Nok en uke har gått, og i avisene har det stått ting nesten hver dag. Noe av det har vært såkalte nyheter, altså hendelser som har funnet sted nylig, og noe har vært sterke, middels sterke eller [...]]]>

Aviser kan brukes til så mangt, men det er fort gjort å glemme å lese dem (Bilde: flickr.com/mbg_photos)

Nok en uke har gått, og i avisene har det stått ting nesten hver dag. Noe av det har vært såkalte nyheter, altså hendelser som har funnet sted nylig, og noe har vært sterke, middels sterke eller direkte svake meninger, også kjent som utspill, gjerne fra politisk hold, eller et eller annet annet hold, i denne ukens tilfelle fra høyre. Altså den politiske retningen høyre, ikke partiet med samme navn. Gikk du glipp av noe? Helt sikkert. Spiller det noen rolle? Høyst sannsynlig ikke, og i alle fall får du her en oppdatering, så du kan late som du ikke gjorde det likevel. Men ikke skryt til sjefen din av hvor godt du følger med, for da gir han deg sikkert bare enda mer å gjøre, og det er det ingen som er tjent med.

Denne ukens viktigste tema i spaltene som inntil nylig var preget av trykksverte, men som i våre dager fremstår mest som svarte streker på en fritt valgt skjerm, var fremmedfrykt og rasisme, eller som Christian Tybring-Gjedde kaller det, hjemmekos og berettiget rangering av tradisjoner og oppvekstvillkår. Og for å ikke henge ut den stakkars lederen av Oslo Frp mer enn nødvendig, vil jeg gjerne nevne at Michael von Tetzschner, leder i Oslo Høyre og utvilsomt adelig av fødsel, allerede på mandag uttalte at han helst vil sette alle som er fattige i fengsel, i hvert fall hvis de er utlendinger. I tillegg fikk vi rapporter fra verdens mest europeiske verdensdel, nemlig Europa, om at Rom-folket, du vet de som griller brødskiver og selvdøde duer utenfor Grønland T-banestasjon, er nøyaktig like forbanna uglesett som de alltid har vært, altså omtrent like mye som om de faktisk hadde vært ugler, og ugler spiste småbarn for moro skyld. Dessuten er det bevist en gang for alle at aliens er nazister. Det er med andre ord best å holde seg hjemme, og tvinge alle andre til å gjøre det samme.

På den mer zoologiske fronten er det født en pandaunge i Østerrike. Daglig leder for dyrehagen lover at dersom den overlever i et par år, skal den tilbakeføres til sitt naturlige habitat, en dyrehage i Kina. Jeg lurer veldig på hvordan folk hadde likt det om man innførte samme praksis for adoptivbarn.

Her hjemme har krangling stått i fokus, blant annet har Nazneen Østrem-Kahn anklaget Per Edgar Kokkvold for å være så glad i ytringsfrihet at han lar det gå på bekostning av muslimer. Kokkvold svarte med å anklage Østrem-Kahn for nøyaktig det motsatte, og som forsøksvis uhildet dommer vil jeg bare si at de antagelig har helt rett, begge to, uten at det gjør det hele noe særlig mer interessant. I det kommunale Norge, derimot, har man lært seg at den beste måten å unngå kranglig på er å la toppledere som driter seg ut fortsette i en annen, mindre ansvarsfull jobb, uten å gå tilsvarende ned i lønn.

Ukens mest overraskende nyhet var utvilsomt at den folkekjære og forhatte dagsavisen Dagbladet faktisk tjener penger på sitt daglige virke. Ja, du leste riktig, Dagbladet går med overskudd! Det gjør imidlertid ikke USA, så det kan fremdeles tenkes at verden står til påske, selv om ryktene sier at den kommer sent til neste år.

Jeg runder som vanlig av med den mest ikke-sportslige sportsnyheten jeg har klart å finne. Nok en gang er det Tiger Woods som skaper overskriftene, denne gangen fordi kona hans, i forbindelse med deres svært godt averterte skilsmisse, benekter å ha denga ham med hans egne golfkøller. Dette er en uttalelse jeg definitivt kommer til å la meg inspirere av neste gang jeg skal rykke inn en kontaktannonse i lokalpressen, hvilket heldigvis kommer til å bli svært lenge til.

Da føler jeg at jeg har gjennomgått det viktigste, og er svært fornøyd med at jeg klarte det uten å nevne at Jonas Gahr Støre, som den gode arbeiderklassegutten han er, ser på kronprinsparet som private venner, ikke profesjonelle samarbeidspartnere. Og hvis du selv har vært i nyhetene denne uken, uten at jeg har lagt merke til det, er det bare å begynne å skjelle meg ut. Men jeg foretrekker at du skriver en kronikk i Aftenposten om det, ikke slår deg løs i kommentarfeltet eller på Twitter. Det blir liksom så mye mer blest rundt det på den måten.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Ukens irritasjonsmoment
• Fett betalt heltidsjobb
• Norges unike og positive utvikling
• Virkelig

Det er en hel uke siden forrige uke begynte, samtidig som uka før den tok slutt. Uker er i det hele tatt ganske så forbigående av seg. Men det skjer nesten alltid noe i løpet av dem, selv om det [...]]]>

Har du latt avisene hope seg opp i det siste? Vi også. (bilde: flickr.com/celinesphotographer)

Det er en hel uke siden forrige uke begynte, samtidig som uka før den tok slutt. Uker er i det hele tatt ganske så forbigående av seg. Men det skjer nesten alltid noe i løpet av dem, selv om det kanskje ikke virker sånn, i hvert fall i et månedsperspektiv. Avisene prøver i det minste skremmende hardt å gi inntrykk av det, at det skjer ting, altså, og aviser er viktige. Helt til de går konkurs fordi ingen gidder å lese dem lenger, og da var de kanskje ikke så viktige likevel. Uansett, hvis du tilhører den utrydningstruede arten som faktisk har dårlig samvittighet for at de ikke følger med i verden, kan du nå støtte deg på denne oppsummeringen, og bruke den til å hindre venner og kolleger fra å mobbe deg og den bunnløse uvitenheten din. Hørte jeg et takk? Ikke det, nei. Men velkommen skal du være, samma faen.

På begynnelsen av uka var den store nyheten at en fyr som tidligere jobbet i Dagbladet, og endelig har kommet så langt i psykoterapien sin at han tør å innrømme det for omverdenen, kanskje gikk litt langt og skrev en hel bok om det. Dagbla’-folk drikker for mye til å lage en skikkelig avis, skrev han, og Dagbladet reagerte sporenstreks med å sende Esthen O. Sæter til Dagsnytt Atten for å motbevise ryktene. At han stilte dritings var kanskje helt etter planen, men det skaffet dem i hvert fall masse oppmerksomhet, og det kan man jo ikke få nok av nå om dagen.

Oppmerksomhet har også DnbNor prøvd å skaffe seg, og hva kan da være mer effektiv enn å ansette et grisedyrt reklamebyrå til bruke navnet til en annen bank, den sentrale, vet du, som slagord. «Hele Norges Bank» kaller DnbNor seg nå, og den faktiske Norges Bank truer følgelig med søksmål. Dessverre var de ikke barske nok til å drive inn alle spenna DnbNor skylder dem, så dette må nok arkiveres som nok en omdømmekrise som bare får konsekvenser for omdømmet.

Russland, derimot, kunne neppe gitt mer faen i omdømmet sitt, og har derfor bestemt seg for å bygge OL-byen som skal brukes i 2012 oppå en massegrav med opprørere, anti-kommunister og annet slarv. For å minne pressen og utøverne på hva som kommer til å skje dersom en kapitalistkukk tar gull, formodentlig.

På den mer moteriktige fronten gikk Oslo Fashion Week av stabelen denne uken, og i et desperat forsøk på å få oppmerksomhet, har de bestemt at man i år ikke trenger å være designer for å være med. Hvis man bare er kjendis og bruker klær i hverdagen, holder det lenge. Det arrangørene kanskje ikke hadde regnet med, var at det stod politikere med markeringsbehov på gjestelisten. Hvis de hadde visst om det, hadde de kanskje holdt de mest anorektiske modellene sine innesperret, så de ikke fikk ødelagt den gode stemningen.

