Av Kalle Kanin
 Innbyggerne i den lille hovedstaden prøvde seg på improviserte løsninger på presserende problemer, men til slutt måtte styresmaktene frem med lommeboka igjen Dette er en nyhet jeg er lovlig sent ute med å skrive om, og derfor mer en påminnelse enn en faktisk nyhet, men det er likevel verdt å nevne at de mange reklametårnene som står på fortauene der folk bor, og således er en fare for den frie ferdselen vi i Norge er så glade i, skal slukkes.
Altså, reklamen skal fjernes, men tårnene blir stående. Formodentlig i den hensikt å sikre den frie ferdselen ned i byens kloakksystem, hvilket vi vel bare får godta, dersom vi ønsker å beholde våre vestlige sanitærstandarder, og det gjør vi vel.
Jeg har selv et reklametårn stående rett nedi gata, og ettersom det har vist seg umulig å ta knekken på med bare never og en Joker-pose med frukt og wienerbrød, som er det jeg vanligvis bærer på når jeg går forbi det, er jeg glad for at kommunen endelig tar grep om saken, og rister den, så å si, til problemet faller dødt til marken, og etterlater seg få, om noen, spor.
Da bortsett fra et svært jævla tårn, med hatt og plexiglass, som står fucking midt i veien, du må gå rundt det, og du kan ikke søke ly for vinden bak det, på grunn av «måten vind oppfører seg på når den treffer store, sylinderformede gjenstander», som man ville sagt i vitenskapelige kretser.
Et tårn vi altså trenger for å få lov til å bæsje.
Faen
Av Kalle Kanin
 Utslett rammer blindt. Men som regel dukker det opp på huden
Det er noen måter å være heldig på her i livet. Man kan få seg snill kjæreste eller ha en såkalt fet jobb. Mange vil også påstå at mentalt stabile foreldre og gode venner konstituerer flaks. Men man kan også være uheldig, og for eksempel bli allergisk mot temperaturforskjeller. Ja, det er skikkelig balle.
For det er liksom ingen grenser for hva slags temperaturendringer som gir utslag. Har du planer om å bevege deg fra innendørs til utendørs? Forbered deg på stikkende lår de neste førti minuttene. Og er det blitt litt kaldere i det siste, sier du? Da må du regne med å bli plutselig varm og rød i ansiket tre-fire ganger om dagen. Du skrudde av ovnen på kontoret, ja? Da blir det ikke noe sitting på deg de neste timene, for skinkene klør, og må kløes tilbake.
Likevel er det håp i enden av irritasjonen. Mange klinikker tilbyr i dag fullstendig hudamputasjon for en billig penge, for den som ikke har noe imot å tilbringe livet som et åpent sår. I tillegg kan det være lurt å investere i noe middels grovt sandpapir, for å gi kløingen ekstra tyngde. Det mest gledelige er imidlertid den økte muligheten til å flette inn ordet “elveblest” i daglige samtaler. Det får alltid folk til å flire. Om det er av eller med deg, er som vanlig vanskelig å si.
Av Kalle Kanin
 I gamle dager var det hyggelig å lese aviser. Nå for tida er det ingen som gidder lenger
Men som de av oss som ennå ikke har klart å riste av oss den svært uheldige avisavhengigheten vi pådro oss på nittitallet vet, skjedde det et par andre ting også. Blant annet begynte en slags konferanse for folk med makt, uten vilje til å bruke den, som noen fantasifulle dansker har bestemt seg for å kalle “Klimatoppmøtet i København — Hvem er Hypp på å Overleve det 21. Århundrede?” Det blir sikkert nesten like spennende som årets Robinsonekspedisjon. Særlig ettersom delegatene allerede har bestemt seg for at noen juridisk bindende avtale kommer ikke på tale, “så vi får satse på en politisk bindende en”. Og som vi vet, er forskjellen på juridiske og politiske avtaler at sistnevnte ikke er bindende. Jordklodens fremtid – diplomatiske spissfindigheter 0-1.
Les resten av Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? III
Av Massevis
 Hadde tall vært en person hadde jeg sexet vedkommende, med mindre det viste seg å være en kar da.
Av Jazzgeir
 Dette makkverket skulle en jente på syv år ha 50 kroner for. Jeg svarte at det gidder jeg ikke bruke ukelønnen min på. Hah
Av Jimmini Krikket
 Jimmini Krikket har ingenting til overs for fjellkjeder, men ett enkelt fjell takler han helt greit Growing up in my little British bubble in a snoozy suburb of Oslo I was kept safe and protected from Norwegian culture. Most inight of Norwegian life came through a parental filter. Twisted, warped and disstorted by English ignorance. Norwegian terms were anglofied and merely half a decade after moving here were eating ‘Saturday gottery’ after dinner and laughing at the ‘fart damper’ sign on the other side of the street.
The unlucky transaltion of ‘fjellet’ to ‘the mountain’ always left me intensely confused. Come our Easter holiday my schoolmates would all migrate north to The Mountain. It seemed strange that they’d all be going to the same mountain. I envisioned a gigantic Goliath of a mountain. Worshipped by all. There’d be a temple with huge golden pillars and rows and rows of marching elk.
Further confusion came when I saw my neighbours packing skis into their cars. The snow in my bubble’s neighbourhood had long since melted and spring flowers littered the forest floor. Where the buttered hell were they going with skis? Was there a stash of secret snow somewhere? Or where they taking their skis to burn them in a mass ritual celebrating the end of winter?
Years later it dawned on me that The Mountain was in fact several mountainous areas, that mountainous areas are colder and more often host to snow, and that my friends went there for fun! Morons. They didn’t go skiing when there was snow where we lived, why the hell would they travel for hours to go skiing just because the altitude was higher? I decided to be ever critical of and unecessarily unpleasant to people who spent their Easter holidays on “The Mountain”, calling them plank walkers and yellow snow eaters. Pretty soon I had lost all my friends. So I decided to become a great lover of the chilly outdoors myself. Unfortunately, my leg is always broken when I’m asked if I want to join some friends for a weekend in their secluded, always snowed in ‘hytta på fjellet’. Rotten bit of luck, that is.
Av Kalle Kanin
 Wikipedia 17/11-09. Nettfolk er nå litt søte, selv når de stemmer FrP Jeg har litt vanskelig for å la meg overraske av at en Frp-dude slenger dritt om svartinger på Facebook. Det jeg derimot finner sjokkerende er ortografien hans. Her har altså folk flest i Moss gått hen og stemt på en fyr som i fullt alvor avslutter setninger med intet mindre enn tolv utropstegn, ikke kan forskjell på og og å, og staver nordmann uten d.
Forbanna, fjollete halv-østfoldinger.
Av Agge Ess
 Ingen er fornøyd når de driter seg ut, og blir tatt på fersken. Mannen med det svært alminnelige utseende (ca. 50 år) står ved bladstativet og kikker. Jeg står bak bensinstasjonsdisken, og ser på han. Mannen blar omstendelig i noen bilblader på nest øverste hylle. Det er ingen andre i butikken. Han ser seg stjålent over skulderen, og går en hylle opp, til de såkalte pornobladene. Jeg dømmer ikke, men ser fortsatt. Erotikk har alltid interessert mennesker. Han finner seg et blad. Det ligger inne i plast. Han ser seg over skulderen igjen, og gyver løs på forseglingen. Uheldigvis er dette god gammeldags knitreplast, og bråker overraskende mye. Og den er vanskelig å åpne (tydeligvis). Men etter visse anstrengelser klarer han det til slutt. Bladets medfølgende dvd forsvinner ned i jakkelommen, før litteraturen settes tilbake på hedersplassen øverst på stativet.
Les resten av Salg og service: Porno!
Av Jazzgeir
 Denne fyren liker de i Banden på P3. De liker ikke Frp. Dette sørger de for å fortelle opptil flere ganger om dagen. … Skriker jeg til TV-skjermen, vel hjemme, etter å ha tilbragt en arbeidsdag i bilen, som vanlig. Mine samboere skriker tilbake til meg at jeg er utdatert, feit, ubarbert og generelt usjarmerende. Dårlig jobb har jeg visst også. Og radio er ikke bloggbart, ifølge dem. Derfor skal jeg bare si at P3 er den eneste kanalen jeg lytter til om dagen, og den suger. Bortsett fra radioresepsjonen da. Etter at den sykt irriterende Ronny ble satt i grøfta etter en hel sommer med liksomenergisk drittpreik og ikkedrøye spøker etterfulgt av – Neida…, var det Banden sin tur. Noen husker det kanskje som Osenbanden etter den usjarmerende og masete trønderen Are. Men nå er det altså, i radioens beste sendetid, 14-16, verdens mest irriterende program som går. En dame på rundt 25 snakker som om hun kniper igjen øynene i klassisk ungdomspolitikersarkasmestil absolutt hele tiden. Hun leser opp kåseriet sitt som omhandler miljø og Frp og jeg lurer på om jeg skal svinge bilen inn i autovernet, tenne på den og bruke et teppe fra bagasjerommet til å sende et morsesignal opp til NRK om at det er en helt annen blogg enn banden som fortjener sitt eget radioprogram. Nemlig Smuglesning! Neida…
Forøvrig burde Drillpikene tas av etter å ha kjørt samme vitsen tre dager på rad i spalten “Drillpikene gir den sjette sans en sjans”.
Gi oss et jævla radioprogram a. Vær så snill?
Av Agge Ess
 Sånn ser det ut når man kjører til Bergen. Fakta faen! 30. september 2009 kan sees på som en merkedag. Men jeg skal ikke feire Botswanas nasjonaldag. Og jeg er ikke invitert i bursdagselskapene til overraskende unge Ari Behn (37), eller nasal-jødiske Fran Drescher (52). Gratulerer likevel, om dere leser dette. Navnedag (Hege, Helge, Helga) er det ihvertfall ingen sinnsfriske som feirer. Om en feirer for mange ting, forsvinner gleden ved å feire noe.
Les resten av Botswana? Behn? Nei. Bergen!
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer