lydløst, så bare barna hennes kunne høre det, via telepati.

Da Tommys popshow dukket opp på skjermen hadde jeg ikke annet valg enn å hjemmeamputere min egen iris. Forsøket ble mislykket, for jeg greide bare å fjerne synet på det ene øyet.

I can’t get involved in a televised match. I genuinely fear for my glass of red wine when football enthusiasts get rowdy.

Apostrof på sjette er dristig, helt på grensen til frekt, og jeg liker det. Her forsøker produsenten å tekkes de litt kresne kundene, og de lykkes utmerket på dette punktet. Jeg ser også behovet for å ha en krøllalfa tilgjengelig, men synes syvende er litt i overkant.

My newly purchased Noshker Flugg soaring high above the heads of all the other Norwegian Sculer Barn. On our return to the school we’d receive boller and bruce for our effort. And later I’d be pestering my mum and dad for money so I could buy Pulseree Lumper and Crooner Eece.

Selv en femkant med tre handikappete jenter og et fargeblindt siamesisk tvillingpar vil bli feid av banen med pappas knullehistorie med mamma dagen før. Jeg mistenker heller ikke at han finner på all denne sexen, da det er obligatorisk for alle gjestene å lukte på fingrene hans.

Definér kåt:
Freppy: Lysten etter å parre seg eller et eller annet…
Jazzgeir: Det er oppladningen til noe voldsomt sprengende. En reise i tankene og en reise i pikken.
Svai: En varm følelse som kan oppstå om våren. Det er helt naturlig om det ikke gjør det.

Sånn, da får det være nok kavalkering for denne gang, i hvert fall til det blir sommer og vi blir tvunget til å dra frem noen repriser igjen. Vi sees i et nytt tiår, godtfolk! (Jeg vurderte å skrive ‘bitches’ på slutten der, men kom til at det ble for aggressivt. Godtfolk er mye mer jovialt. Synes jeg.) Kom gjerne med forslag til nyttårsforsetter for bloggingen vår, noen forsøker vi kanskje å holde, men mislykkes selvfølgelig spektakulært. Som seg hør og bør.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Vi har tatt bilder av oss selv, har du lyst til å se noen av dem igjen?

Kalle Kanin — Mon, 28 Dec 2009 19:24:41 +0000

Bilder er fine ting. De er liksom så uttrykksfulle, circa tusen ganger så mye som ord

Vi i Vittighetens Dyd prøver så godt vi kan å by på oss sjæl, og bretter gjerne ut de mer eller mindre private livene våre til glede for internettets mange skuelystne surfere. Her får du en liste over noen av de mest spektakulære bildereportasjene vi har laget i løpet av året, og lenger ned viser vi frem noen høydepunkter. Det er ingen grunn til å takke oss, for det er ingenting vi er mer glade i enn å bli sett. Av deg. Hvem er du, egentlig?

Jazzgeir pynter opp rompa si
Organ Donation
Jimmini Krikket møter Dunderbeist
Vi var på Parradais Hotel finale-fest
… Og lekte Parradaispaparazzier på en helt vanlig lørdag
Vi leker i parken
Dette hadde vi på oss på en søndag
Jenter! I bunad! Fy faen!
Fruity Vegetables

Jimmini Krikket knuser orgler på fritida

Jazzgeir tatoverer rompa si.

Vår stivpyntede brite, Jimmini Krikket, lot seg noe motvillig rive med av de beinharde rockerne i Dunderbeist

Massevis er ikke noe mindre glad i en tur ut i den organiserte naturen enn Blubbefaen og Tbone, men han trives best når han får sitte ordentlig, og slipper å drive og krølle sammen de lange bena sine, og skifte stilling hele tiden, slik bakkesitterne, som Massevis kaller dem, gjør. Han er en arrogant faen, Massevis. Forøvrig er han som sitter foran dem en helt ekte rockestjerne.

Følg med i morgen for en kavalkade av sære historier. Kavalkade er et fint ord. Ganske langt også. Er du ikke enig?

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Kontroverskavalkade — en alliterasjon i syv stavelser

Kalle Kanin — Sun, 27 Dec 2009 18:35:00 +0000

Det hender rett som det er at det dukker opp en lynsjemobb i redaksjonslokalene våre. Heldigvis er de bittesmå, og ligger veldig usentralt, så det er ikke så lett å finne dem

Vi i Gjeipegjengen fremstår kanskje som noen snille og drøyt fordragelige gladgutter her på Vittighetens Dyd, men innimellom får vi skikkelig blodkjeft av leserne likevel. Og hverandre. Omverdenen generelt, egentlig. Det er ikke annet å gjøre enn å ta det med manisk godt humør. Og presentere noen av høydepunktene i utskjelling her, i den middels store KontroversKavalkaden 2009. Velkommen.

Vi starter selvfølgelig med Massevis. Alt annet ville vært snodig. I høst har han pådratt seg folkets vrede ved å trekke seksualmoralen til Mira Craig i tvil, og å uttrykke skepsis til hvorvidt Jakten På Kjærligheten-folka kommer til å leve lykkelige alle sine dager til ende. På vårparten hadde han dette å si om Josef Fritzl:

Fritzl, en friskus?

Mange ukvemsord er i den siste tiden blitt benyttet i samme åndedrag som navnet Josef Fritzl. Hvem av oss er det som egentlig kjenner han, ikke jeg, gjør du? Jeg vil legge mye av skylda på media, men også dattera som velger å vitne mot sin egen far. Jeg sitter ikke her og forsvarer Josef Fritzl, eller Friske Josef som jeg liker å kalle ham. Poenget mitt er hvordan media har kastet seg over denne saken som en flokk med pusekatter over en skål melk, bare mindre galant, og ikke fullt så søte (dårlig språkbilde, men dårligere presseetikk!). Disse barbariske pusekattene bryr seg sjeldent om annet enn å få i seg mest mulig melk (å selge aviser) og kos fra eieren (anerkjennelse fra publikum). Pusekattene får sjeldent nok, og tenker bare på neste gang matmor setter frem søtsaker (neglisjerer presseetikk og venter på sitt neste bytte). I den siste tiden har altså Fritzl vært den lille, stakkarse melkeskålen med velfrisert bart og et glimt i øyet.

Forøvrig har Massevis hatt sine sterke meninger om både voldtekt og barneporno her på bloggen, og har måttet forsvare dem fra kraftige angrep i kommentarfeltet.

Jimmini Krikket, derimot, later ikke til å være så kontroversiell av natur. Antagelig er han for konstant seksuelt tilfredsstilt til å gidde. På femtitallet ville kanskje besøksvanene hans blitt sett ned på, men i dag er vi så frisynte atte hjælp. Uansett, raseproblematikk er alltid en risikosport, og en av mine mange ekskoner synes i hvert fall dette var litt rart.

Interracial Superiority: Better?

I am not a racist, but I do find caucasians, on the whole, more attractive than black people. I don’t know why this purely superficial preference exists. It’s merely a question of averages. I find the average caucasian more attractive than the average african. This does not mean, of course, that in a room with four white people and one black person that the black person is the least attractive in my eyes. I have close experience of the opposite being the case. (You bet, man)

This is most likely caused by the fact that, as mere animals, we are attracted to that which is familiar in terms of both genes and culture. So, evolutionarily, african people are, on the whole, mainly attracted to other african; asian people tend to be most attracted to other asian people; caucasians prefer caucasians; Belgians prefer Belgians etc. Nature’s way of making the human brain think it’s better to mate with something familiar. A purely instinctive characteristic, but beautiful and fascinating nonetheless. BBC worthy.

This is why people in inter-racial relationships are all superior. They think they’re like way further advanced evolutionary. They’re like proper smug cause they think they’re part of this cool new stage in human evolution. Like X-men or something.

I have no problem with them as individuals or as a couple, I just can’t stand how they think they’re better than everyone else in the whole world. I do think inter-racial couples are a great stage in global togetherness, they break boundaries and boot away ancient taboos.

But they don’t have to condescend to people who are generally attracted to their own genes. People who would, if presented with a person of own race and a person of another, will most likely find the person of their own race most attractive. D’you know what I mean?

Jazzgeir er av en eller annen grunn den tilsynelatende mest populære av oss, og får ikke kjeft for noe annet enn å skulke unne bloggepliktene sine. Men disse to innleggene er sikkert mye å svelge for noen.
Erik og Kriss er musikkens svar på Frp
Tjukk og narkoman? Fy skamme seg!

Og selv får jeg mest kritikk når jeg tar opp betente temaer, for eksempel Gud, Midtøsten, Siv Jensen eller Jens Stoltenberg. Sånn kan det gå.

I morgen blir det enten bildekavalkade eller en samling eksepsjonelt sære historier. Jeg lar være å fortelle hvilken av dem for å holde spenningen oppe, naturligvis. Følg med!

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Kavalkade er bare et fancy ord for repriser — de søteste innleggene våre i 2009

Kalle Kanin — Sat, 26 Dec 2009 08:42:22 +0000

Ta det med ro, du er sikkert ikke den eneste som har spist for mye i jula

Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men man får liksom så mye dårligere tid når alle har fri fra jobben sin. Folk skal møtes, birras skal drikkes, og strømpefyll skal spys opp. Så det kommer ikke så mange nye innlegg her på Vittighetens Dyd før over nyttår. Uflaks, tenker kanskje du, og gjør deg klar til å helle kokende ribbefett over laptopen din, for hva faen skal du bruke den til nå, liksom? Men stopp, ikke gjør det likevel!

For som en ekstraservice til deg, har vi latt oss inspirere av det de gjør på TV, og dratt frem noen såkalte høydepunkter fra året som har gått når vi ikke klarer å finne på noe nytt. Så det er bare å glede seg, særlig hvis du ikke har fulgt slavisk med på bloggingen vår siden vi begynte. Hvis du har det trenger du sikkert litt variasjon uansett, så vi tar det ikke personlig om du finner på noe annet å gjøre. Du kan for eksempel bygge en enorm blunkegjeip av Legoen du sikkert har fått av blinde tante Olga, ta bilde av den, og sende det til oss på epost. Det hadde vi blitt skikkelig glade for, altså.

Uansett, i dag tenkte jeg som nevnt i overskriften at jeg skulle plukke frem noen ordentlig søte innlegg vi har skrevet gjennom året. Og i den forbindelse har Jazzgeir hatt et par ting å si om lærere:

Alle lærere er dødsdeilige

Vanskelig er det å si om dette kommer av statusforskjeller eller dagdrømming som skeier ut, men jeg har fantasert om hver eneste lærer jeg noengang har hatt. Det er vel ingen overraskelse at fjortiser med hormonene og konsentrasjonen i ubalanse fort faller inn i de strenge, rettferdige og akk, så deilige drømmene. Og jeg var selvfølgelig en bølle gjennom hele grunnskolen, kun avbrutt av en fredelig raddisrolle jeg tok på meg gjennom vgs. Nå er jeg tilbake i bøllehumøret og høyere utdanning er intet unntak; jeg kler av kvinnen bak kateteret med øynene, jeg river henne i håret og brummer vilt. Undersiden av pulten min har sett bedre elever, men Gud bedre! Uansett hvor sjuskete og gummistøvelpreget, hvor merkelig tannstilling, ræva pedagogiske evner eller strikkegenstrete dette kvinnemennesket enn er, går tankene mine til den innbilte horisontale mamboen mellom rampete elev og avkledd lærer.

Nei, uff, nå kom jeg på at mamma er lærer.

Ved nærmere ettertanke er det ingen grunn til å tro at det Jazzgeir drømmer om å gjøre med lærerene sine er spesielt søtt. Det er nok heller skittent og makabert, men til gjengjeld ikke så langvarig. Kanskje Massevis kan være søtere, og si hva han mener om vold i hjemmet:

Si det med en vott

Ja visst er vold mot menn ille. Mange menn kjenner seg nok igjen i situasjonen: du nekter å hente en ny six-pack rusbrus til kona, da du synes hun har blitt litt for full, og spør heller forsiktig om litt massasje mot stive skuldre (dessverre) midt under en kvinnefotballkamp på tvn. I neste sekund gir hun deg noe fjernt beslektet med nettopp massasjen du etterlyste, og på jobben må du igjen skylde på den sleipe trappen du så ofte faller i hver eneste gang ektefellen har mensen.

Nå skal det også sies at det faktisk finnes menn der ute som banker konene sine. Først og fremst må jeg meddele at jeg aldri har banket kona mi. Dette kommer nok mest på grunn av at jeg ikke er gift, men også fordi jeg tar avstand fra vold, med visse unntak. Damer er liksom litt mer irriterende enn menn, de syter og klager mer, griner lettere og blir sjeldnere fornøyde. Hadde jeg for eksempel hatt en skikkelig hesteinteressert kone eller en hustru med skikkelig sterke meninger om sport eller en dame som moteblogger ville jeg kanskje ikke vært helt fremmed for tanken om å, om ikke slå henne med hånden, så i hvert fall daske henne lett med en vrengt vott. Med den forete siden på utsiden vil ”slaget” bli sett mer på som tilsnakk fremfor en irettesettelse. Votten kan vrenges tilbake igjen hvis kona har samtlige av de nevnte karakteristikker.

Jeg merker jeg er litt rørt nå, ja. Det er lett å bli det når Massevis snakker om følelser. Og Jimmini Krikket slår gjerne et slag for likestilling mellom alt:

Turkis — en glemt farge

I dagens hektiske samfunn er det lett å glemme enkelte aspekter ved livet. Ofte glemmer vi å vanne plantene våre. Det hender at vi glemmer å spørre om pose når vi har handlet mat og må finne fram den rustne femtiøringen vi har i baklomma. Noen ganger glemmer vi å ringe mødrene våre for å minne dem på at de skal hente oss klokken 6 på Gardemoen og ikke klokken 7. Og fra tid til annen glemmer vi å fortelle one-night-standen vår at vi har kjønnsvorter. Sånne ting er lett å glemme, og til syvende og sist er det vel egentlig ingen som tar noe særlig skade av slike feil. Men det finnes én ting som har blitt glemt gang på gang, og dette føler jeg er fullstendig ufortjent. Jeg snakker selvfølgelig om fargen turkis.

Turkis har ulykken av å være en tertiærfarge (“hva faen er det?” hører jeg selvfølgelig ikke at du sier fordi jeg sitter hjemme i stua mi, men jeg regner med at en del av dere tenker det). Fargene rød, gul og blå er primærfarger (så bra for dem, da). Primærfarge vil si at det ikke kan komponeres av andre farger. Rød kan bare lages av rød. Gul kan bare lages av gul. Og blå bare av blå. Disse fargene er også nokså vanlige. Vi ser dem overalt i våre omgivelser. Rød finner vi lett hvis vi kapper av bakbena på en geit; gul er den typiske fargen på ansiket til en med leversvikt; og blå er den typiske fargen på en Smurfepenis. Etter primærfargene kommer sekundærfargene (du skjønner vel greia nå). Det vil si farger som er komponert av to farger, altså oransje, grønn og lilla. Disse er også svært frekvente i dagens samfunn. Grønn ser vi i glasskåret fra en rødvinsflaske; oransje oppstår når man puler en jente med mensen og det skummer litt i utfloden hennes; og lilla er den typiske fargen på en erigert Smurfepenis. Disse seks farger finner vi også i regnbuen (den syvende fargen i regnbuen er, av en eller annen merkelig grunn indigo, noe som bare er en mørkere utgave av blå).

Hvilke ting finner vi i hverdagen som er turkise? Vel? Ingenting. Greit nok, edelstenene turkis og topas har en tendens til å være turkise. Men disse finner vi sjelden i hverdagen (jeg vet bare om dem på grunn av min nerdebarndom som steinsamler). Man kan kanskje argumentere at havet er turkis. Men det er feil. Havet er gjennomsiktig. Dette er noe alle vet. Turkis finner vi rett og slett bare i kapitteloverskrifter i fagbøker der de andre, mer populære, fargene alt er blitt brukt.

Jeg føler at det er viktig å poengtere at jeg er fullt klar over at i lyssammenhengen (hvor rød, grønn og blå er primærfarger) er turkis en sekundærfarge. Ja ja, greit. Blander man blått og grønt lys får man turkis lys (eller cyan som det heter på engelsk). Men hvem i helvete er det som går rundt med to lommelykter i lomma, én med blå lyspære og én med grønn. Ingen. Kanskje du, men da føler jeg at du fortjener en halvliter i trynet. Tulling.

Til slutt vil jeg si at jeg er på ingen måte tilhenger av turkis. Det er ikke favorittfargen min i det hele tatt (siden du spør: blå). Men jeg syns at turkis skal ha den oppmerksomheten den fortjener. Bare fordi vi ikke ser den på jobb eller i fritiden, på skolen eller i hjemmet, i butikken eller i homosauna, er den fortsatt en viktig del av livet, denne blåaktige, grønnaktige, blågrønne, grønnblåe nyansen.

Smurfepeniser er søtt, du kan ikke si noe annet. Og selv vil jeg, Kalle Kanin, gjerne minne om denne lille historien, som er alt for lang til å fungere som faksimile, og derfor bare presenteres som en innledning, så du blir nødt til å trykke på linkene sjæl, hvis du gidder det, da, din slappfisk:

Alle gode feil er fem

Et vennepar av meg fikk barn nylig, en gledelig begivenhet på alle måter, ettersom foreldrene holder nokså høy genetisk standard, og ikke har latt seg overbevise av mer enn en håndfull av de eksperimentelle oppdragelsestrategiene som forfektes i vår til tider misantropiske krets. Det eneste som kompliserte saken en smule, var at denne tandre kvinne på 160 centimeter og 53 kilo presterte å nedkomme med femlinger, eneggede sådan. Den stadige strømmen av jordmødre, som måtte tilkalles ettersom den førstes favn sakte men sikkert fyltes til randen av nyfødte, var dypt imponert over hennes åpenbart svært gjestfrie livmor.

Fem barn, altså. Atten tusen tre hundre og seksten gram nylagde mennesker. Det er selvfølgelig fristende å innta den holdning mange har til kattunger når en står ovenfor en fødestue med 41 småbarn, og intet mindre enn tolv prosent av dem er ens egne. All ære til de ferske foreldre for å ha overkommet denne fristelsen, for rett og slett å ha støtt tanken bort som utenkelig allerede i dens spede begynnelse. Aleksander, Emanuel, Sebastian, Jeremias og Svein skulle hverken prakkes på tilfeldige forbipasserende eller skånsomt skylles ned i hvert sitt handicaptilpassede toalettet. Ved nærmere ettertanke er hele ideen antagelig bare en refleksjon av det som foregikk i mitt eget hode da disse såkalte venner, den første gangen jeg var på besøk på sykehuset bare noen timer etter fødselen, entusiastisk spurte om jeg ville påta meg ansvaret å være gudfar for hele gjengen. Les videre

Det var det, nok sødme for en stund! I dagene fremover skal vi ta en nærmere titt på de mest og minst kontroversielle innleggene våre, de rareste historiene, og de vittigste bildereportasjene. Det siste punktet kommer Massevis helt sikkert til å reagere på, da han nesten ikke har latt oss ta noen bilder av ham i det hele tatt, med mindre vi har spleiset på en stylist til ham først. (Ikke fordi han mener han trenger det, eller ville latt ham sminke ham, men fordi han liker tryggheten i å ha noen kyndige fingre tilgjengelig om han plutselig skulle få en kvise i ansiktet med kamera i nærheten.) Forhåpentlig blir han gladere når han ser at han har skrevet nesten alt vi har hatt av kontroversielt stoff.

Så som du skjønner er det bare å glede seg. Skyv panikken for at du ikke vet hva du skal gjøre på nyttårsaften til side, og kast bort tiden din på å lese tøyseblogger hele romjula. Alle de hippe kidsa gjør det. Blunkegjeip!

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Nedetid — en dårlig unnskyldning

Kalle Kanin — Tue, 15 Dec 2009 21:59:42 +0000

Noen ganger går ting skikkelig til helvete. Det er bare å beklage

Vi i Gjeipegjengen har veldig forskjellige måter å forholde oss til denne “bloggen” som du nå “leser”. Sjæl surfer jeg innom så ofte jeg overhodet kan, for å se om noen av de andre har gjort noe som tilsier at jeg bør forberede meg på politianmeldelser, eller om det har kommet noen nye kommentarer siden sist, hvilket det stort sett ikke har. Massevis bryr seg mindre om vennlige ord, men desto mer om tall, og har ved flere anledninger uttalt at hadde det ikke vært så deprimerende, ville han sluttet i “jobben” sin, og begynt å glane på statistikken vår på heltid. Jazzgeir påstår han har en ordentlig jobb og pen kjæreste, så det “er faen meg ille nok å måtte skrive ting, om jeg ikke skal lese alt rælet du lirer av deg, Kaninfaen.” Jimmini Krikket har ikke PC, og foretrekker å få alle innleggene lest høyt for seg en gang i uka. Så det var bare halvparten av oss som fikk døgnrytmene våre maltraktert av de siste dagers teknologiske konspirasjoner rettet mot oss og vårt virke her på Vittighetens Dyd.

Det hadde seg nemlig slik at jeg for noen uker siden fikk en såkalt epost fra webhotellet vi har grått oss til få å lagre databasene våre hos. Det skulle gjennomføres en oppgradering av et eller annet med en trebokstavsforkortelse (TBF, som man sier i næringslivet), og dette skulle ikke medføre noen problemer i det hele tatt. Oppmerksomme lesere har skjønt at dette var blank løgn.

Da jeg oppdaget at det ikke dukket opp en eneste usmakelig vits når jeg gikk inn på siden vår i går, tok jeg raskt kontakt med noen folk som kalte seg support. Uheldigvis hadde minst én av disse folka lest bloggen vår, og påstod hardnakket at den blanke siden var nettopp denne oppgraderingen de hadde varslet om. “Ingen kommer til å klage på dette, det er en klar forbedring av innholdet deres, og du kan vente deg en faktura i posten for ufrivillige konsulenttjenester”, sa han. Jeg måtte trygle og be, true og skrike, hulke og hikste i to hele dager før jeg kom over en usedvanlig hyggelig techdame som later som hun heter Camille. Det er ingen som heter Camille. Hun hadde uansett aldri hørt om oss eller bloggen vår, og lot seg derfor overtale til å fortelle meg hva jeg måtte gjøre for å få oss opp i knestående igjen. Takk til deg, selv om du ikke visste helt hva du gjorde.

Som selvutnevnt talsmann for en særdeles lite enstrettet forsamling ønsker jeg å beklage på vegne av Gjeipegjengen for abstinenser og eventuelle nervesammenbrudd du eller medlemmer av din familie har opplevd som følge av vårt fravær. Det er betryggende at ingen av Gjulekalenderfantastene blant dere har fortalt meg at dere har tatt livet av dere, men det ville dere vel heller ikke klart om dere hadde gjort det. Helst skulle jeg lovet at det ikke skal skje igjen, med uten noen som helst kompetanse på det tekniske området ville det bare vært tåkeprat. Så jeg satser istedet på forhåndstilgivelse for eventuelle fremtidige katastrofer. Blunkegjeip fra meg, Kalle Kanin

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Siste nytt: Gørrkjedelig øy synker i havet; ukontrollert feiring bryter løs over hele landet

Kalle Kanin — Sun, 06 Dec 2009 21:03:34 +0000

Personlig tror jeg årets Robinson hadde vært mye morsommere om de hadde byttet ut alle deltagerene med disse drita jentene, og lurt dem til å ha sex med hverandre foran kamera. Hmm, den var kanskje ikke så kontroversiell, den spådommen der

Denne helgen har jeg praktisert en særdeles horisontal, dog anstedig antrukket livsstil med en underdeilig jente fra en lett bebodd øy langs grensen mot møkkalandet Sverige. Etter drøyt førti timers kontinuerlig forspill, hvor jeg med stadig tyngre og blåere testikler strøk henne ømt over ryggen med begge hender, gav hun meg lov til å oralsexe henne i nøyaktig to og et halvt minutt, mot at jeg lovte å ikke bruke tunga. Score! Så det var med godt humør jeg i dag skulle jeg kalle inn til vårt ukentlige redaksjonsmøte. Det gikk litt middels. Jazzgeir sa at “det passer egentlig ganske bra i dag, men jeg gidder liksom ikke.” Massevis skulle i seksognittiårsdag til en dame han kjenner, og mente det fort kunne bli ganske sent. Og Jimmini Krikket har begynt å omfavne den norske kulturen for alvor: i går skulle han på sitt fjerde julebord for sesongen, og siden har ingen hørt fra ham, selv om jeg til og med troppet opp på døra hans og ringte på. Hva som skjer her på Vittighetens Dyd til uka er med andre ord svært usikkert, men jeg, Kalle Kanin, lover at i hvert fall jeg skal gjøre mitt absolutt verste for å holde skuta sånn noenlunde flytende, selv om den lekker stygt, og kunne trengt et par strøk neonrosa maling. Uansett, jeg har ikke bare dårlige nyheter å komme med, det er nemlig duket for den absolutt siste episoden av Robinsonekspedisjonen, og trofaste lesere vil vite at nettopp det er jeg jævelig glad for.

Så det får være nok seksuell frustrasjon og redaksjonell bitching, robinsonfinalen 2009 er i gang.

En eller annen dude på voiceover forklarer reglene, og Marte synes det blir spennende. Lina tror hun kommer til å vinne, eventuelt tape. Og så bryter flashbackhælvete løs. En helt sykt dårlig idé fra produsentene av tidenes kjedeligste reality-misere.

Marte mener hun kommer til å vinne den første finaleplassen fordi Christian er en pingle og Lina er en idiot. Christian mener han er best så lenge det ikke blir en fysisk konkurranse. Lina tror hun kommer til å vinne, fordi hun er hypp.

Kappestrid
Konkurransen er helt sykt kompleks, og viser nok en gang at de eneste i årets produksjonsteam som fortjener lønn er snekkerne. Flaks for TV3 at de helt sikkert er Malaysere, og tjener 16 øre i timen.

Konkurransen er i gang, og siden det ser ut som det kommer til å ta litt tid, og jeg ikke bryr meg om hvem som vinner, tar jeg meg en velfortjent ronkepause. Sånn, nå er jeg ferdig. Det gikk ganske fort, men ble veldig klissete. Et utbrukt oppvaskhåndkle senere noterer jeg at alle deltagerne fortsatt prøver så godt de kan å vinne. Så er det reklamepause, og jeg kjemper mot lysten til å begynne med tung narkotika. Jeg har til og med kjøpt inn brukerutstyr: en spiseskje og en lighter. Dessverre turte jeg ikke prate med noen av de tvilsomme typene som henger på Plata, selv om mange av dem virket svært kontaktsøkende, så det får bli med den gode tanken.

Dramatisk musikk nå. Deltagerne skal lage bål, hvilket de absolutt bør ha blitt ganske flinke til etter seks uker utendørs. Men bare Christian, som påstår han aldri har gjort det før, klarer det. Så han vinner, selv om han kaster som en jente. Så legger han seg på ryggen, og håper intenst på gruppesex. Om det skjedde, har TV3 klippet det bort. Møkkakanal.

Christian er ikke redd for å gni seieren i ansiktet på Lina og Marte. Og de prøver å prate om konkurransen de skal ha uten å være slemme med hverandre. De klarer det helt greit. En skulle nesten ikke tro at ting kunne bli så uinteressant. Også på TV, da. Skammelig.

Duell
Duellen mellom Lina og Marte skal foregå på en eller annen planke. Det skal ståes til krampa tar dem. Fy faen så mange klisjeer dette programmet tvinger en til å skrive. Det virker ikke som om Marte og Lina har noe særlig å prate om de heller. Etter en halvtime trekker Christer i baris, og tar en planke. Etter halvannen time er det bare én planke igjen. Åh, så spennende, da. Jenter som balanserer, liksom. Men ordentlige følelser, det har de ikke. Hva i helvete gjør de på TV da, vil jeg gjerne vite.

Marte taper. De klemmer. Det ville vært vakkert om de bare hadde vært littegrann morsomme rent personlighetsmessig. Christian holder på å dø av kjedsomhet etter drøyt tre timer alene. Jeg er glad jeg ikke har et like ensformig og tørt sjeleliv som denne gutten. Når Lina kommer tilbake begynner de med en gang å prate om hvor mye de liker hverandre. Så får de post. De skal mates. En hel grandiosa på deling. TV3 står virkelig på stortromma i dag.

Lina og Christian prater om hvem som kommer til å stemme på dem. Det er nesten så jeg må ty til dyr i junglen-vitser, slik Massevis pleier å gjøre når livet (mer nøyaktig: TV-kvelden) går ham imot. Hvilket dyr er mest opptatt av hvilken dag det er? Eskalenderormen. Finnes ikke det dyret på ordentlig, sier du? Jævla biologifantast.

De utstemte deltagerne prater om hvem de skal stemme på. Francois vil helst ikke stemme på noen. Severin har barbert skallen, og avslører at han har masse føflekker der vanlige folk har hår. Hestehalen tll Paal ser ut som det kommer fra 1486. Litt for retro der, kanskje. Det øvrige motebildet har jo bare kommet til 81, sånn litt utpå høstparten. Iris har veldig gyllen hud, og kommer sikkert til å bli mobbet for det når hun kommer tilbake til Nord-Norge.

Lina og Christian bestemmer seg for å brenne hytta. Hvor faen er Fredrik Hauge når man trenger ham? Så er det øyråd. Christer påstår det kommer til å bli spennende

Øyråd
Dere er fine i dag, dere tapere. Sjukt mye sminke har dere også. Er du bitter for å ha tapt, Kristoffer?
Nei, jeg er for rævva til å vinne.
Francois?
Jeg vet ikke hva bitterhet betyr. Snakker du fransk?
Nei, hvert fall ikke med deg. Gleder du deg til å bestemme hvem som vinner, Cathrine?
Nei, jeg synes de burde tape begge to.
Er spørsmålene viktige, Severin?
Nei, jeg har bestemt meg, på helt tilfeldig grunnlag.
Paal?
Dette er bortkastet TV. Alle vet hvem de synes bør vinne.
Francois?
Ja, ingen fortjener å vinne. Bare jeg. Kan ikke du bestemme at det blir sånn, Christer?
Særlig jeg gidder det. Severin, er de to verdige vinnere?
Ikke faen.
Hvem fortjener å vinne mer enn Lina og Christian, Iris?
Kristoffer eller Cathrine.
Paal?
Alle, egentlig.
Kjipt at dere ikke stemte dem ut tidligere, da, idioter. La oss ta imot finalefjolsa! “Velkommen” hit, dere to. Disse folka bestemmer hvem som skal vinne. Er ikke det sjukt, kanskje?

Chatrine: Lina, du er en skikkelig grå mus. Hvorfor fortjener du å vinne?
Jeg har masse meninger, jeg. Og dessuten har jeg tent bål. Og gått tur i skogen.
Iris: Christian, du er en jævla latsabb. Hvorfor skal du vinne?
Dette er et taktikkspill, ikke en jævla overleveseskonkurranse. Navnet er helt tilfeldig.
Paal: Har du planlagt å være en taper for å vinne, Christian?
Nei, jeg er det på ordentlig, og liker å ljuge om at jeg er fra Sandefjord.
Marte: Løy du da du påstod at ingen likte meg, Lina?
Nei, det er helt sant.
Francois: Jeg liker ærlighet best av alt i hele verden. Hva liker du, Christian?
Ærlighet. I passe små doser. Mer enn Lina, i hvert fall.
Kristoffer: Hvorfor er du et bedre menneske enn Christian, Lina?
Fordi Christian ikke gidder å gjøre en dritt.
Severin: Hvis dere vinner, hva bruker dere spenna på?
Christian: Tøysegjeld. Og en reise. Kanskje til en strand. Og spille poker. Det er dritfett.
Iris: Seriøst? Kredittgjeld og poker?
Ja, er ikke det fornuftig, kanskje?
Severin: Iris, hva med deg?
Gjeld til pappa, og BSU-sparing. Resten gir jeg bort.

Dere skal få snakke for dere sjæl litt nå. Det kommer dere til å klare ganske bra, eller hva?

Lina: Jeg er ganske blid, og flink til å konkurrere. Ljuger bare litt. Dere er fine folk, altså. Jeg håper jeg vinner. Skål!

Christian: Dere har gjort livet mitt verdt å leve. Jeg er flink til å konkurrere jeg også. Og har fint navn. Christian, heter jeg. Husk på det, a.

Lina vinner 5-2. Neste søndag slipper vi å se på dette møkkaprogrammet. Det kommer til å bli den syttifemte beste søndagen i mitt liv.

Oppsummering
Fyttihælvete for en begredelig sesong av det en gang så klassiske realityshowet. Personlig legger jeg skylda på absolutt alle, men særlig på deltagerne. Altså casterne. Folk kan strengt tatt ikke noe for at de er så jævelig kjedelige som de er. Forøvrig har jeg hatt en utrolig dårlig hårdag i dag. Flaks jeg ikke er “singel” lenger. Terningkast én

Dele/Lagre