Ukens største nyhet sprakk på torsdag. Da ble nemlig en lamslått nasjon orientert om at de kongelige ikke er født perfekte, men faktisk trenger opplæring og skolegang for å ikke fremstå som arvelig trygdede somadril-misbrukere i all offentlighet. Ingrid Alexandra brukte i følge mediene den første skoledagen sin til å sitte pent, rekke opp hånda, og tvinge stakkars Ole, som satt ved siden av henne, til å bytte geitostskiva si mot en helt motbydelig kreasjon med pochert lakserullade på foccachia-brød. Det er jo godt at den royale unge kvinnen vet å få det som hun vil.

I helgen skjedde det som vanlig ikke stort, annet enn at Wikileaks-stifter Julian Assange ble tiltalt for voldtekt i møkkalandet Sverige. Jeg skal ikke påstå at jeg sitter på noen form for inngående kunnskap om de kulturelle og seksuelle forholdende i vårt ubrukelige naboland, men kan ikke se for meg at en fyr med langt, sølvgrått hår, som attpåtil har vært på forsida av opptil flere aviser, skulle ha noe som helst behov for å voldta noen. Anklagen ble da også frafalt, og Assange var rask til å legge skylden på Pentagon, FN og andre ubetydelige instanser med alt for mye blod, unnskyld, fritid, på hendene.

Til slutt sport. Erik Mykland er tydeligvis blakk igjen, og prøver seg med nok et comeback, denne gangen i sjettedivisjon, for Lyn. Ytterligere kommentarer om dette synes dundrende overflødig.

Jeg håper du nå føler deg grundig, kanskje til og med litt i overkant, oppdatert, og knapt kan vente til slutten av neste uke for neste nyhetsgjennomgang. Så blir det spennende å se om det skjer noe det er verdt å skrive om, da.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Organ donation
• Jimmini Krikket intervjuer to spøkelser
• Is football in need of a change? Read the whole article to find out what I, the person who wrote it, thinks
• 16 oppmerksomhetssjuke folk på en øde øy — hvem dør først?

August er både den beste og den verste måneden i året, fordi det er da sommeren endelig kommer, samtidig som den nesten er slutt. Bare de mest ufyselige av oss har noe ferie igjen, og [...]]]>

Disse forlatte syklene symboliserer fire tøysete gutter som forlot bloggen sin akkurat da den trengte dem mest (Bilde av: flickr.com/te55)

August er både den beste og den verste måneden i året, fordi det er da sommeren endelig kommer, samtidig som den nesten er slutt. Bare de mest ufyselige av oss har noe ferie igjen, og det er jo som regel de det er hippest å henge med, om ikke annet fordi ingen andre gidder. Dessuten er august selvfølgelig en tid for melankoli og bunnløs sorg, akkurat som resten av året. En måned som tilbyr noe for en hver smak, med andre ord.

August er også måneden vi i Vittighetens Dyd skulle ønske vi hadde en kommunikasjonsrådgiver eller «ekspert» i «sosiale» «medier» til å fortelle oss hvordan vi skal ta det norske internettet med storm, også utenom sesongen. Om vi hadde hatt det, ville den viktigste arbeidsoppgaven hans vært å dele ut blodkjeft hver gang vi plutselig slutter helt å blogge med en gang parradais tar slutt.

«Dere hadde tusenvis av lesere!», ville han skreket på redaksjonsmøtene, «og se på dere nå. Jazzgeir har grått så mye at tårekanalene hans har vokst inn i hjernen på ham, men så lenge han ikke forteller vilt fremmede om hva det er som er så jævla trist, er hele den ufrivillige vannhode-looken hans bare patetisk! At Jimmini Krikket ikke skriver noe er egentlig bare en fordel, for det er ingen i målgruppa deres som kan engelsk likevel. Men Massevis! Jeg vil ikke en gang begynne å snakke om alt som er galt med Massevis.» «Sikter du til den enormt høye sosiale intelligensen min, som hindrer meg i å legge ut historier fra hverdagen min, fordi jeg risikerer å stille meg selv i et dårlig lys?» «Ja, Massevis, du er altfor selvkritisk. Det er akkurat det som er problemet.»

Som observante lesere (hei, Mamma) vil ha merket seg, er det jeg, Kalle Kanin, som er denne manglende PR-duden som burde ha frest og spyttet på resten av den alltid haltende Gjeipegjengen. For man kjefter jo ikke på seg selv, uansett hvor like rævva som de andre man måtte være. Og nå som sommeren er over og hvilepulsen har senket seg over vårt asbestinfiserte redaksjonslokale, kommer jeg til å prøve å tvinge oss til å blogge litt nå og da, kanskje til og med meg sjæl. Forvent enorme gjenoppstartvansker og mye sutring. Jeg tror det hjelper å mase på oss i kommentarfeltet om frekvensen skulle bli for patetisk, men lover ingenting.

God høst, solariumsfitter.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Fotball-EM — en fjollete turnering
• Fett betalt heltidsjobb
• Friday night’s alright for singles
• Fruity Vegetables

Dette er kanskje ikke rykende ferske nyheter, men det renner altså ganske mye olje ut i havet utenfor USA. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, da olje jo som kjent er flytende, og således ekstremt godt egnet til renning. Det at vi her i Norge kaller det [...]]]>

Olje -- et brennbart tema (Bilde: flickr.com/skytruth)

Dette er kanskje ikke rykende ferske nyheter, men det renner altså ganske mye olje ut i havet utenfor USA. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, da olje jo som kjent er flytende, og således ekstremt godt egnet til renning. Det at vi her i Norge kaller det for svart gull beror i beste fall på en misforståelse. Gull er metall, det er noe de fleste vet. Dessuten er det ikke svart, men gullfarget. Disse to råstoffene har med andre ord ingenting med hverandre å gjøre, det ene brukes som regel til å lage smykker, mens det andre er mest til å pynte på statsbudsjettet. Eventuelt transport. Statsbudsjettet er jo på flere tusen sider, og dermed grisetungt å frakte rundt om i landet. Har du prøvd å bære et statsbudsjett noen gang, kanskje? Det var det jeg tenkte.

Uansett, oljen renner, og sjøens mange innbyggere, hovedsakelig fisk og fiskere, gråter sine bitre, salte tårer, uten tanke for den kjemiske ubalansen som oppstår i kjølvannet. Så hva faen skal vi gjøre? Løsningen er, som alltid, enkel så fort man har kommet på den: Sett fyr på hele jævla havet.

Men vil ikke dette være utrolig brannfarlig, tenker du kanskje, som det personifiserte motargumentet du er. Til det har jeg bare én ting å si: Skjerpings! Hva er det vi pleier å bruke til å slukke brann? Nettopp, vann. Og hva er det siste det er manko på midt utpå havet? Tenk deg godt om, nå. Der ja, der tok du poenget, og jeg trengte bare å finne frem den minste teskjeen i skuffen for å banke det inn i deg. (Beklager hvis det gjorde vondt, jeg vet jeg kan bli litt hardhendt når jeg hamrer.)

Så hvis du befinner deg på stranda denne helgen, vet du hva du har å gjøre. Finn frem Zippo’n, fyr opp, og hiv den på sjøen. For miljøets skyld.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Sex med sjefen
• Barneporno, et onde?
• Parradais hotel, tjuesjette episode
• Huden din — en kilde til vrede og irritasjon

Item no. 1 - Canis Imbalancis

Canis [...]]]> I saw some stuff today. And since I live such an arse-wipingly boring life and have nothing interesting to say, I thought I’d do you all the displeasure of telling you all about the stuff I saw and what the stuff I saw made me think. In my head.

Item no. 1 - Canis Imbalancis

Canis Imbalancis

I spotted this specimen taking its owner for a brisk walk through the april blizzard (fuck you, Spring) by CC Vest. The dog (which at some point would have been classified as a Newfoundlander) had the hair on its head in a uniquely stylish bunch. Its back end, however, was completely shaved, save of a small chunk of fur on the end of its tail. On seeing this I started to theorise.

Theory no. 1: The owner is a total dickhead.
Theory no. 2: The owner is blind.
Theory no. 3: The owner hates his dog.
Theory no. 4: The owner has shaved the dog so as to avoid having to clean dog shit out of its arse fur.
Theory no. 5: The dog is actually two dogs – one halfway up the other one’s backside.

Theory no. 4 seemed the most likely, but led to another question – why did the owner find it necessary to shave half the dog. Is the dog troubled by some exploding diarrhea syndrome? No. That doesn’t exist. The owner is just a dickhead.

Item no. 2 Musa solo

Musa Solo

On arriving at the check-out with my dinner (the usual frozen pizza) I noticed the customer in front of me with her selection of items. Four bananas, a pot of yoghurt and a tin of Macrellytomart. Bananas have made our lives incredibly practical as they can be bought in bunches, rather than loose like apples, pears and dildos. However, instead of choosing a sensible bunch of four bananas, the customer had chosen two in a bunch and two loose ones. What a picky moron. I saw the banana display. They were all equally ripe, but she had clearly spent her valuable shopping time picking out two individual bananas to go with her attached pair. That wasn’t the only thing that pissed me off (Yeah, that’s right. I got pissed off about her bananas). The other thing that befuddled me was how she’d placed everything on the conveyor belt (that’s rullebånd). The two attached bananas were at the front. Fine. Makes sense. They were followed by the yoghurt. Ok… Then one of the loose bananas was unfairly shoved to one side, and the last one was placed neatly on top of the tin of mackerel. What is going on inside this person’s head? Did she just throw her item clumsily on the belt like some pissed-as-a-fart airport baggage handler? Or were they actually placed in this order purposefully? Either way, something was wrong with her. I’m surprised she even managed to leave the shop without spontaneously combusting.

What a Wednesday. Bring it on, Thursday!

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Det går så fort på denne jævla TVskjermen. Jeg blir svimmel. Faen
• Fy, Mia Gundersen!
• FleipeJens holder moteshow
• Parradais: Tiende episode

Da jeg trålet nedover på vg.no i dag, kom jeg over nyheten om en mor og baby som var blitt ranet. Da jeg har for vane å kun lese overskrifter, er sikkert muligheten for å bli ”tatt” på noen uvesentlige detaljer i denne teksten til [...]]]>

Statement: Babyer er til for å koses med, ikke ranes!

Da jeg trålet nedover på vg.no i dag, kom jeg over nyheten om en mor og baby som var blitt ranet. Da jeg har for vane å kun lese overskrifter, er sikkert muligheten for å bli ”tatt” på noen uvesentlige detaljer i denne teksten til stede. Men kjære flisespikkere, legg det til side nå, for hvem er det som raner en baby?! Jeg har minst like mye sympati/respekt for alenetyver som alenemødre, jeg prøver ikke å sette noen i bås her. Men når man rundstjeler en baby synes jeg man bare er ukul og lumpen.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Ungkaren-Natalia som imperialistisk supermakt
• Fruity Vegetables
• Parradais hotel, tjueførste episode
• Mine venner

En gang i tiden gikk jeg på Blindern, hvor jeg studerte bøker og leste aviser. Jeg ble ikke akkurat venner med noen mens jeg gikk der, men [...]]]>

At babyer ser nokså like ut har jeg ingenting imot, men når du vokser til får du faen meg se til å utvikle noen særtrekk (Bilde av flickr.com/harpers/)

En gang i tiden gikk jeg på Blindern, hvor jeg studerte bøker og leste aviser. Jeg ble ikke akkurat venner med noen mens jeg gikk der, men det er noen jeg kjenner igjen på utseendet. Problemet oppstår når en faretruende stor prosentandel av disse er tvillinger.

Hvis man først er tvillinger, og har begynt på samme universitet, er det nærmest usannsynlig at man ikke studerer nøyaktig det samme, på forskjellige fakulteter, og dermed henger med nøyaktig de samme folka, til forskjellige tider av døgnet. Og har man først begynt å hilse på én av dem, tør man rett og slett ikke å overse den andre. For hvem kan vite at det ikke er den første du går forbi? Det ville vært pinlig, og det ønsker vi vel ikke.

Så etter noen måneder hadde jeg klart å pådra meg identiske bekjente, og det var ikke sjelden jeg måtte spørre en av dem: «Var det deg eller broren din jeg satt ved siden av på forelesning i går?» Det ble liksom feil uansett hva svaret viste seg å være.

Her om dagen støtte jeg på en av dem på en konsert på et av Oslos permanent hippe steder, og oppdaget raskt at jeg ikke bare måtte stille meg totalt uvitende om hvem av dem jeg snakket med, men også hadde glemt hva begge to heter. Så neste gang kommer jeg ikke til å gidde å late som jeg kjenner dem.

Hvis de da ikke dukker opp sammen, og jeg kan spørre litt spøkefullt om hvem som er hvem, og håpe de svarer i kor.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Ulemper ved å være tjukk
• Åpent brev til Gud (den av dem med skjegget)
• Jakten på kjærligheten, episode fem
• Mest lest på Dagbladet.no

Om alle syklister oppførte seg som disse, hadde de kanskje ikke vært slik en forfulgt folkegruppe

Ja, da var Paradise Hotel i full sving igjen og bloggeaktiviteten her på Vittighetens Dyd har endelig litt mer trøkk på børsa. For meg blir det en stor utfordring å holde samme tempo som Jazzgeir som nå skriver 4 innlegg ukentlig. Heldige [...]]]>

Til og med barn og barn med minoritetsbakgrunn har noe å blogge om.

Ja, da var Paradise Hotel i full sving igjen og bloggeaktiviteten her på Vittighetens Dyd har endelig litt mer trøkk på børsa. For meg blir det en stor utfordring å holde samme tempo som Jazzgeir som nå skriver 4 innlegg ukentlig. Heldige fitte. Han sitter i sofaen, blir tjukkere og tjukkere (bortsatt fra fingerene hans som får gjennomgå forbanna intensiv trening), og har alt han trenger å skrive om levert i en lett tilgjengelig og praktisk silikon- og betakaratenluktende pakke. TV3 har til og med gjort sånn at han kan lage seg litt mat hvert 20 minutt.

Jeg derimot må lete langt og lenge etter noe å blogge om. Jeg ser nesten ikke på tv i det hele tatt. Nei, vent. Det er balle usant. Jeg ser flere timer tv daglig, men bare programmer jeg faktisk liker. Hvis jeg skal begynne å se programmer som er helt på trynet i tillegg til de jeg allerede har laina opp bare for å ha en dritt å blogge om må jeg kutte ut noe annet fra min daglige rutine. Greit, jeg trenger kanskje ikke runke fullt så mange ganger etter jobb hver dag. De 5 siste tar faktisk unødvendig lang tid.

(Hmm… To avsnitt… Det va’kke no’ særlig å legge ut. Jeg får fylle opp med litt nytteløs informasjon om dagen min før jeg vender tilbake til mitt lille dilemma.)

Jeg våkna fyllesjuk idag tidlig (horetidlig får å være heeeelt presis) og slo hodet rett i veggen drit hardt fordi jeg trodde jeg lå på den siden av senga som ser ut i rommet og ikke den siden av senga som er inntil veggen. Takk for den, hjerne. Så tok jeg på gårsdagens boxer og de samme sokkene jeg har gått med nå i en uke. Siden jeg bare eier ett par tykke ullsokker ser jeg at det er strengt tatt nødvendig å gå med de til de har blitt stive av skitt. Jeg tok på meg gummistøvlene som absolutt ikke er mine og gikk ut døra.

11 trikken kom svingende inn i Parkveien og jeg ble nødt å beine som en madda fakka for ikke å måtte gå helt til Majorstuen. I gummistøvler. I mars. Fyllesjuk. Jeg vet ikke om dere har måttet beine for harde livet samtidig som dere har måttet spy. Udigg. Jeg fraråder dere det. Jeg rakk trikken akkurat og satt meg helt bakerst. Grunnet alkoholinntaket kvelden før føltes trikketuren som å være en bille i blikkboks i henda på et barn som blir slått av både mor og far. Og barnevernet. I det trikken gikk rundt svingen og oppover Hegdehaugsveien spøy jeg hardt og kraftig rett inn i munnen min.

Her hadde jeg få valg. To valg faktisk. Spytte rolig og diskret over hele trikkegulvet eller svelge. Jeg måtte trosse det min mor alltid hadde sagt: “Never swallow, m’boy”. Jeg svelget. Det etsende spyet hadde så vidt rukket magesekken da den tvang seg rett opp igjen og inn i munnen. “Hælvete” var det jeg ville si, men jeg måtte nøye meg med å trampe i gulvet og riste med knyttneven. Igjen hadde jeg to valg. Spytte eller svelge. Det gikk opp for meg at hvis jeg svelger kommer bare mønsteret til å gjenta seg. Sånn kunne jeg ikke holde på. Et tredje alternativ presenterte seg for meg. Ikke svelg. Ikke spytt. Bare lat som ingenting og hold munnen igjen til du kommer deg av trikken. Genius. Fucking genius.

Jeg kjente at spyet, som besto primært av magesyre, begynte å slite vekk emaljen på tennene mine. Og lukten fylte begge neseborene mine. Fra innsiden. Da trikken stoppet ved Schultz gate og en småbarnsfamilie gikk på bakerst skjønte jeg at jeg ikke lenger kunne se ut som en hamster, og var nødt til å omplassere munnfullen så diskret som mulig. Barna stirret på meg slik barn gjør. Vannligvis hade jeg smilt, geipet eller gitt dem telefonnumeret mitt. men ikke idag. Nå måtte jeg faen meg spy igjen.

Trikken stoppet å Majorstuen og jeg dyttet meg forbi familien på en særdeles ikkebritisk måte. Fuck ‘em, tenkte jeg. Fuck ‘em right in the fucking head. Jeg hadde faen meg ikke tid til å være høflig nå. Da jeg gikk av måtte jeg fortsatt krysse veien og finne en søppeløtte eller uteligger å spytte oppi. Jeg har sett som spyr på gata og jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle være en av de menneskene så jeg overtalte meg selv til å holde kjeften igjen bare litt til. Bare til det ble grønn man og jeg fikk kommet meg over veien… Grønn man, ja… Kom igjen, nå…. Grønn mann…  AH, FUCKING HELL, MAN! C’MON! I’VE GOT A FUCKING MOUTH FULL OF VOMIT HERE!!!

Sånn! Der var han grønn. Jeg beina over veien, fant nærmeste søppelbøtte og… PLLHØØØRRRG! Det var nesten ingeting igjen av tennene mine. Jeg rettet meg opp, tørket slimet fra leppene og tuslet inn i Majorstuenhuset som om ingenting hadde skjedd. Jeg stakk innom Narvesen for å kjøpe noen siggpapirer. Dama bak kassa må ha trodd jeg var sjuk i hue som ba om bærepose etter å ha kjøpt en pakke Rizla. Så spøy jeg igje. I posen. Og tok det med meg på jobb.

Da var det det dilemmaet, ja. Hvis noen har noen forslag til fjernsynsprogramer eller lignende (gjerne som de tar avstand fra) som jeg kan blogge om flere ganger i uka hadde jeg vært veldig takknemlig om dere skrev noe i kommentarfeltet nedenfor.

Nå må jeg pisse. Hadet på badet.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Den nye vinen
• Tirsdagsreferat av AFV og The Apprentice
• Gjeipegjengens Gjulekalender — luke 12
• Femte episode av Gjeipegjengens påskekrim — En herretruse til besvær

Dette er en nyhet jeg er lovlig sent ute med å skrive om, og derfor mer en påminnelse enn en faktisk nyhet, men det er likevel verdt å nevne at de mange [...]]]>

Innbyggerne i den lille hovedstaden prøvde seg på improviserte løsninger på presserende problemer, men til slutt måtte styresmaktene frem med lommeboka igjen

Dette er en nyhet jeg er lovlig sent ute med å skrive om, og derfor mer en påminnelse enn en faktisk nyhet, men det er likevel verdt å nevne at de mange reklametårnene som står på fortauene der folk bor, og således er en fare for den frie ferdselen vi i Norge er så glade i, skal slukkes.

Altså, reklamen skal fjernes, men tårnene blir stående. Formodentlig i den hensikt å sikre den frie ferdselen ned i byens kloakksystem, hvilket vi vel bare får godta, dersom vi ønsker å beholde våre vestlige sanitærstandarder, og det gjør vi vel.

Jeg har selv et reklametårn stående rett nedi gata, og ettersom det har vist seg umulig å ta knekken på med bare never og en Joker-pose med frukt og wienerbrød, som er det jeg vanligvis bærer på når jeg går forbi det, er jeg glad for at kommunen endelig tar grep om saken, og rister den, så å si, til problemet faller dødt til marken, og etterlater seg få, om noen, spor.

Da bortsett fra et svært jævla tårn, med hatt og plexiglass, som står fucking midt i veien, du må gå rundt det, og du kan ikke søke ly for vinden bak det, på grunn av «måten vind oppfører seg på når den treffer store, sylinderformede gjenstander», som man ville sagt i vitenskapelige kretser.

Et tårn vi altså trenger for å få lov til å bæsje.

Faen

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Gjeipegjengens Gjulekalender — luke 5
• Et spørsmål om tvil — Kristengutten Dagfinn svarer på NRK
• Men i alle dager da, Martin…
• Det er ikke lett å være venner når man hater hverandre