Vittighetens Dyd

Vi i Gjeipegjengen har veldig forskjellige måter å forholde oss til denne “bloggen” som du nå “leser”. Sjæl surfer jeg innom så ofte jeg overhodet kan, for å se om noen av de andre har gjort noe som tilsier at jeg bør forberede meg på politianmeldelser, eller om det har kommet noen nye kommentarer siden sist, hvilket det stort sett ikke har. Massevis bryr seg mindre om vennlige ord, men desto mer om tall, og har ved flere anledninger uttalt at hadde det ikke vært så deprimerende, ville han sluttet i “jobben” sin, og begynt å glane på statistikken vår på heltid. Jazzgeir påstår han har en ordentlig jobb og pen kjæreste, så det “er faen meg ille nok å måtte skrive ting, om jeg ikke skal lese alt rælet du lirer av deg, Kaninfaen.” Jimmini Krikket har ikke PC, og foretrekker å få alle innleggene lest høyt for seg en gang i uka. Så det var bare halvparten av oss som fikk døgnrytmene våre maltraktert av de siste dagers teknologiske konspirasjoner rettet mot oss og vårt virke her på Vittighetens Dyd.

Det hadde seg nemlig slik at jeg for noen uker siden fikk en såkalt epost fra webhotellet vi har grått oss til få å lagre databasene våre hos. Det skulle gjennomføres en oppgradering av et eller annet med en trebokstavsforkortelse (TBF, som man sier i næringslivet), og dette skulle ikke medføre noen problemer i det hele tatt. Oppmerksomme lesere har skjønt at dette var blank løgn.

Da jeg oppdaget at det ikke dukket opp en eneste usmakelig vits når jeg gikk inn på siden vår i går, tok jeg raskt kontakt med noen folk som kalte seg support. Uheldigvis hadde minst én av disse folka lest bloggen vår, og påstod hardnakket at den blanke siden var nettopp denne oppgraderingen de hadde varslet om. “Ingen kommer til å klage på dette, det er en klar forbedring av innholdet deres, og du kan vente deg en faktura i posten for ufrivillige konsulenttjenester”, sa han. Jeg måtte trygle og be, true og skrike, hulke og hikste i to hele dager før jeg kom over en usedvanlig hyggelig techdame som later som hun heter Camille. Det er ingen som heter Camille. Hun hadde uansett aldri hørt om oss eller bloggen vår, og lot seg derfor overtale til å fortelle meg hva jeg måtte gjøre for å få oss opp i knestående igjen. Takk til deg, selv om du ikke visste helt hva du gjorde.

Som selvutnevnt talsmann for en særdeles lite enstrettet forsamling ønsker jeg å beklage på vegne av Gjeipegjengen for abstinenser og eventuelle nervesammenbrudd du eller medlemmer av din familie har opplevd som følge av vårt fravær. Det er betryggende at ingen av Gjulekalenderfantastene blant dere har fortalt meg at dere har tatt livet av dere, men det ville dere vel heller ikke klart om dere hadde gjort det. Helst skulle jeg lovet at det ikke skal skje igjen, med uten noen som helst kompetanse på det tekniske området ville det bare vært tåkeprat. Så jeg satser istedet på forhåndstilgivelse for eventuelle fremtidige katastrofer. Blunkegjeip fra meg, Kalle Kanin

I dag var det ikke noen ny episode fra den øde øya vi alle er blitt så jævelig lite glade i denne høsten, fordi TV3 tydeligvis har bestemt at Norge trenger å kopiere enda flere medietradisjoner fra det engelsktalende utlandet. Rødnesedagen er sikkert godt nytt for barna som blir reddet, og for norske sceneunderholdere som bare må på TV, men det betyr også at det kommer til å gå enda en uke før Robinsonhelvetet er over for denne gang, og vi endelig kan benke oss foran endeløse, direktesendte gudstjenester i anledning bursdagen til en fyr som kanskje ble født for noen tusen år siden. Derfor kan jeg ikke annet enn å banne. Stygt og lenge. Det egner seg ikke på trykk, så jeg ber leseren ty til fantasien.

Når det er sagt, har jeg likevel sett på ingressene til Robinson-referatene som en gyllen anledning til å spre litt sladder om helgelivene våre, slik at trofaste leser blir litt bedre kjent med de nesten helt ekte menneskene bak de voldsomt kledelige brillebartene. Dessverre skjedde det utrolig lite denne helgen, selv til oss å være. Massevis, Jazzgeir og jeg spilte Alias, men det var jenter tilstede, så det utviklet seg aldri til noen voldsorgie, slik det pleier. Ingen annen type orgie, heller. Men Jimmini Krikket hadde som vanlig snuskete sex med en haug ukjente mannfolk. Ingenting å skrive på internett om, med andre ord. Men nå har jeg gjort det likevel, og det finnes ingen vei tilbake. Faen, ass. Hvorfor gjorde jeg det, egentlig? Kanskje vi skulle prøve å prate litt om neste uke i stedet? Ja, la oss gjøre det.

Til uken kommer det til å komme opptil flere nye innlegg på Vittighetens Dyd. Jazzgeir har av en eller annen grunn vært på tur til Drøbak, og har lovet å skrive en anmeldelse av opplevelsen. Hvis han svikter, er det lov å begynne å mase på ham i tilfeldige kommentarfelt, helst på helt andre blogger enn denne. Jimmini Krikket skal fortelle om hvordan det er å leve med oppsiktsvekkende hårvekst på strategiske steder, og Massevis har gått rundt og mumlet noe om minoritetskonflikter i ukevis nå, så vi fant ut at det var best å la ham få det ut i all offentlighet.

Sjæl fikk jeg streng beskjed på redaksjonsmøtet om å “skrive noe ordentlig morsomt for én gangs skyld, jævla kaninfaen!”. Men jeg har liksom ikke noen peilig på hva folk flest digger å lese om. Afghanistan? Charles Darwin? Vulgærkapitalisme? Jazzgeir? Dette er selvfølgelig brede temaer jeg vil ha mye å si om. Men foretrekker ikke folk korte og konsise tekster, som kan leses på noen få minutter? Kanskje, men det driter jeg i. Jeg skriver til jeg ikke har noe mer å si, så slutter jeg. Sånn må det nesten være. Men jeg tar altså imot innspill om ting dere lesere gjerne vil vite mer om i kommentarfeltet nedenfor. Jeg lover til og med å gjøre litt research hvis responsen er overveldende, og ikke minst interessant nok. Så vær så snille å komme med forslag. Ikke vær flaue, det er nesten ingen ideer som er for rævva. Og tenk så pinlig det blir for meg om dette innlegget blir stående med null kommentarer. De andre kommer aldri til å slutte å mobbe meg. Så vondt vil dere meg vel ikke? Eller vil dere det? Jævla drittsekker!