Vittighetens Dyd » Personangrep

Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? V

Kalle Kanin — Sun, 29 Aug 2010 15:39:51 +0000

Aviser kan brukes til så mangt, men det er fort gjort å glemme å lese dem (Bilde: flickr.com/mbg_photos)

Nok en uke har gått, og i avisene har det stått ting nesten hver dag. Noe av det har vært såkalte nyheter, altså hendelser som har funnet sted nylig, og noe har vært sterke, middels sterke eller direkte svake meninger, også kjent som utspill, gjerne fra politisk hold, eller et eller annet annet hold, i denne ukens tilfelle fra høyre. Altså den politiske retningen høyre, ikke partiet med samme navn. Gikk du glipp av noe? Helt sikkert. Spiller det noen rolle? Høyst sannsynlig ikke, og i alle fall får du her en oppdatering, så du kan late som du ikke gjorde det likevel. Men ikke skryt til sjefen din av hvor godt du følger med, for da gir han deg sikkert bare enda mer å gjøre, og det er det ingen som er tjent med.

Denne ukens viktigste tema i spaltene som inntil nylig var preget av trykksverte, men som i våre dager fremstår mest som svarte streker på en fritt valgt skjerm, var fremmedfrykt og rasisme, eller som Christian Tybring-Gjedde kaller det, hjemmekos og berettiget rangering av tradisjoner og oppvekstvillkår. Og for å ikke henge ut den stakkars lederen av Oslo Frp mer enn nødvendig, vil jeg gjerne nevne at Michael von Tetzschner, leder i Oslo Høyre og utvilsomt adelig av fødsel, allerede på mandag uttalte at han helst vil sette alle som er fattige i fengsel, i hvert fall hvis de er utlendinger. I tillegg fikk vi rapporter fra verdens mest europeiske verdensdel, nemlig Europa, om at Rom-folket, du vet de som griller brødskiver og selvdøde duer utenfor Grønland T-banestasjon, er nøyaktig like forbanna uglesett som de alltid har vært, altså omtrent like mye som om de faktisk hadde vært ugler, og ugler spiste småbarn for moro skyld. Dessuten er det bevist en gang for alle at aliens er nazister. Det er med andre ord best å holde seg hjemme, og tvinge alle andre til å gjøre det samme.

På den mer zoologiske fronten er det født en pandaunge i Østerrike. Daglig leder for dyrehagen lover at dersom den overlever i et par år, skal den tilbakeføres til sitt naturlige habitat, en dyrehage i Kina. Jeg lurer veldig på hvordan folk hadde likt det om man innførte samme praksis for adoptivbarn.

Her hjemme har krangling stått i fokus, blant annet har Nazneen Østrem-Kahn anklaget Per Edgar Kokkvold for å være så glad i ytringsfrihet at han lar det gå på bekostning av muslimer. Kokkvold svarte med å anklage Østrem-Kahn for nøyaktig det motsatte, og som forsøksvis uhildet dommer vil jeg bare si at de antagelig har helt rett, begge to, uten at det gjør det hele noe særlig mer interessant. I det kommunale Norge, derimot, har man lært seg at den beste måten å unngå kranglig på er å la toppledere som driter seg ut fortsette i en annen, mindre ansvarsfull jobb, uten å gå tilsvarende ned i lønn.

Ukens mest overraskende nyhet var utvilsomt at den folkekjære og forhatte dagsavisen Dagbladet faktisk tjener penger på sitt daglige virke. Ja, du leste riktig, Dagbladet går med overskudd! Det gjør imidlertid ikke USA, så det kan fremdeles tenkes at verden står til påske, selv om ryktene sier at den kommer sent til neste år.

Jeg runder som vanlig av med den mest ikke-sportslige sportsnyheten jeg har klart å finne. Nok en gang er det Tiger Woods som skaper overskriftene, denne gangen fordi kona hans, i forbindelse med deres svært godt averterte skilsmisse, benekter å ha denga ham med hans egne golfkøller. Dette er en uttalelse jeg definitivt kommer til å la meg inspirere av neste gang jeg skal rykke inn en kontaktannonse i lokalpressen, hvilket heldigvis kommer til å bli svært lenge til.

Da føler jeg at jeg har gjennomgått det viktigste, og er svært fornøyd med at jeg klarte det uten å nevne at Jonas Gahr Støre, som den gode arbeiderklassegutten han er, ser på kronprinsparet som private venner, ikke profesjonelle samarbeidspartnere. Og hvis du selv har vært i nyhetene denne uken, uten at jeg har lagt merke til det, er det bare å begynne å skjelle meg ut. Men jeg foretrekker at du skriver en kronikk i Aftenposten om det, ikke slår deg løs i kommentarfeltet eller på Twitter. Det blir liksom så mye mer blest rundt det på den måten.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? IV

Kalle Kanin — Sun, 22 Aug 2010 16:36:19 +0000

Har du latt avisene hope seg opp i det siste? Vi også. (bilde: flickr.com/celinesphotographer)

Det er en hel uke siden forrige uke begynte, samtidig som uka før den tok slutt. Uker er i det hele tatt ganske så forbigående av seg. Men det skjer nesten alltid noe i løpet av dem, selv om det kanskje ikke virker sånn, i hvert fall i et månedsperspektiv. Avisene prøver i det minste skremmende hardt å gi inntrykk av det, at det skjer ting, altså, og aviser er viktige. Helt til de går konkurs fordi ingen gidder å lese dem lenger, og da var de kanskje ikke så viktige likevel. Uansett, hvis du tilhører den utrydningstruede arten som faktisk har dårlig samvittighet for at de ikke følger med i verden, kan du nå støtte deg på denne oppsummeringen, og bruke den til å hindre venner og kolleger fra å mobbe deg og den bunnløse uvitenheten din. Hørte jeg et takk? Ikke det, nei. Men velkommen skal du være, samma faen.

På begynnelsen av uka var den store nyheten at en fyr som tidligere jobbet i Dagbladet, og endelig har kommet så langt i psykoterapien sin at han tør å innrømme det for omverdenen, kanskje gikk litt langt og skrev en hel bok om det. Dagbla’-folk drikker for mye til å lage en skikkelig avis, skrev han, og Dagbladet reagerte sporenstreks med å sende Esthen O. Sæter til Dagsnytt Atten for å motbevise ryktene. At han stilte dritings var kanskje helt etter planen, men det skaffet dem i hvert fall masse oppmerksomhet, og det kan man jo ikke få nok av nå om dagen.

Oppmerksomhet har også DnbNor prøvd å skaffe seg, og hva kan da være mer effektiv enn å ansette et grisedyrt reklamebyrå til bruke navnet til en annen bank, den sentrale, vet du, som slagord. «Hele Norges Bank» kaller DnbNor seg nå, og den faktiske Norges Bank truer følgelig med søksmål. Dessverre var de ikke barske nok til å drive inn alle spenna DnbNor skylder dem, så dette må nok arkiveres som nok en omdømmekrise som bare får konsekvenser for omdømmet.

Russland, derimot, kunne neppe gitt mer faen i omdømmet sitt, og har derfor bestemt seg for å bygge OL-byen som skal brukes i 2012 oppå en massegrav med opprørere, anti-kommunister og annet slarv. For å minne pressen og utøverne på hva som kommer til å skje dersom en kapitalistkukk tar gull, formodentlig.

På den mer moteriktige fronten gikk Oslo Fashion Week av stabelen denne uken, og i et desperat forsøk på å få oppmerksomhet, har de bestemt at man i år ikke trenger å være designer for å være med. Hvis man bare er kjendis og bruker klær i hverdagen, holder det lenge. Det arrangørene kanskje ikke hadde regnet med, var at det stod politikere med markeringsbehov på gjestelisten. Hvis de hadde visst om det, hadde de kanskje holdt de mest anorektiske modellene sine innesperret, så de ikke fikk ødelagt den gode stemningen.

Ukens største nyhet sprakk på torsdag. Da ble nemlig en lamslått nasjon orientert om at de kongelige ikke er født perfekte, men faktisk trenger opplæring og skolegang for å ikke fremstå som arvelig trygdede somadril-misbrukere i all offentlighet. Ingrid Alexandra brukte i følge mediene den første skoledagen sin til å sitte pent, rekke opp hånda, og tvinge stakkars Ole, som satt ved siden av henne, til å bytte geitostskiva si mot en helt motbydelig kreasjon med pochert lakserullade på foccachia-brød. Det er jo godt at den royale unge kvinnen vet å få det som hun vil.

I helgen skjedde det som vanlig ikke stort, annet enn at Wikileaks-stifter Julian Assange ble tiltalt for voldtekt i møkkalandet Sverige. Jeg skal ikke påstå at jeg sitter på noen form for inngående kunnskap om de kulturelle og seksuelle forholdende i vårt ubrukelige naboland, men kan ikke se for meg at en fyr med langt, sølvgrått hår, som attpåtil har vært på forsida av opptil flere aviser, skulle ha noe som helst behov for å voldta noen. Anklagen ble da også frafalt, og Assange var rask til å legge skylden på Pentagon, FN og andre ubetydelige instanser med alt for mye blod, unnskyld, fritid, på hendene.

Til slutt sport. Erik Mykland er tydeligvis blakk igjen, og prøver seg med nok et comeback, denne gangen i sjettedivisjon, for Lyn. Ytterligere kommentarer om dette synes dundrende overflødig.

Jeg håper du nå føler deg grundig, kanskje til og med litt i overkant, oppdatert, og knapt kan vente til slutten av neste uke for neste nyhetsgjennomgang. Så blir det spennende å se om det skjer noe det er verdt å skrive om, da.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Det er august, hurra, hurra

Kalle Kanin — Mon, 09 Aug 2010 10:45:16 +0000

Disse forlatte syklene symboliserer fire tøysete gutter som forlot bloggen sin akkurat da den trengte dem mest (Bilde av: flickr.com/te55)

August er både den beste og den verste måneden i året, fordi det er da sommeren endelig kommer, samtidig som den nesten er slutt. Bare de mest ufyselige av oss har noe ferie igjen, og det er jo som regel de det er hippest å henge med, om ikke annet fordi ingen andre gidder. Dessuten er august selvfølgelig en tid for melankoli og bunnløs sorg, akkurat som resten av året. En måned som tilbyr noe for en hver smak, med andre ord.

August er også måneden vi i Vittighetens Dyd skulle ønske vi hadde en kommunikasjonsrådgiver eller «ekspert» i «sosiale» «medier» til å fortelle oss hvordan vi skal ta det norske internettet med storm, også utenom sesongen. Om vi hadde hatt det, ville den viktigste arbeidsoppgaven hans vært å dele ut blodkjeft hver gang vi plutselig slutter helt å blogge med en gang parradais tar slutt.

«Dere hadde tusenvis av lesere!», ville han skreket på redaksjonsmøtene, «og se på dere nå. Jazzgeir har grått så mye at tårekanalene hans har vokst inn i hjernen på ham, men så lenge han ikke forteller vilt fremmede om hva det er som er så jævla trist, er hele den ufrivillige vannhode-looken hans bare patetisk! At Jimmini Krikket ikke skriver noe er egentlig bare en fordel, for det er ingen i målgruppa deres som kan engelsk likevel. Men Massevis! Jeg vil ikke en gang begynne å snakke om alt som er galt med Massevis.» «Sikter du til den enormt høye sosiale intelligensen min, som hindrer meg i å legge ut historier fra hverdagen min, fordi jeg risikerer å stille meg selv i et dårlig lys?» «Ja, Massevis, du er altfor selvkritisk. Det er akkurat det som er problemet.»

Som observante lesere (hei, Mamma) vil ha merket seg, er det jeg, Kalle Kanin, som er denne manglende PR-duden som burde ha frest og spyttet på resten av den alltid haltende Gjeipegjengen. For man kjefter jo ikke på seg selv, uansett hvor like rævva som de andre man måtte være. Og nå som sommeren er over og hvilepulsen har senket seg over vårt asbestinfiserte redaksjonslokale, kommer jeg til å prøve å tvinge oss til å blogge litt nå og da, kanskje til og med meg sjæl. Forvent enorme gjenoppstartvansker og mye sutring. Jeg tror det hjelper å mase på oss i kommentarfeltet om frekvensen skulle bli for patetisk, men lover ingenting.

God høst, solariumsfitter.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Statsminister oppnår konkret resultat etter kun fem år i posisjon; sjokkert befolkning spør seg hva det neste blir

Kalle Kanin — Tue, 27 Apr 2010 12:02:14 +0000

Slik kommer den nye grenseovergangen mellom Norge og Russland til å se ut (Bilde: flickr.com/frankhg)

I dag annonserte Jens «Jeg vil være statminister fordi jeg er blitt så vant til det» Stoltenberg, og Russlands president Dimitri «Jeg ser i hvert fall litt mindre skummel ut enn Putin» Medvedev at de skal slutte å krangle om hvor grensen mellom Norge og Russland egentlig går: Midt uti havet, eller litt til venstre for midt uti havet. Dette innebærer et klart brudd på Arbeiderpartiets stortingsprogram, som går utpå å «se hva som skjer, og så sørge for at det ikke skjer likevel». Nyheten har derfor skapt uro og forvirring blant partiets urolige og forvirrede velgere.

«Jeg stemte ikke på Jens for at han skulle gjøre ting som får konsekvenser for den geopolitiske stabiliteten og bringer Norge og Europa nærmere et stabilt forhold til vår sinnsykt skumle nabo i øst», uttaler utenriksminister og APvelger Jonas Gahr Støre, som foretrekker å være anonym når han blir intervjuet under fullt navn og bilde. «Jens’ styrke har alltid vært uforpliktende festtaler og vakre, blå øyne. Om det skulle vise seg at han har tenkt til å bruke makten sin til å utrette saker og ting, risikerer vi at Norge blir en foregangsnasjon for internasjonalt samarbeid og fredsvilje, og det er det ingen som er tjent med» understreker Støre.

Stoltenberg selv avviser at avtalen innebærer noe som minner om fremskritt. «Å si noe sånt er bare slemt, og vitner om en manglende respekt for Arbeiderpartiets nyere historie som statsbærende garantist for total internasjonal handlingslammelse. Avtalen er inngått utelukkende for å sikre at Norge også i fremtiden skal kunne være en hovedaktør i den pågående utryddingen av planetens fiskebestand, og at vi fortsatt skal kunne tjene oss søkkrike på livsfarlige men dødspopulære energikilder som olje, gass og skipbrudne russerhorer», avslutter Stoltenberg, før han trekker seg tilbake til Nordmarka for å meditere i noen måneder.

Vittighetens Dyd kommer tilbake med mer om denne saken dersom det skulle vise seg at det hele bare var et sleipt triks fra russernes side, og fjerde verdenskrig bryter ut. Følg med!

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Jeg bare sier det, dette er anledningen hvis man er hypp på å begå statskupp

Kalle Kanin — Thu, 15 Apr 2010 16:11:54 +0000

Med Jens ute av landet, står både dørene og veggene til maktens korridorer vid åpne (Bilde: flickr.com/TromsArbeiderparti)

Mange av våre lesere går nok med en liten diktator i magen, selv om de kanskje føler at de er for unge, uopplyste og uengansjerte til å vite hva de skal gjøre med den. Likevel kan det kanskje være en god idé å gripe dagen nettopp i dag (eller i morra, eller noe), og fullbyrde dine megalomane ambisjoner mens det eneste reelle maktmennesket vi holder oss med her i landet, Jens fra Arbeiderklassen, har strandet på en tett befolket øy i (tilknytning til) Atlanterhavet.

Ettersom Jens Stoltenberg sitter på absolutt all makt her i landet, men nekter å forvalte den på noen som helst måte, har vakuumet som har oppstått i hans fravær antatt en underlig, fortettet form, med god plass til hvem det skal være som ønsker å steppe inn. Og jeg må innrømme at jeg har noen forslag til hvem som bør kjenne sin besøkelsestid, og kreve plassen som interimstatsminister umiddelbart. På første plass på min alt for lange short-liste, har jeg Odd Børretzen. Deretter følger Hadja Tajik, Trine Skei Grande og hun heite i KrF på delt andre. På femte finner vi Bare Egil, Karoline fra Parradais og Aslak Sirra Myhre. Så kommer jeg ikke på så mange fler, egentlig.

Uansett har jeg ikke noe tro på at Jens noen gang kommer til å komme tilbake fra New York. Jeg har vært der selv en gang, og måtte faktisk deporteres med tvang, etter å ha lenket meg fast inni en T- banevogn som gikk mellom Brooklyn og Harlem 25 ganger i døgnet. Det kommer til å ta to kvelder på hipster-bar i Williamsburg før Jens har glemt klassetilhørigheten sin og begynner å drømme om å starte sitt eget Art Direction-byrå.

Så at vi trenger noen til å erstatte ham er helt klart. Hvem synes du fortjener en av Norges hundreogfemtitusen best betalte stillinger?

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Hello. I’m a vegetarian, but…

Jimmini Krikket — Mon, 08 Feb 2010 20:46:31 +0000

When I was three years old my father went vegetarian. My family and I were sitting in the garden eating a chicken, and it suddenly occurred to my father how disgusting the whole thing was. He didn’t feel bad for the chicken. Nor did he feel that it was in any way unhealthy to eat meat. The notion of eating a dead animal simply made his stomach turn. And in all fairness, if you’re sat in the garden eating a chicken – and nothing else – your attention is going to be unnecessarily drawn to the greasy carcass between your fingers. Had we been eating a chicken salad, maybe he would have been distracted enough by the vegetables not to give a freshly ground shit about the mutilated bird.

I sympathise with his choice to become a vegetarian, but only because he found eating dead animals disgusting. If someone thinks aubergines are gross and makes a healthy yet immature decision not to eat them, fine (They are gross). But if someone refuses to eat them because they think the treatment of aubergines is inhumane or they actually have some kind of vego-human bond with them, they’re an idiot. The same goes for people who don’t eat meat for the same reasons. Ok, ok, ok, “aubergines don’t have feelings” I hear you say (Only I don’t, cos I’m on my own). Aubergines do have feelings, they just don’t have faces.

Vegetarians (the ones who have an unhealthy amount of sympathy for animals) choose not to eat meat because it comes from things with faces. Faces with eyes and a mouth. Eyes that look sad and a mouth that cries “Jesus Christ, get that fucking sharp thing out of my gut!” The closer an animal’s face resembles a human’s face, the less likely we are to eat them. Most of us would have a hard time slaughtering a baby. We would probably have less of a hard time slaughtering a monkey. As we move further away from humans it gets easier and easier. Pigs, easy. Chickens, piece of cake. A fly, splat! We’ll quite happily murder a fly because you can’t even see its face.

This brings me to fish. Some vegetarians eat fish. They’re called hypocritical cunts and we’re told there’s no shame in being one.

“Do you want some bacon?”
“Oh, no I don’t eat meat”
“What’s that then?”
“What? This? A trout. In a baguette”
“So you’re eating a trout in a baguette. Head first”
“Yeah. Mmmm, yummy”

Some piscatarians make the excuse that fish don’t have feelings. Yeah they do, it’s just that their stupid faces limit the feelings they can express to surprised and bored. Other piscatarians claim that in order to have balanced diet, they have to eat fish. For protein. Rubbish. If they need protein that badly they can eat a seal.

And how come these cunts get a fancy word, anyway? If I want to be vegetarian but continue to eat duck I’m not gonna be able to dub myself a ducktarian. Or mallardian. No, I’ll be treated like a total freak whose lying to himself. Much like piscatarians should be treated.

I have to adimt that I myself have been vegetarian. I saw a video on the net of pigs being put in the electric chair, chickens being beheaded, cows being hanged, sheep being shot by firing squad and monkeys being held by the hand as the lethal injection went in their forearm. It was, as you can imagine, pretty horrific. I made an informed decision never to eat meat again. The next day I woke up and made my self a ham sandwich. A full three days of meat-eating went by before I remembered the promise I’d made myself. My reaction was simple “Ah screw it, I’m not gonna watch that video again”.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? III

Kalle Kanin — Sun, 13 Dec 2009 19:08:23 +0000

I gamle dager var det hyggelig å lese aviser. Nå for tida er det ingen som gidder lenger

Skal en tro avisene har det bare skjedd én eneste ting denne uken. Presidenten i det største jævla landet i verden, hvis man ikke teller med Kina, India og en del andre sære steder, tok seg en liten ferietur, og endte av en eller annen syk grunn opp i Oslo, Norges hovedstad. Det ble folk her til lands så glade for at vi bestemte oss for å gi ham ti millioner kroner i feriepenger. Heldigvis utbetalte vi det i svenske spenn, så det synes ikke noe særlig på statsbudsjettet.

Men som de av oss som ennå ikke har klart å riste av oss den svært uheldige avisavhengigheten vi pådro oss på nittitallet vet, skjedde det et par andre ting også. Blant annet begynte en slags konferanse for folk med makt, uten vilje til å bruke den, som noen fantasifulle dansker har bestemt seg for å kalle “Klimatoppmøtet i København — Hvem er Hypp på å Overleve det 21. Århundrede?” Det blir sikkert nesten like spennende som årets Robinsonekspedisjon. Særlig ettersom delegatene allerede har bestemt seg for at noen juridisk bindende avtale kommer ikke på tale, “så vi får satse på en politisk bindende en”. Og som vi vet, er forskjellen på juridiske og politiske avtaler at sistnevnte ikke er bindende. Jordklodens fremtid – diplomatiske spissfindigheter 0-1.

Bondage eller ikke, det danske vertskapet overrasket alle med et forslag til avtaletekst som bare gjør forskjell på helt ekstremt rævkjørte og konkursrammede land på den ene siden, og alle andre land på den andre siden, hvilket spesielt middels fattige land fra Afrika tok som et godt, gammeldags voldtektsforsøk fra kolonialmaktene. Som kjent er voldtekt en gledelig begivenhet i store deler av Afrika, noe man feirer med dans og sang med slekt og venner, så de stakkars fattiglusene som ikke er helt fattige nok dro på seg de fargerikeste klærne sine, og protesterte rytmisk i gatene hele natten til ende. De danske anarkistene var imidlertid mer hypp på å ty til vold, også de mest for moro skyld.

På den mer hjemmekoselige fronten har Norges mest kjente skredderboikotter, Hr. Lomme Mannen, tilstått at han ikke bare lurte en liten gutt til å putte tissen hans i munnen, men at han også likte det ganske godt, og sikkert ville gjort det igjen, om han ikke hadde slått opp i straffeloven noen uker senere, og funnet ut at det han drev med var stein, hakke ulovlig. Jeg siterer fra den aktuelle paragrafen: “Den, der med overlegg anbringer sit læm i annenmands mund, og bevæger nævnte læm frem og tilbage, i den hensigt at ejakulere i det aktuele spiserør, skal, dersom nævnte mand strængt taget er for smaagut at regne, mottage en straf på nævnte læm, utført med ostehøvel, dette vidunderlige og framragende paalægsinstrument vaar Nasjon med rette er saa stolt over at have opfunnet og sat i produksjon ved tvangsarbeide.” Godt at vi har slikt et autoritært styresett her i landet, så folk blir for redde til å drive med noe særlig snusk på fritida.

Livredde ble folk i hvert fall i Nord-Norge, da folk flest plutselig fikk øye på et sært lys på himmelen en rolig vinteraften noen dager tilbake. Panikken som brøt ut handlet nok mest om at dette rippet opp i en del vage men vonde metanolminner blant befolkningen, men det var ikke før Hafrsfjord Bydgekino/Tørrfisktørkeri endelig kom over et utkjørt eksemplar av Independence Day at rikspressen fattet interesse. Senere viste det seg at det bare var snakk om russere som øver seg på å krige, så all eventuell nervøsitet er selvfølgelig helt ubegrunnet.

Utenriks har nok en rettsak mot norske statsborgere kommet i gang, og raskt blitt utsatt på ubestemt tid. Denne gangen er det rettvesenet i Bolivia som skal latterliggjøres i norske medier for slepphendt omgang med prosedyrene. De to arresterte jentene, i Norge kjent som som Kokain-sklutte 1 og 2, er tiltalt for brudd på loven om å alltid tenke før man handler, særlig med narkotika. I en uttalelse sier den bolivianske jusitisministeren at de tiltalte er “noen forbanna, jævla idioter, og må straffes hardt og lenge for sin illegale mangel på intelligens.” Diplomatiske Jonas G var raskt på banen og sa at “idioti er ingen forbrytelse, men det straffer seg fort likevel.” Hvilket vi vel ikke kan være uenige i, diplomatisk og totalt uforpliktende sagt som det er.

Og når vi først snakker om alvorlige forbrytelser i utlandet, har det kommet frem at den tidligere BFFen til George Bush, Tony Jævla Blair, visste godt at Irak ikke hadde masseødeleggelsesvåpen i 2003, men bestemte seg for å bli med på krigen likevel, fordi “millitæret trenger treningen, og Saddam Hussein har altfor folkelig bart til å være statsleder.” Som straff bestemte EU å utnevne en anonym belgier til stillingen Blair har siklet på i årevis, og Oprah Winfrey påstod at neste gang han kommer på besøk til showet hennes, skal hun tvinge ham til å sitte på en skikkelig ubehagelig pinnestol, og bare stille spørsmål om frisyren til kona hans. Det kommer til å svi, tenker jeg.

Det blir liksom ikke noen ordentlig nyhetsgjennomgang uten å avslutte med underholdning og sport. Og her har vi en skikkelig kioskvelter av en historie å rapportere. Jeg vet nesten ikke om jeg klarer å skrive det en gang, jeg merker tårene presser på, og jeg undres om nasjonen Norge i det hele tatt har opplevd noe verre siden 1940. For på fredag kveld skjedde det nemlig noe, noe så grusomt at Rwanda-massakren og Kong Leopolds utskeielser i Belgisk Kongo blekner i forhold. Du har sikkert gjettet hva jeg snakker om, og brutt ut i hylende krampegråt bare ved tanken: Nesoddens og Hviterusslands lille sønn, Alexander Rybak, mistet fela si. I bakken! Oh, humanity! Med slike nyheter regner jeg med at leserne tilgir meg at det ikke har skjedd noe ikke-sportslig på sportsfronten hele uka, selv om det ikke er min skyld, for ekte idrett gidder jeg faen ikke skrive noe om. Det skulle tatt seg ut.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Inntrykk fra en fredsrammet hovedstad

Kalle Kanin — Fri, 11 Dec 2009 19:39:18 +0000

Obama var på besøk i Oslo på torsdag. Han dukket opp overalt, til og med på en storskjerm

Det var den dagen Oslo skulle forvandles til en krigssone, fordi Nobels Fredpris hadde gått til en statsleder enkelte representanter for folk flest er hypp på å skyte, og ikke motsatt, som mange ville syntes var hyggeligere. Den største politioperasjonen i norgeshistorien, hvis du da ikke regner med okkupasjonen på førti-tallet, hvilket jeg difinitivt gjør. Redusert fremkommelighet. Kaos i gatene. Jeg lagde speilegg og bacon til frokost, og så på TV mens jeg spiste. Presidenten landet, ikke overraskende, på Gardermoen. Han chilla’n jævelig før han kom ut, sannsynligvis tok han en lang dusj. Det lureste du kan gjøre når du reiser den veien er nemlig å sove så mye du klarer underveis, ellers kommer døgnrytmen din til å gå i dass. Ikke at Obama egentlig brydde seg om det. Han landet klokken halv tre, personlig tid, og visste han hadde en lang natt på jobb foran seg. Presidenter følger ikke arbeidsmiljøloven.

På vei gjennom byen den morgenen ble jeg stoppet av politifolk med maskinpistoler. Det var opptil flere biler som skulle kjøre forbi Litteraturhuset, så noen tur gjennom Slottsparken kom ikke på tale. Før tre minutter senere, når bilene hadde kjørt forbi. De uniformerte mennene smilte høflig da de slapp gjennom den lille flokken med mennesker som hadde blitt oppholdt på sin vei, og nå kunne komme seg videre i livene sine. Tung bevæpning gjør noe med selvtilitten til folk. Samtidig undertegnet Obama det kanskje sjette eller syvende tyngste dokumentet i sitt liv, og det minst juridisk bindende. Han lovte å fortsette å være en langt over gjennomsnittlig jovial type, og å prøve så godt han kan å rydde opp i alt som er vondt og galt her i verden. Geir Lundestad gliste. Jeg håper han på en naturlig måte påtok seg rollen som vertskap for den celebre gjesten, og ikke overlot initiativet til Thorbjørn Jagland, som er noe av en løs kanon i sosiale sammenhenger.

Disse politimennene var klare til å skyte på alle med onde hensikter. Men det var ikke så mange av dem

På facebook var de sarkastiske vitsene godt i gang. «Obama ser trøtt ut, synes han det er kjedelig å få fredspris, kanskje?». «Uuh, vræl, det er et helikopter der jeg bor. Tror de jeg er terrorist, kanskje?» Folk liker å avslutte statusene sine med et spørrende «kanskje». Det oppfordrer til interaksjon blant venner. Selv skulle jeg mot Grünerløkka, og valgte for en gangs skyld å legge veien om Grand. Karl Johan var gjerdet både inn og ut, kollektivtrafikken gikk som normalt. Jeg beveget meg sakte forbi det lille hotellet med det store selvbildet. Det var snut på taket, de hadde kikkerter, men brukte dem ikke. Presidenten skulle besøke Statsministeren, og ryktene sa det var satt av nøyaktig femogtredve minutter til pisspreik. Jens gliste da de kom ut. Så skulle Obama videre til Kongen. Jeg tipper jeg brukte kortere tid dit jeg skulle, selv om distansen er mye lenger.

Det var ett spørsmål som svevet over byen den dagen, sammen med et ukjent antall kommandohelikoptre: Skal du gå i demo for eller mot Obama? Har han egentlig fortjent denne prisen? Ok, to spørsmål. Som strengt tatt handlet om det samme: Har Obama gjort nok for verdensfreden ennå? Merk «ennå». Bare en gammel fyr med helskjegg, som kaller seg Harald Stanghelle og jobber i Aftenposten, nevnte hvor sjukt det er at alle er helt enige om at Obama både kan og bør gjøre absolutt alt det forgjengerne hans ikke har gjort de siste førti/femti årene. Som å skape fred i Midt-Østen, avlyse klimakrisen, gi USA et litt mindre livsfarlig helsevesen og bringe forbrødring blant menneskeheten. Det er faktisk det minste vi kan forlange, sier vi, med en litt bedrevitersk tone i stemmen. Gud i helvete som jeg synes synd på den mannen. Enda mer da jeg så på TV hvor grå i håret han er blitt. Han har knapt sett døtrene sine på tre år, selv om han har tilbragt mye tid i samme rom som dem. Han har, rent faktisk, viktigere ting å tenke på. USAs interesser, verdens fremtid. I den rekkefølgen. Pri én og to. Sasha og Malia på delt tredje. Hvor kald blir man av å leve sånn?

- Yo, Thorbjørn, are you sure this thing's really for me?

Kaldt var det i hvert fall på Kontraskjæret, der kanskje tre hundre mennesker hadde samlet seg for å se foredraget i fellesskap, på storskjerm, kanskje tre hundre meter unna huset der det verdige spetakkelet faktisk foregikk. Eller, det var egentlig ikke så kaldt, det var vel for årstiden litt middels, akkurat som den såkalte politibeleiringen av sentrum. Storskjermen hadde fått tildelt sikkert tredve meter sikkerhetssone rundt seg, så ingen av tilskuerne skulle gå til angrep på den kostbare teknologien i et utbrudd av oppdemmet Obama-hat. Men det var ikke en betjent i sikte, bortsett fra da en løst organisert bataljon av dem trasket bestemt forbi, helt mot slutten av foredraget. Det var da heller ikke nødvendig. For Obama har denne sjeldne evnen til å snakke om krig og fred, godt og ondt, fattigdom og rikdom, uten å høres ut som han tror verden består utelukkende av motsetninger. Det er derfor det er så vanskelig for oss ikke-hatere å hate ham, men etter at han sluttet å drive valgkamp, og begynte å regjere med en skredders silkemyke hånd, er det blitt mye vanskeligere å elske ham også. «Krig er fred, selv om fred ikke finnes, og krig gjør det. I’m sorry about that, you guys,» sa Obama, det hørtes ut som han mente det også, selv om det ikke betydde noe særlig. Halvparten av de fremmøtte foran storskjermen ved Akershus Festning klappet da han var ferdig. Jeg var ikke en av dem. Jeg klappet aldri etter forelesningene da jeg gikk på Blindern, hvorfor skulle jeg gjøre det her? Han hadde uansett ikke hørt meg, innendørs som han var.

I mitt stillegående sinn tenkte jeg at Obama fortjente fredsprisen, mer enn noen annen jeg kan komme på, for å ha gjennomført en valgkamp til stående terningkast seks, og dermed avverget en hel rekke angrepskriger John McCain var forberedt, riktignok dårlig, til å starte. Dette skjedde dog i 2008. Dessuten er tildelingen en høyrisikosport av en annen verden, og kan fort vise seg å bli en god, gammeldag thorbjørnetjeneste. De kunne da i hvert fall gitt ham ett år til, så han hadde hatt noen ting å peke på når folk spurte hva han egentlig hadde gjort, det kunne vært en midtveisevaluering av hans første periode, en anledning til å skryte av seg sjæl. I stedet får han økte forventninger og sarkastiske vitser. Sutring fra norsk media i ukesvis over det kirurgisk fleksible programmet hans. Husker du prioriteringslista jeg nevnte i sted? Det Norske Selvbildet kommer ikke flatterende høyt opp på den tabellen. Presidenter egoronker ikke nordeuropeere. Men ingen kan beskylde oss for å gjengjelde unnlatelsen.

Jeg var med andre ord ikke i tvil om hvilket tog jeg skulle gå i den kvelden. Jeg skulle gå i det største av dem, toget av skuelystne, for alle dem som ikke gidder å gå i tog for eller mot ditt og datt, men bare stiller seg opp foran Grand og venter. Vi fikk så klart de beste plassene, og savnet ikke fakler, for alle hadde kamera, med valgfri blitz. Det var en mildt behagelig, introvert stemning over forsamlingen, lite sosialisering utover etablerte bekjentskapsbånd, og gruppepromillen var lav, nesten kjørbar. Ikke som på festival. Lydmenn får mer applaus enn sikkerhetsfolk, og stikker hodet frem desto oftere. Presidenten skulle hylles, og trengte ingen sound check.

De skuelystne hadde stilt mannssterke opp for å si sin mening om Obama, nemlig at han er verdt å bruke en kveld på å få øye på. Hverken mer eller mindre

Klokken syv, sharpish, åpenbarte Obama og moren til døtrene hans seg på den syltynne balkongen med skuddsikker pansring. Han følte seg vel, hadde fått lagt inn et par timer solid, administrativt arbeid, og trukket i smoking for anledningen. Jeg tror frisyren hans sparer ham for verdifulle minutter med kam foran speilet. Mengden jeg befant meg alene i stønnet kontant for ham, de nittenårige jentene ved siden av meg hvinte. Den kollektive utløsningen varte i nesten to minutter. Obama gliste og vinket. Folk rundt meg gliste og vinket tilbake. Så gikk han inn igjen, og lukket verandadøren etter seg. Presidenter gir ikke ekstranumre. Så jeg dro hjem og onanerte.

Etterpå, mens TV2 og NRK kjørte endeløse repriser av intervjuer med folk som hadde lånt penger av Obama i ungdommen, eller hadde en løs plan om å få autografen hans, eller kjente noen som hadde ligget med ham på college, tenkte jeg igjen over hva det var som gjorde ham til slik en ekstraordinært fredelig fyr, all krigføringen til tross. Journalistene kunne henført fortelle at Obama tenker før han snakker og ser på deg mens du prater, men det skulle da for faen bare mangle. Nobelspris i folkeskikk, liksom. Det virker litt barnslig å gi noe sånt til verdens mektigste mann. Nei, da er det bedre å gi ham den for å minne menn og kvinner i diverse gater på at det suger å være politiker hvis du har den minste antydning til følelser. For å undrestreke at vi ikke kommer noen vei hvis vi insisterer på å velge hele tiden, mellom pest eller kolera, melk eller honning. Eller for å gi Westfalia-traktaten litt sårt tiltrengt oppmerksomhet. Mange gode grunner. Thorbjørn Jagland har helt sikkert tenkt på noen andre også. Så jeg skal bare klandre ham moderat om alt går til helvete med Obama fra nå av.

Da Obama dro, forsvant sikkerhetstiltakene også. De var spektakulære for de som oppsøkte dem, men svært lette å slippe å forholde seg til om man ikke var hypp. Fredspriskrigssonen var opphevet, og om noen uker vil ingen lenger huske at den fungerte helt streit. Nobelsprisutdelingen har aldri før kommet så høyt opp på så mange norske lister over store livsopplevelser, og samtidig så langt ned på mottagerens egen liste. Alt i alt et utrolig middels gjennomsnitt. Slik Obama selv ville vært rask til å påpeke at gjennomsnitt skal være. Han er så realistisk og nøyaktig av seg, at neste gang vi i Norge får lyst til å gi ham en utstrakt high five over Atlanterhavet, bør vi kanskje vurdere et æresprofessorat, gjerne fra Universitetet i Tromsø. Dét hadde han sikkert blitt ordentlig glad for.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Fotball-EM — en fjollete turnering

Kalle Kanin — Tue, 08 Dec 2009 18:00:34 +0000

Sondre Kåfjord: Fotballfan

[Oppdatering: Avgjørelsen har falt, og enkelte av formuleringene under fremstår dermed som utrolig utdaterte, jeg hadde nesten sagt litt 2009. Det betyr ikke at jeg kommer til å endre dem. Snarere tvert imot.]
Som helsefrikene og trimentusiastene blant våre lesere helt sikkert har fått med seg, har Norge, sammen med Møkkalandet Sverige, bestemt seg for å vurdere å søke om EM-sluttspillet i intet mindre enn fotball i, hold dere fast, 2016.

Avgjørelsen må falle innen midten av februar, og det hele er opp til én kvinne, som selvfølgelig er god venn av Jens fra Arbeiderklassen, nemlig Likestilte Anniken. Tidlig i dag morges dumpet det ned noen papirer på skrivebordet til Anniken, fra Norgest mest usannsynlig rævva analysebyrå, Econ Pöyry, og en fyr som tydeligvis heter Holte og driver med consulting. Vittighetens Dyd var selvfølgelig raskt på pletten for å kreve svar.

For hva stod det egentlig i disse papirene, Frøken Likestilte Anniken?
I disse papirene stod det en del tall, pluss en stor mengde tildels svært grove anklager rettet mot Sondre Kåfjord, som driver fotballen for oss, da særlig om intimhygienen hans. Du kan få lese det selv hvis du vil, Herr Kanin.

Nei, det vil jeg helst slippe. Men etter hva jeg har forstått sier analysegutta at hele EM-prosjektet bærer preg av Kåfjords mentale alder, som blir anslått til syv og et halvt. Det er rett og slett en barnslig idé å arrangere den riktignok uunngåelige turneringen akkurat her til lands?
Ja, og det har vi har i kulturdepartementet visst hele tiden. EM i Norge, liksom, hva gir du meg? Var dét jovialt nok formulert for bloggen deres, Kanin? Uansett er det viktig å la folk prøve på ting, når de nå har så fryktelig lyst til det. Bare det at det går i dass hele tiden skal ikke få komme i veien for folks karrierer.

Jovialt, ja, det får en si. Sondregutt, hva har du å si til deg sjæl?
Jeg har et usedvanlig langt ansikt. Ser du det, Kalle?

Du kan kalle meg Kanin hvis du vil. Og, ja, det er i det hele tatt svært vanskelig å se noe annet. Men EM? Seriøst? Hva skal vi med det?Jeg må ha et svar.
Jeg skal gni det i trynet på den franske fotballpresidenten, Monsieur Arrogant Jævla Kukk. Hver gang jeg ser ham, ler han av meg fordi jeg har så små stadioner. Synes du ikke det er dårlig gjort, Kanin?

Jeg synes dere intervjuobjekter bør slutte å stille spørsmål til intervjueren. Og heller svare på dette: Hva kommer de jævla svenskene, som sikkert har tatt søknadsprossessen seriøst, til å si, nå som du har kødda til alt?
Jäklar! kommer de til å si. Det sier de i hvert fall på STV1, hjemme på TVen min.

Jeg skal akkurat til å avslutte intervjuet på en høflig måte da jeg kommer på at det ikke hører noensteds hjemme, så jeg tar løpefart og sklitakler Sondre Kåfjord i knehøyde, han lander over skrivebordet til Likestilte Anniken, og brekker det på midten. Så løper jeg ut med armene over hodet. Det var godt ikke flere enn gjennomsnittlig antall tilskuere på Ullevål så meg.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? II

Kalle Kanin — Sat, 05 Dec 2009 10:35:04 +0000

I gamle dager, da verden fremdeles var i svart-hvitt, leste folk gjerne aviser på fritida. Suckers!

Nyheter kan være jævelig kjedelig, så mange av våre lesere prioriterer naturlig nok å bruke tiden sin på helt andre ting, for eksempel kokain, leikaring eller sexing av mer eller mindre tilfeldig forbipasserende. Særlig kombinasjonen av alle disse tre er en bokstavelig talt fengslende hobby, så vi klandrer ingen for at avisene stadig oftere havner i resirkuleringskurven uten å bli åpnet. På den annen side har vi hørt rykter om at en opplyst og velinformert befolkning er avgjørende for at demokratiet skal overleve, selv om hele greia strengt tatt gikk kraftig av moten omtrent i 1969. Derfor vil vi gjerne benytte plassen vi har grafset til oss her på internettet til å gi nettopp deg, din samfunnsignorante raspeball, muligheten til å ta igjen de andre som jobber på kontoret ditt, og fortelle deg litt om hva det egentlig var de snakket om rundt kaffetrakteren hele jævla uka. Vi bare er sånn. Du kan takke oss senere.

Uka startet hardt og brutalt med en nyhet fra selveste forsvaret, som ikke lenger ser på lovpålagt oppmøte som tilstrekkelig rekrutteringsgrunnlag, og derfor valgte å utnytte vår tids favorittsyssel, Facebook, til egen vinning. Futurebook kalte de det nesten-sosiale nettverket sitt, og alle som skal på sesjon til neste år fikk opprettet sin egen konto her, uten å bli spurt først. Siden ingen av disse ungdommene er særlig interessert i å tilbringe tiden sin tungt bevæpnet i skog og mark, hyret de dessuten inn et blodhipt kommunikasjonsbyrå til å legge ut bilder av nakne menn og kvinner i diverse positurer, og kommentere dem i gymnasiastenes navn, slik ungdommene selv ville gjort om de bare hadde giddet. Hva slags lærdom kan vi som er for gamle til å forsvare fedrelandet med våpen i hånd trekke ut av dette? Jo, at det begynner å bli skremmende kort tid til det blir ryddig å ligge med jenter som er født på nittitallet. Bare husk å bruke kondom, for jo yngre de er, jo fortere begynner det å vokse uønskede organismer i livmødrene deres.

På den mer intergalaktiske fronten mener en gjeng bebrillede forskere i USA å ha funnet et slags bevis på at det en gang har vært liv på Mars. Planeten, altså, ikke måneden, som fortsatt er kald og død, helt til våren begynner å åpenbare seg helt på tampen, og forfrosne jenter tvangsmessig trekker i sine første, sesongriktige bikinier. (Ok, det der var kanskje bare ønsketenkning fra min side.) Det er riktignok ikke snakk om ordentlig liv, sånt liv med grønnlig hud, enorme øyne og selvlysende tær, bare noen bakterier og sånt. Likevel.

Og når vi først oppholder oss utenriks, kan det være på sin plass å nevne at folkeavstemningens hjemland, det tidligere så konfliktsky Sveits, som forresten innførte stemmerett for kvinner allerede i 1971, har kollektivt besluttet at selv om muslimer kanskje må regnes for mennesker, kan de ikke få lov til å bygge hva faen de vil, særlig ikke de stygge kirketårnene som de fjollete nok kaller for minareter. Det skulle tatt seg ut. Her hjemme var selvfølgelig vårt reaksjonære Fremskrittsparti raskt på banen, og påpekte at muslimer heller ikke bør få kle seg helt som det passer dem, så her må det nok også et politihåndhevet forbud til. For muslimenes egen skyld, selvfølgelig. Noen må jo ta ansvar for oppdragelsen til de stakkars, tilbakestående religionsfantastene.

En annen utsatt gruppe som har fått mye oppmerksomhet i mediene de siste dagene er horene i vårt halvfascistiske naboland i sør. København skal som kjent være vertskap for en slags prateklubb om klimaet i neste uke, og byens prostituerte vil i den anledning gjerne vise seg fra sin mest samfunnsbevisste side, og tilbyr gratis samleier til miljødelegater fra hele verden. På den måten håper de å smøre det anstrengte samarbeidsklimaet tilstrekkelig til at ikke alle bare begynner å skrike til hverandre om hvem som er de verste miljøsvina. For alle er selvfølgelig nøyaktig like ille, og med et nypult flir på store deler av forsamlingen, blir hele seansen straks mye hyggeligere. USAs president Barack Obama har forøvrig bestemt seg for at han likevel gidder å møte opp til dette møtet, omtrent samtidig som han bestemte seg for å feire fredsprisen sin med å sende 30.000 krigslystne soldater til Afghanistan. De skal ikke skyte på folk, altså. Bare kose dem skikkelig hardt, til de gjør som vi i Vesten sier, ikke som vi gjør.

Vi avrunder som vanlig denne gjennomgangen med underholdning og sport. Eivind Hellstrøm har lenge regnet seg selv som Norges eneste ordentlige kokk, og har brukt to hele TV-sesonger på å prøve å overbevise den øvrige befolkningen om at ketsjup er satans oppfinnelse. Denne uken fikk imidlertid sjefen hans, finanskødden Christen Sveaas, nok av de enorme reiseregningene hans, og fortalte ham, via SMS, at han måtte skjerpe seg. «Jeg er faen ikke kokken din!» hylte Kulinariske Eivind til Styrtrike Christen, som noe forundret svarte som sant er at «Jo, det er du faktisk.» «Greit, med nå gidder jeg faen ikke å være det lenger!» hylte Eivind tilbake, og troppet opp på NAV-kontoret på Grønland to timer senere, dypt sjokkert over standarden på de mange kebabsjappene i nærområdet. Og Tiger Woods, han har kanskje, muligens, nesten helt sikkert, pult litt rundt. Selv om han er gift. Med en svenske. Så det er i grunnen ganske forståelig. Vitser om køller og hole-in-ones overlates til leserens skitne fantasi, eventuelt Se og Hør for de lite oppfinnsomme blant dere.

God helg, og en varm og klissete blunkegjeip fra alle oss i Vittighetens Dyd!

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også: