Av Kalle Kanin
 Aviser kan brukes til så mangt, men det er fort gjort å glemme å lese dem (Bilde: flickr.com/mbg_photos) Nok en uke har gått, og i avisene har det stått ting nesten hver dag. Noe av det har vært såkalte nyheter, altså hendelser som har funnet sted nylig, og noe har vært sterke, middels sterke eller direkte svake meninger, også kjent som utspill, gjerne fra politisk hold, eller et eller annet annet hold, i denne ukens tilfelle fra høyre. Altså den politiske retningen høyre, ikke partiet med samme navn. Gikk du glipp av noe? Helt sikkert. Spiller det noen rolle? Høyst sannsynlig ikke, og i alle fall får du her en oppdatering, så du kan late som du ikke gjorde det likevel. Men ikke skryt til sjefen din av hvor godt du følger med, for da gir han deg sikkert bare enda mer å gjøre, og det er det ingen som er tjent med.
Denne ukens viktigste tema i spaltene som inntil nylig var preget av trykksverte, men som i våre dager fremstår mest som svarte streker på en fritt valgt skjerm, var fremmedfrykt og rasisme, eller som Christian Tybring-Gjedde kaller det, hjemmekos og berettiget rangering av tradisjoner og oppvekstvillkår. Og for å ikke henge ut den stakkars lederen av Oslo Frp mer enn nødvendig, vil jeg gjerne nevne at Michael von Tetzschner, leder i Oslo Høyre og utvilsomt adelig av fødsel, allerede på mandag uttalte at han helst vil sette alle som er fattige i fengsel, i hvert fall hvis de er utlendinger. I tillegg fikk vi rapporter fra verdens mest europeiske verdensdel, nemlig Europa, om at Rom-folket, du vet de som griller brødskiver og selvdøde duer utenfor Grønland T-banestasjon, er nøyaktig like forbanna uglesett som de alltid har vært, altså omtrent like mye som om de faktisk hadde vært ugler, og ugler spiste småbarn for moro skyld. Dessuten er det bevist en gang for alle at aliens er nazister. Det er med andre ord best å holde seg hjemme, og tvinge alle andre til å gjøre det samme.
Les resten av Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? V
Av Kalle Kanin
 Har du latt avisene hope seg opp i det siste? Vi også. (bilde: flickr.com/celinesphotographer) Det er en hel uke siden forrige uke begynte, samtidig som uka før den tok slutt. Uker er i det hele tatt ganske så forbigående av seg. Men det skjer nesten alltid noe i løpet av dem, selv om det kanskje ikke virker sånn, i hvert fall i et månedsperspektiv. Avisene prøver i det minste skremmende hardt å gi inntrykk av det, at det skjer ting, altså, og aviser er viktige. Helt til de går konkurs fordi ingen gidder å lese dem lenger, og da var de kanskje ikke så viktige likevel. Uansett, hvis du tilhører den utrydningstruede arten som faktisk har dårlig samvittighet for at de ikke følger med i verden, kan du nå støtte deg på denne oppsummeringen, og bruke den til å hindre venner og kolleger fra å mobbe deg og den bunnløse uvitenheten din. Hørte jeg et takk? Ikke det, nei. Men velkommen skal du være, samma faen.
På begynnelsen av uka var den store nyheten at en fyr som tidligere jobbet i Dagbladet, og endelig har kommet så langt i psykoterapien sin at han tør å innrømme det for omverdenen, kanskje gikk litt langt og skrev en hel bok om det. Dagbla’-folk drikker for mye til å lage en skikkelig avis, skrev han, og Dagbladet reagerte sporenstreks med å sende Esthen O. Sæter til Dagsnytt Atten for å motbevise ryktene. At han stilte dritings var kanskje helt etter planen, men det skaffet dem i hvert fall masse oppmerksomhet, og det kan man jo ikke få nok av nå om dagen.
Les resten av Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? IV
Av Kalle Kanin
 Disse forlatte syklene symboliserer fire tøysete gutter som forlot bloggen sin akkurat da den trengte dem mest (Bilde av: flickr.com/te55) August er både den beste og den verste måneden i året, fordi det er da sommeren endelig kommer, samtidig som den nesten er slutt. Bare de mest ufyselige av oss har noe ferie igjen, og det er jo som regel de det er hippest å henge med, om ikke annet fordi ingen andre gidder. Dessuten er august selvfølgelig en tid for melankoli og bunnløs sorg, akkurat som resten av året. En måned som tilbyr noe for en hver smak, med andre ord.
August er også måneden vi i Vittighetens Dyd skulle ønske vi hadde en kommunikasjonsrådgiver eller «ekspert» i «sosiale» «medier» til å fortelle oss hvordan vi skal ta det norske internettet med storm, også utenom sesongen. Om vi hadde hatt det, ville den viktigste arbeidsoppgaven hans vært å dele ut blodkjeft hver gang vi plutselig slutter helt å blogge med en gang parradais tar slutt.
«Dere hadde tusenvis av lesere!», ville han skreket på redaksjonsmøtene, «og se på dere nå. Jazzgeir har grått så mye at tårekanalene hans har vokst inn i hjernen på ham, men så lenge han ikke forteller vilt fremmede om hva det er som er så jævla trist, er hele den ufrivillige vannhode-looken hans bare patetisk! At Jimmini Krikket ikke skriver noe er egentlig bare en fordel, for det er ingen i målgruppa deres som kan engelsk likevel. Men Massevis! Jeg vil ikke en gang begynne å snakke om alt som er galt med Massevis.» «Sikter du til den enormt høye sosiale intelligensen min, som hindrer meg i å legge ut historier fra hverdagen min, fordi jeg risikerer å stille meg selv i et dårlig lys?» «Ja, Massevis, du er altfor selvkritisk. Det er akkurat det som er problemet.»
Som observante lesere (hei, Mamma) vil ha merket seg, er det jeg, Kalle Kanin, som er denne manglende PR-duden som burde ha frest og spyttet på resten av den alltid haltende Gjeipegjengen. For man kjefter jo ikke på seg selv, uansett hvor like rævva som de andre man måtte være. Og nå som sommeren er over og hvilepulsen har senket seg over vårt asbestinfiserte redaksjonslokale, kommer jeg til å prøve å tvinge oss til å blogge litt nå og da, kanskje til og med meg sjæl. Forvent enorme gjenoppstartvansker og mye sutring. Jeg tror det hjelper å mase på oss i kommentarfeltet om frekvensen skulle bli for patetisk, men lover ingenting.
God høst, solariumsfitter.
Av Kalle Kanin
 Slik kommer den nye grenseovergangen mellom Norge og Russland til å se ut (Bilde: flickr.com/frankhg)
«Jeg stemte ikke på Jens for at han skulle gjøre ting som får konsekvenser for den geopolitiske stabiliteten og bringer Norge og Europa nærmere et stabilt forhold til vår sinnsykt skumle nabo i øst», uttaler utenriksminister og APvelger Jonas Gahr Støre, som foretrekker å være anonym når han blir intervjuet under fullt navn og bilde. «Jens’ styrke har alltid vært uforpliktende festtaler og vakre, blå øyne. Om det skulle vise seg at han har tenkt til å bruke makten sin til å utrette saker og ting, risikerer vi at Norge blir en foregangsnasjon for internasjonalt samarbeid og fredsvilje, og det er det ingen som er tjent med» understreker Støre.
Stoltenberg selv avviser at avtalen innebærer noe som minner om fremskritt. «Å si noe sånt er bare slemt, og vitner om en manglende respekt for Arbeiderpartiets nyere historie som statsbærende garantist for total internasjonal handlingslammelse. Avtalen er inngått utelukkende for å sikre at Norge også i fremtiden skal kunne være en hovedaktør i den pågående utryddingen av planetens fiskebestand, og at vi fortsatt skal kunne tjene oss søkkrike på livsfarlige men dødspopulære energikilder som olje, gass og skipbrudne russerhorer», avslutter Stoltenberg, før han trekker seg tilbake til Nordmarka for å meditere i noen måneder.
Vittighetens Dyd kommer tilbake med mer om denne saken dersom det skulle vise seg at det hele bare var et sleipt triks fra russernes side, og fjerde verdenskrig bryter ut. Følg med!
Av Kalle Kanin
 Med Jens ute av landet, står både dørene og veggene til maktens korridorer vid åpne (Bilde: flickr.com/TromsArbeiderparti)
Ettersom Jens Stoltenberg sitter på absolutt all makt her i landet, men nekter å forvalte den på noen som helst måte, har vakuumet som har oppstått i hans fravær antatt en underlig, fortettet form, med god plass til hvem det skal være som ønsker å steppe inn. Og jeg må innrømme at jeg har noen forslag til hvem som bør kjenne sin besøkelsestid, og kreve plassen som interimstatsminister umiddelbart. På første plass på min alt for lange short-liste, har jeg Odd Børretzen. Deretter følger Hadja Tajik, Trine Skei Grande og hun heite i KrF på delt andre. På femte finner vi Bare Egil, Karoline fra Parradais og Aslak Sirra Myhre. Så kommer jeg ikke på så mange fler, egentlig.
Uansett har jeg ikke noe tro på at Jens noen gang kommer til å komme tilbake fra New York. Jeg har vært der selv en gang, og måtte faktisk deporteres med tvang, etter å ha lenket meg fast inni en T- banevogn som gikk mellom Brooklyn og Harlem 25 ganger i døgnet. Det kommer til å ta to kvelder på hipster-bar i Williamsburg før Jens har glemt klassetilhørigheten sin og begynner å drømme om å starte sitt eget Art Direction-byrå.
Så at vi trenger noen til å erstatte ham er helt klart. Hvem synes du fortjener en av Norges hundreogfemtitusen best betalte stillinger?
Av Jimmini Krikket
When I was three years old my father went vegetarian. My family and I were sitting in the garden eating a chicken, and it suddenly occurred to my father how disgusting the whole thing was. He didn’t feel bad for the chicken. Nor did he feel that it was in any way unhealthy to eat meat. The notion of eating a dead animal simply made his stomach turn. And in all fairness, if you’re sat in the garden eating a chicken – and nothing else – your attention is going to be unnecessarily drawn to the greasy carcass between your fingers. Had we been eating a chicken salad, maybe he would have been distracted enough by the vegetables not to give a freshly ground shit about the mutilated bird.
I sympathise with his choice to become a vegetarian, but only because he found eating dead animals disgusting. If someone thinks aubergines are gross and makes a healthy yet immature decision not to eat them, fine (They are gross). But if someone refuses to eat them because they think the treatment of aubergines is inhumane or they actually have some kind of vego-human bond with them, they’re an idiot. The same goes for people who don’t eat meat for the same reasons. Ok, ok, ok, “aubergines don’t have feelings” I hear you say (Only I don’t, cos I’m on my own). Aubergines do have feelings, they just don’t have faces.
Les resten av Hello. I’m a vegetarian, but…
Av Kalle Kanin
 I gamle dager var det hyggelig å lese aviser. Nå for tida er det ingen som gidder lenger
Men som de av oss som ennå ikke har klart å riste av oss den svært uheldige avisavhengigheten vi pådro oss på nittitallet vet, skjedde det et par andre ting også. Blant annet begynte en slags konferanse for folk med makt, uten vilje til å bruke den, som noen fantasifulle dansker har bestemt seg for å kalle “Klimatoppmøtet i København — Hvem er Hypp på å Overleve det 21. Århundrede?” Det blir sikkert nesten like spennende som årets Robinsonekspedisjon. Særlig ettersom delegatene allerede har bestemt seg for at noen juridisk bindende avtale kommer ikke på tale, “så vi får satse på en politisk bindende en”. Og som vi vet, er forskjellen på juridiske og politiske avtaler at sistnevnte ikke er bindende. Jordklodens fremtid – diplomatiske spissfindigheter 0-1.
Les resten av Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? III
Av Kalle Kanin
 Obama var på besøk i Oslo på torsdag. Han dukket opp overalt, til og med på en storskjerm Det var den dagen Oslo skulle forvandles til en krigssone, fordi Nobels Fredpris hadde gått til en statsleder enkelte representanter for folk flest er hypp på å skyte, og ikke motsatt, som mange ville syntes var hyggeligere. Den største politioperasjonen i norgeshistorien, hvis du da ikke regner med okkupasjonen på førti-tallet, hvilket jeg difinitivt gjør. Redusert fremkommelighet. Kaos i gatene. Jeg lagde speilegg og bacon til frokost, og så på TV mens jeg spiste. Presidenten landet, ikke overraskende, på Gardermoen. Han chilla’n jævelig før han kom ut, sannsynligvis tok han en lang dusj. Det lureste du kan gjøre når du reiser den veien er nemlig å sove så mye du klarer underveis, ellers kommer døgnrytmen din til å gå i dass. Ikke at Obama egentlig brydde seg om det. Han landet klokken halv tre, personlig tid, og visste han hadde en lang natt på jobb foran seg. Presidenter følger ikke arbeidsmiljøloven.
På vei gjennom byen den morgenen ble jeg stoppet av politifolk med maskinpistoler. Det var opptil flere biler som skulle kjøre forbi Litteraturhuset, så noen tur gjennom Slottsparken kom ikke på tale. Før tre minutter senere, når bilene hadde kjørt forbi. De uniformerte mennene smilte høflig da de slapp gjennom den lille flokken med mennesker som hadde blitt oppholdt på sin vei, og nå kunne komme seg videre i livene sine. Tung bevæpning gjør noe med selvtilitten til folk. Samtidig undertegnet Obama det kanskje sjette eller syvende tyngste dokumentet i sitt liv, og det minst juridisk bindende. Han lovte å fortsette å være en langt over gjennomsnittlig jovial type, og å prøve så godt han kan å rydde opp i alt som er vondt og galt her i verden. Geir Lundestad gliste. Jeg håper han på en naturlig måte påtok seg rollen som vertskap for den celebre gjesten, og ikke overlot initiativet til Thorbjørn Jagland, som er noe av en løs kanon i sosiale sammenhenger.
Les resten av Inntrykk fra en fredsrammet hovedstad
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer