Vittighetens Dyd

Forrige gang jeg var vikar kom jeg i skade for å kalle en litt usikker, korthåret jente i 7. klasse for “fise-gutt” foran hele klassen fordi jeg mistenkte han (henne) for å sitte og sende ut gasser med vilje. En friskus på bakerste rad kontret meg på vegne av fise-gutt med å si at fise-gutt var en jente, hvorpå jeg truet nevnte friskus med et lengre opphold på gangen for å kalle fise-gutt for en jente bare fordi “han er litt tynn og har lysere stemme enn deg.”

Jeg mener fortsatt at den kortklipte jenta satt og fes, men jeg tar selvkritikk på at jeg sto på mitt og diskuterte såpass tungt mot det som etter hvert ble en hel klasse med små sinte 12-åringer som forsøkte å overbevise meg om at denne jenta var, nettopp en jente.

Nå er jeg vikar igjen, og håper det går greit denne gangen også. Vi skal til Paradiset, en serie jeg dessverre ikke har sett så mye på denne sesongen, men jeg fikk med meg en episk episode da misse-sønnen først skulle kjøre gentelman-stilen men bare fornærmet alle jentene, hvorpå han kledde seg ut som leopard for å gjøre det godt igjen, ble forsøkt voldtatt av en kåt pakkis og gråtende måtte ta på seg den teite nattlua si og legge seg utendørs. Etter dette fulgte jeg ivrig med i en episode til, men så ble misse-gutt stemt ut (etter å ha klatret litt i en tanga og grått litt mer). Da sluttet jeg å se på i protest. Nå vet jeg fint lite, men gleder meg desto mer til kveldens show! Les resten av Paradiset fra en vikar

I dag er det onsdag. Det husker jeg som en forferdelig TV-kveld i min barndom. Mens tirsdagene var spekket av godbiter som Friends, Pizzagjengen, Seinfeld og… Frasier (?), var alltid onsdag preget av en slags stilltiende TV-programmakerenighet om at ingen skulle sende noe bra. Debattprogrammer, britisk kostymedrama, TV Norgefilmer med titler som Det Tapre Hjertet, Veien Til Lykke og Verdens Dritteste Film virket ikke så forlokkende på meg i tolvårsalderen. Derfor var onsdag en fin dag å finne på bøll, men på torsdag var det igjen tid for X-Files og mer spennende og skumle ting. Innbiller meg at Twin Peaks også var en typisk torsdagsserie. Uansett om du, som meg, ikke fikk kabel-TV hjemme før etter at du flyttet ut, eller om du var en av de bortskjemte kidsa med TV 1000 og mykpornomuligheter langt etter sengetid i kjellerstuen, tror jeg at vi alle kan være enige om at onsdag er en ganske ræva dag. Å ha bursdag på en onsdag er forferdelig. Når skal du feire? Gjør du det helgen før kommer ingen til å gratulere deg, gjør du det helgen etter vil ingen dukke opp, fordi de fikk så negative assosiasjoner etter å ha fått innbydelse på en onsdag.

Nok inspirasjon,vi er i gang! Les resten av Parradais hotel, tjuetredje episode

Vanligvis når noen må steppe inn for Jazzgeir på en Parradais-kveld, skyldes det først og fremst at han er for trist, for lat eller bare for dust til å fullføre sine forpliktelser til dere enorme masser av krevende fans. Men i dag er det faktisk jeg som har sperrret kontoen hans, siden jeg er den eneste av oss med teknisk kompetanse til å gjøre det. Da han merket det gikk han umiddelbart og leide en scooter, kjørte såvidt over fartsgrensen helt hjem til meg, og kastet en antikk telefonsvarer gjennom stueruta mi. I skrivende stund har han lagt igjen syv meldinger på den, og det blir sikkert fler når episoden setter igang. Nå tror sikkert mange at sensuren skyldes at jeg er enig med de mange surmagede kommentatorene som har luftet sin vrede over gårsdagens referat. Men nei. Referatet var kanskje litt i overkant blottet for vitser, men det inneholdt til gjengjeld en lyrisk sårhet, en spenning i språket, en setningstruktur så strukturert at jeg begynte å tro at Jazzgeir står ovenfor et gjennombrudd som prosaist, og kommer til å utgi sin første novellesamling før vi vet ordet av det. Hvilket igjen ville gått knallhardt utover bloggingen hans, og nå som Parradais snart er slutt kommer vi til å trenge de hverdagslige små historiene hans om vi skal ha noe håp om å dra med oss leserene våre over i den realityfrie tidssonen vi kaller sommeren. Så Jazzgeir er altså benka i dag. For gruppas skyld.

Nok redaksjonell prioritering og generell kynisme, Parradais Hotel, episode tjueto er i gang!

Les resten av Parradais hotel, tjueandre episode

Jeg har oppdaget at måten en opplever en episode på avhenger av dagsform og selskap. Ettersom at jeg er manisk depressiv arvet ned fra forfedrene, har det blitt lettere å kontrollere omgivelsene enn mitt eget humør. De gangene jeg ser episodene i godt lag får jeg alltid god tilbakemeldig og jeg kan senere se at referatene blir mer forseggjorte og nyanserte. Det er når jeg ser episodene alene at jeg får disse voldsomme humørsvingningene trykket inn mellom linjene, janteloven slår inn og jeg hater at deltagerne har det morsommere enn meg selv. Derfor ender ofte disse anmeldelsene i forferdelse, sinte tilbakemeldinger og telefonsamtaler der jeg er nødt til å forklare for gråtende fans at jeg ikke er noe forbanna orakel, det er ikke gospelet som kommer ut av denne mer eller mindre sporadiske skrivingen min. Jeg har stor forståelse for at mange opplever meg som en slags bloggingens Messias og alt jeg mener og gjør er verdt å følge. Slik er det ikke. Jeg er noens nabo, noens sønn, noens venn og noens kjæreste. Hverdagen min er ikke en glamorøs dusj i bloggingens gyldne safter, jeg blir ikke tilbudt gullkantede reklameavtaler og jeg er ikke blitt for god for mine venner. Tvert imot, denne avhengigheten av å ha andre rundt meg som kan svare på spørsmålene jeg stiller underveis i hver episode gjør at jeg ikke har særlig mange å se til når nøden er størst. Min konstante knurring og høylydte kjefting på venner når de gjør at jeg ikke hører hvert bidige ord i denne 40 episoder lange virkelighetsgjengivelsen har gjort at de foretrekker å se episodene uten meg. Så jeg er alene, trist, gretten og klar for en ny episode.

Nok menneskelig atferd, vi er i gang. Paradise hotel, episode 21. Les resten av Parradais hotel, tjueførste episode

Tenk om vi levde i en perfekt verden. En verden der Paradise Hotel og Mamma Søker Kjæreste gikk døgnet rundt, eller enda bedre, du selv kunne bestemme når du ville se det, et sted der realitysjangeren hadde utviklet Battle Royale og direktesendinger av henrettelser, en verden der kriger ble utkjempet ved å poste negative videoklipp av et annet lands overgrep og på den måten få allierte, hvor facebookgrupper fikk makt til å styre sitt eget marked og hvordan verden så ut, hvor bloggere som blogget om kjendiser var mer populære enn kjendisene selv, hvor Island seilte opp som stormakt ved først å spy ut en giftig gass som lammet alle nabolands kommunikasjon og råvareutvinning, for så å suge opp all oljen som fantes på den nordlige halvkule, invadere Norge og tvinge alle til å gå med islendere der det sto:
Ja, vi var arrogante da vi var ufortjent rike, men vi har lært. Island er tøft og stilig.

Nok intellektuell stimuli, vi er i gang! Paradise hotel, episode snes. Les resten av Parradais hotel, tyvende episode

Som en av våre mest oppvakte lesere har merket seg, fremstår det å kommentere under et Parradais-referat signert oppfinneren av sjangeren, Jazzgeir, som litt av en risikosport. Som fyren med masse H-er i navnet sitt sier: «alt som kan minne om ros, går erfaringsmessig rett til hodet på deg, og vi ser rask utvikling av primadonnanykker, som da du trodde det var greit å bare gi faen i referat fra siste episode i fjor (jeg venter fortsatt!). Det har dog vist seg denne sesongen at noe som tilsynelatende er mye verre en ros, er å komme med kritikk. Minste lille motstand, og du blir skjempe lei deg, trøstespiser, brekker foten, og setter bort parablogging til andre. Og hvis vi kommenterer det, så er det galt også…». Hva kan man si. Faglig innsiktsfullt, og farlig forutseende. Så ja, det er jeg, Kalle Kanin som er her ikke kveld. Og jeg har en liten hemmelighet å fortelle dere: Det Jazzgeir bryr seg om er ikke hva som står i kommentarene, det er hvor mange han får. Så spy ut det dere måtte ha på hjertet, selv om det bare er spy. Aller best er det om dere avtaler mellom dere hvem som skal være positive og negative, så det blir noenlunde jevnt. Forøvrig kan jeg avsløre at jeg befinner meg hjemme hos Massevis, og at han har vist seg fra sin aller mest vertskapelige side, og servert meg ketchup med grillkrydder og lunka vann.

Nok responsfisking og kulinaria, Parradais hotel, episode nitten er i gang.

Les resten av Parradais hotel, nittende episode

Like før årets Paradisesesong sparket i gang sluttet dagbladet.no å ha linker til blogger under artiklene sine. Innmari kjipern for oss motebloggere som har lyst på flere lesere som kan kommentere på våre nye vårplagg, men kanskje for det bedre hva gjelder kvalitetssikring på nett. Dette er en av grunnene til at vi ga opp søndagsmotemotebloggen vår. Men VG holder stand og gjør sin egen avis til et talerør for oss på pluss minus fjorten med oppmerksomhetsbehovet til pluss minus Carl Eliassen. Dessverre har de så å si sluttet å skrive om Paradise, så vi blir snytt for tusenvis av klikk hver dag og Kalle Kanins håp om å tjene inn reklamekroner på denne siden siden minker for hver time som går. Flaks jeg tjener grovt med spenn på dagtid, så jeg har råd til å betale Kalle for å få lov til å poste Paradiseinnleggene mine, vi linker til KK og spammer andre forum med våre plagsomme bemerkninger og får dermed klikkene tilbake. Jeg får kommentarene jeg ønsker, bortsett fra han slemmingen sjonkelrolf som slenger dritt, men er morsom, Kalle Kanin gnir seg i hendene og Massevis får god grunn til å følge godt med på statistikkene våre, den autisten. Beklager forresten at jeg ikke fikk med meg stjernekommentaren til Thea i går. Det skal ikke gjenta seg. Eller jo, det gjør det nok. Jeg er jo for faen bare et menneske.

Nok egorunking, vi er i gang! Paradise hotel, episode 18. Les resten av Parradais hotel, attende episode

Er det tilfeldig at min eneste mørke venn er den klart raskeste i vennegjengen? Er det en tilfeldighet at de to smarteste i vennegjengen har briller? Er det en tilfeldighet at den samme mørke kjekkasen er den beste danseren av oss? Er det en tilfeldighet at Jimmini, som eneste homse i gjengen, også er den klart flinkeste til å tegne, den som lager finest t-skjorter og har størst bart? Er det en tilfeldighet at Kalle Kanin, som leser klart mest av oss, også er den som har best ordforråd og minst ansiktshår? Er det tilfeldig at Massevis, som sønn av en av verdens beste bridgespillere, er den med høyest IQ? Og at han er den minst sosialt oppegående? Og den som kjenner seg best igjen i 80 år gamle damers tankegang? Er det en tilfeldighet at jeg, som innehaver av stolt, islandsk blod, som mest sannsynlig bunner i innavl om man går langt nok tilbake, er den av oss som sitter og blogger om Paradise Hotel hver forbanna dag? Mer om det i programmet Hjernevask, som begynner etter vår alles favorittreality.

Nok på-sin-plass-kritisk-blikk-på-forutinntatte-forskere-i-en-bortskjemt-akademia-boble-i-en-populærvitenskaplig-innpakning, vi er i gang! Paradise Hotel, episode 17. Les resten av Parradais hotel, syttende episode