Av Massevis
 Mange mener Alexander Rybak er til å spise opp, særlig fiolinen hans. Som eneste Grand Prix-fan i dyden blir jeg nødt til å spolere denne årlige festen med å liveblogge. Det er synd for meg, og forhåpentligvis over middels ok for dere. Jeg tror jeg vil angripe denne oppgaven ved å kaste terninger til de ulike låtene. Jeg setter melodien øverst, og showet på en god andreplass. Deltagerne som velger å synge på sitt eget (ikke-engelske) språk vil bli straffet.. hardt. Jeg finner det utrolig provoserende når mennesker er skikkelig stolt av landet sitt og prøver å skyve dette synet over på meg. Omtrent like irriterende som når jeg møter italienere som mener jeg ikke har smakt pizza før jeg har vært i Italia. For å sette denne ”advarselen” litt mer i klartekst: ingen andre enn tyrkere finner tyrkisk pent. Norsk er sikkert ikke noe fint språk for utlendinger heller, eller jo, det tror jeg faktisk det er. Norsk er et relativt fint språk, det er ikke tyrkisk.
Nuvel, ingenting gleder Grand Prix-hjertet mitt mer enn at Rybak er storfavoritt, og har store sjanser for å hente gullet hjem til Norge etter 14 bitre Grand Prix-år.
Les resten av Anmeldelse og terningkast av sangene
Av Kalle Kanin
 Vår stivpyntede brite, Jimmini Krikket, lot seg noe motvillig rive med av de beinharde rockerne i Dunderbeist Jimmini Krikket er britisk, med alt det medfører av sære vaner og forfinet smak. Han hører gjerne på Belle and Sebastian og Elliott Smith mens han sykler rundt i Oslos gater og drikker Gin/Tonic av en gammel XL1-flaske. Dunderbeist er et metallband fra Hedemarken. De går gjerne i helsetrøye, og drikker øl av flaska. Vi tenkte vi skulle gi Jimmini en innføring i norsk bygdekultur, og tok ham med på utestedet Garage for å møte rølperockens svar på Londons filharmoniske strykerorkester, tilfeldigvis på samme dag som de skulle ha relasekonsert for deres nye album 8 crowns & counting (tributes vol V).
 Gutta i Dunderbeist var mer enn villige til å ta i et tak for å hjelpe oss med å intergrere Jimmini Krikket i det norske samfunnet Har du lyst til å gjette litt om livsstilen til de norske rockerne basert på utseendet deres?
Well, you know, Mr. Bunnyrabbit, these lads are obviously rebels. Their many tattoos and angry facial expressions are a dead giveaway. We have rebels in Great Britain, too, mind you, but they usually wear tweed blazers, like me. That way we can withstand the chilly rainstorms, and still look stylish. These boys look like they’re liable to go out on a cloudy day without even putting on a hat. In-bloody-sane, I tell you!
Da synes jeg vil skal gå og møte dem.
Jolly good, old chap!
Les resten av Jimmini Krikket møter Dunderbeist
Av Blubbefaen
 Blubbefaen er en hip-hop-fyr, med bitte litte grann av personligheten det innebærer
Dere har kanskje ikke hørt så mye om meg. Jeg er Blubbefaen. Han late, tjukke og slampete i geipegjengen. Jeg prøver liksom også å være han hiphopern. Vet ikke helt hvorfor. Jeg skjønner ingenting av rappespråket. “Number 1 stunna” står jeg og skriker i speilet og ser på meg selv når jeg er på fest. Aner ikke hva det betyr. “I’m a Hustla” tøffer jeg meg ved å si til jentene, helt ukritisk til hva det egentlig kan bety. Jeg tror hustling er å lure eller svindle til seg ting og penger eller noe sånn, og jeg er veldig god til å låne penger, så det ligner jo på noe. (Dette er bare gjetning, så for alt jeg vet kan det være muslimske bønnerop eller et Parradais-nannasitat jeg refererer til.) Ellers syns jeg det er dritteit med norske hiphop-blader som har tatt den urbane slangen under sine vinger, og bruker den som bl.a. bildetekster. Alle hiphopere skal ha dilla på sneakers, og det svartner for meg når jeg ser bildeserier av diverse sko på kingsize.no med bildetekstene “DAAAMN!” og “That shit is tight, man!” Ikke har jeg dilla på sneakers heller.
Les resten av Blubbefaen, hiphopper?
Av Kalle Kanin
Lucy Swann er en svært generøs artist, hun lot Kalle Kanin ta på skulderen hennes, og vi kommer aldri til å glemme det. [/caption]
Lucy Swann er en diva for den moderne tid, ujålete, uoppnåelig og utrolig. Hun er like direkte som Nina Simone, morsommere enn Lily Allen (selv om hun hverken er hes eller tjukk), hippere enn Imogen Heap, og har stemmen og den folkelige appellen til Sissel Kyrkjebø. Dessuten har hun, uten å ha spilt en eneste solo-konsert før hun entret scenen på Parkteateret søndag kveld, pådratt seg et svært fjollete og engasjert publikum, som gjerne korer og forteller vitser der det måtte passe.
Bittesmå syngejenter med enorme lunger og vokallooper, backet av en fyr på kontrabass, en på synth og en beatboxer er kanskje blitt litt av en klisje i våre dager, men det er likevel verdt å bli med på den musikalske reisen Lucy legger ut på. Den mannlige delen av publikum vil dessuten glede seg spesielt over å høre at det er en svært kravstor men fullstendig guttegæren jente som synger, og resten av denne anmeldelsen vil dreie seg om nettopp dette.
Les resten av Lucy Swann på Parkteatret
Av Kalle Kanin
 Bilde av: Kagey B CC: BY-NC-ND Ozzy Osbourne: Gal mann. Og narkis. Lurer på om det var noen sammenheng? Papirpressen kunne i går melde at hele vestens rockikoner og slemme gutter, Ozzy Osbourne og Slash, skal holde simultankonsert under sommerens Quart-festival. Dette vil innebære at Ozzy står på høyre side av scenen og gauler melankolsk mot månen mens han veier med armene i perfekt utakt, samtidig som Slash over på venstreflanken graver seg stadig lenger ned i intrikate og tungt modulerte klynkesoloer, før krøllene hans setter seg fast i strengverket og han begynner å banne. Vittighetens Dyd dro med seg festivalens vikarierende pressetalsjente, Arild Buli, opp til de dårlig opplyste redaksjonslokalene våre, og tvang ham til å gi et intervju.
Les resten av Usmakelig salgsfremstøt fra Quart
Av Tim van der Zulu
 Bilde av HamedEn familie som venter på noe. Nå kan det kanskje virke som om vi i vittighetens dyd har slått oss ned foran dumboksene våre for godt, med pennene klare for å oppsummere eller anmelde samtlige nye tv-programmer som slippes på norsk tv, og det stemmer også.
Programmet som står for tur i dag er tv2s nye storsatning, torsdag kveld fra nydalen. Det er fem nye humorspirer, eller humornorges fremtid som mange kaller dem, med Morten ”har stygge talefeil men får utrolig nok jobb i tv allikevel” Ramm i spissen som er blitt servert beste sendetid av tv2 til å vise oss i sofaen hvor landet ligger, rent humormessig. Her er en oppsummering av programmet, hvis du var så uheldig å gå glipp av det:
Det første som skjer i programmet er at dagens gjest introduseres. Det er nemlig 5 programledere, eller vitsemakere, og en gjest. Et spennende grep.
For å gjøre opp for det spennede grepet har de valgt å invitere fotballsjarmøren Erik Thorstvedt, eller Erik T, til å være denne gjesten, hans 19. opptreden i tv2-programmer så langt i 2009. Men, programmet er i gang, Erik Torstvedt har fått på seg en artig trikot, og det virker som det er et slags sketsjeshow vi skal få presentert.
Les resten av Den nye vinen
Av Kalle Kanin
I går var det Easy Tiger som bød opp til dans. Dette er et slikt band som får guttene i publikum til å ønske at de var jenter. Veldig sensuelt. Bandet kan skryte av å ha verdens femte høyeste vokalist, en glattbarbert fyr i flanell, som trakterer gitaren som om kroppen var en kvinnes og halsen hans eget lem. Han drar venstrehånden sin opp og ned, det er uanstendig på grensen til det vulgære, og det ble etterhvert vanskelig å se ham gjennom mengden av blondetruser som hvinte gjennom luften. Mot slutten gikk tydeligvis den kvinnelige delen av publikum tom for undertøy, og mange begynte å skjære av seg kjønnsleppene for å ha noe å kaste. At arrangøren valgte å avbryte konserten var derfor forståelig, ettersom gulvet ble farlig glatt av alt blodet, men likevel litt vemodig. Alltid skal noen verstinger ødelegge for flertallet, som klarer å la seg underholde uten å måtte skamfere seg selv nedentil.
Av Kalle Kanin
Jeg var på konsert med Dunderbeist i går. Veldig kjekke gutter. Og ganske rebelske, de fleste av dem drikker øl på scenen, og alle har sminket på seg skurkemasker. Midtveis i konserten fikk jeg øyekontakt med den galeste av dem, han med verdens tredje barskeste bukkeskjegg og svært ekstravagante armbevegelser. Han gliste til meg, og jeg gliste tilbake. Vi følte begge at vi hadde delt et øyeblikk. Uansett, jeg har merket at rockekonserter ofte blir bedre jo flere folk som er på scenen. Én er litt homo, fire helt streit, ni er sheriff og fjorten helt konge. Med hiphop er det motsatt. Femogførti mann er uten unntak en søplegjeng, og tolv er helt sikkert ganske rævva. Fire kan en til nød holde ut, én kan til tider være ok, men null er best. Hva synes du?
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer