Av Jimmini Krikket
 Til og med barn og barn med minoritetsbakgrunn har noe å blogge om. Ja, da var Paradise Hotel i full sving igjen og bloggeaktiviteten her på Vittighetens Dyd har endelig litt mer trøkk på børsa. For meg blir det en stor utfordring å holde samme tempo som Jazzgeir som nå skriver 4 innlegg ukentlig. Heldige fitte. Han sitter i sofaen, blir tjukkere og tjukkere (bortsatt fra fingerene hans som får gjennomgå forbanna intensiv trening), og har alt han trenger å skrive om levert i en lett tilgjengelig og praktisk silikon- og betakaratenluktende pakke. TV3 har til og med gjort sånn at han kan lage seg litt mat hvert 20 minutt.
Jeg derimot må lete langt og lenge etter noe å blogge om. Jeg ser nesten ikke på tv i det hele tatt. Nei, vent. Det er balle usant. Jeg ser flere timer tv daglig, men bare programmer jeg faktisk liker. Hvis jeg skal begynne å se programmer som er helt på trynet i tillegg til de jeg allerede har laina opp bare for å ha en dritt å blogge om må jeg kutte ut noe annet fra min daglige rutine. Greit, jeg trenger kanskje ikke runke fullt så mange ganger etter jobb hver dag. De 5 siste tar faktisk unødvendig lang tid.
(Hmm… To avsnitt… Det va’kke no’ særlig å legge ut. Jeg får fylle opp med litt nytteløs informasjon om dagen min før jeg vender tilbake til mitt lille dilemma.)
Les resten av Hva er bloggeverdig om dagen?
Av Kalle Kanin
 Innbyggerne i den lille hovedstaden prøvde seg på improviserte løsninger på presserende problemer, men til slutt måtte styresmaktene frem med lommeboka igjen Dette er en nyhet jeg er lovlig sent ute med å skrive om, og derfor mer en påminnelse enn en faktisk nyhet, men det er likevel verdt å nevne at de mange reklametårnene som står på fortauene der folk bor, og således er en fare for den frie ferdselen vi i Norge er så glade i, skal slukkes.
Altså, reklamen skal fjernes, men tårnene blir stående. Formodentlig i den hensikt å sikre den frie ferdselen ned i byens kloakksystem, hvilket vi vel bare får godta, dersom vi ønsker å beholde våre vestlige sanitærstandarder, og det gjør vi vel.
Jeg har selv et reklametårn stående rett nedi gata, og ettersom det har vist seg umulig å ta knekken på med bare never og en Joker-pose med frukt og wienerbrød, som er det jeg vanligvis bærer på når jeg går forbi det, er jeg glad for at kommunen endelig tar grep om saken, og rister den, så å si, til problemet faller dødt til marken, og etterlater seg få, om noen, spor.
Da bortsett fra et svært jævla tårn, med hatt og plexiglass, som står fucking midt i veien, du må gå rundt det, og du kan ikke søke ly for vinden bak det, på grunn av «måten vind oppfører seg på når den treffer store, sylinderformede gjenstander», som man ville sagt i vitenskapelige kretser.
Et tårn vi altså trenger for å få lov til å bæsje.
Faen
Av Kalle Kanin
 Utslett rammer blindt. Men som regel dukker det opp på huden
Det er noen måter å være heldig på her i livet. Man kan få seg snill kjæreste eller ha en såkalt fet jobb. Mange vil også påstå at mentalt stabile foreldre og gode venner konstituerer flaks. Men man kan også være uheldig, og for eksempel bli allergisk mot temperaturforskjeller. Ja, det er skikkelig balle.
For det er liksom ingen grenser for hva slags temperaturendringer som gir utslag. Har du planer om å bevege deg fra innendørs til utendørs? Forbered deg på stikkende lår de neste førti minuttene. Og er det blitt litt kaldere i det siste, sier du? Da må du regne med å bli plutselig varm og rød i ansiket tre-fire ganger om dagen. Du skrudde av ovnen på kontoret, ja? Da blir det ikke noe sitting på deg de neste timene, for skinkene klør, og må kløes tilbake.
Likevel er det håp i enden av irritasjonen. Mange klinikker tilbyr i dag fullstendig hudamputasjon for en billig penge, for den som ikke har noe imot å tilbringe livet som et åpent sår. I tillegg kan det være lurt å investere i noe middels grovt sandpapir, for å gi kløingen ekstra tyngde. Det mest gledelige er imidlertid den økte muligheten til å flette inn ordet “elveblest” i daglige samtaler. Det får alltid folk til å flire. Om det er av eller med deg, er som vanlig vanskelig å si.
Av Kalle Kanin
 I gamle dager var det hyggelig å lese aviser. Nå for tida er det ingen som gidder lenger
Men som de av oss som ennå ikke har klart å riste av oss den svært uheldige avisavhengigheten vi pådro oss på nittitallet vet, skjedde det et par andre ting også. Blant annet begynte en slags konferanse for folk med makt, uten vilje til å bruke den, som noen fantasifulle dansker har bestemt seg for å kalle “Klimatoppmøtet i København — Hvem er Hypp på å Overleve det 21. Århundrede?” Det blir sikkert nesten like spennende som årets Robinsonekspedisjon. Særlig ettersom delegatene allerede har bestemt seg for at noen juridisk bindende avtale kommer ikke på tale, “så vi får satse på en politisk bindende en”. Og som vi vet, er forskjellen på juridiske og politiske avtaler at sistnevnte ikke er bindende. Jordklodens fremtid – diplomatiske spissfindigheter 0-1.
Les resten av Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? III
Av Massevis
 Hadde tall vært en person hadde jeg sexet vedkommende, med mindre det viste seg å være en kar da.
Av Jazzgeir
 Dette makkverket skulle en jente på syv år ha 50 kroner for. Jeg svarte at det gidder jeg ikke bruke ukelønnen min på. Hah
Av Jimmini Krikket
 Jimmini Krikket har ingenting til overs for fjellkjeder, men ett enkelt fjell takler han helt greit Growing up in my little British bubble in a snoozy suburb of Oslo I was kept safe and protected from Norwegian culture. Most inight of Norwegian life came through a parental filter. Twisted, warped and disstorted by English ignorance. Norwegian terms were anglofied and merely half a decade after moving here were eating ‘Saturday gottery’ after dinner and laughing at the ‘fart damper’ sign on the other side of the street.
The unlucky transaltion of ‘fjellet’ to ‘the mountain’ always left me intensely confused. Come our Easter holiday my schoolmates would all migrate north to The Mountain. It seemed strange that they’d all be going to the same mountain. I envisioned a gigantic Goliath of a mountain. Worshipped by all. There’d be a temple with huge golden pillars and rows and rows of marching elk.
Further confusion came when I saw my neighbours packing skis into their cars. The snow in my bubble’s neighbourhood had long since melted and spring flowers littered the forest floor. Where the buttered hell were they going with skis? Was there a stash of secret snow somewhere? Or where they taking their skis to burn them in a mass ritual celebrating the end of winter?
Years later it dawned on me that The Mountain was in fact several mountainous areas, that mountainous areas are colder and more often host to snow, and that my friends went there for fun! Morons. They didn’t go skiing when there was snow where we lived, why the hell would they travel for hours to go skiing just because the altitude was higher? I decided to be ever critical of and unecessarily unpleasant to people who spent their Easter holidays on “The Mountain”, calling them plank walkers and yellow snow eaters. Pretty soon I had lost all my friends. So I decided to become a great lover of the chilly outdoors myself. Unfortunately, my leg is always broken when I’m asked if I want to join some friends for a weekend in their secluded, always snowed in ‘hytta på fjellet’. Rotten bit of luck, that is.
Av Kalle Kanin
 Wikipedia 17/11-09. Nettfolk er nå litt søte, selv når de stemmer FrP Jeg har litt vanskelig for å la meg overraske av at en Frp-dude slenger dritt om svartinger på Facebook. Det jeg derimot finner sjokkerende er ortografien hans. Her har altså folk flest i Moss gått hen og stemt på en fyr som i fullt alvor avslutter setninger med intet mindre enn tolv utropstegn, ikke kan forskjell på og og å, og staver nordmann uten d.
Forbanna, fjollete halv-østfoldinger.
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer