Vittighetens Dyd » Internt

Det er august, hurra, hurra

Kalle Kanin — Mon, 09 Aug 2010 10:45:16 +0000

Disse forlatte syklene symboliserer fire tøysete gutter som forlot bloggen sin akkurat da den trengte dem mest (Bilde av: flickr.com/te55)

August er både den beste og den verste måneden i året, fordi det er da sommeren endelig kommer, samtidig som den nesten er slutt. Bare de mest ufyselige av oss har noe ferie igjen, og det er jo som regel de det er hippest å henge med, om ikke annet fordi ingen andre gidder. Dessuten er august selvfølgelig en tid for melankoli og bunnløs sorg, akkurat som resten av året. En måned som tilbyr noe for en hver smak, med andre ord.

August er også måneden vi i Vittighetens Dyd skulle ønske vi hadde en kommunikasjonsrådgiver eller «ekspert» i «sosiale» «medier» til å fortelle oss hvordan vi skal ta det norske internettet med storm, også utenom sesongen. Om vi hadde hatt det, ville den viktigste arbeidsoppgaven hans vært å dele ut blodkjeft hver gang vi plutselig slutter helt å blogge med en gang parradais tar slutt.

«Dere hadde tusenvis av lesere!», ville han skreket på redaksjonsmøtene, «og se på dere nå. Jazzgeir har grått så mye at tårekanalene hans har vokst inn i hjernen på ham, men så lenge han ikke forteller vilt fremmede om hva det er som er så jævla trist, er hele den ufrivillige vannhode-looken hans bare patetisk! At Jimmini Krikket ikke skriver noe er egentlig bare en fordel, for det er ingen i målgruppa deres som kan engelsk likevel. Men Massevis! Jeg vil ikke en gang begynne å snakke om alt som er galt med Massevis.» «Sikter du til den enormt høye sosiale intelligensen min, som hindrer meg i å legge ut historier fra hverdagen min, fordi jeg risikerer å stille meg selv i et dårlig lys?» «Ja, Massevis, du er altfor selvkritisk. Det er akkurat det som er problemet.»

Som observante lesere (hei, Mamma) vil ha merket seg, er det jeg, Kalle Kanin, som er denne manglende PR-duden som burde ha frest og spyttet på resten av den alltid haltende Gjeipegjengen. For man kjefter jo ikke på seg selv, uansett hvor like rævva som de andre man måtte være. Og nå som sommeren er over og hvilepulsen har senket seg over vårt asbestinfiserte redaksjonslokale, kommer jeg til å prøve å tvinge oss til å blogge litt nå og da, kanskje til og med meg sjæl. Forvent enorme gjenoppstartvansker og mye sutring. Jeg tror det hjelper å mase på oss i kommentarfeltet om frekvensen skulle bli for patetisk, men lover ingenting.

God høst, solariumsfitter.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Jimmini Krikket og Jazzgeir synger en sang

Kalle Kanin — Tue, 13 Apr 2010 07:31:43 +0000

Blekkspruter digger også å chillen i hagen. Bilde: flickr.com/exlibris

Her om dagen kom Jimmini Krikket og Jazzgeir overraskende på besøk der jeg bor. De påstod de hadde laget noe de gjerne ville vise meg, og selv om jeg var skeptisk, var de så entusiastiske jeg følte jeg måtte la dem gjøre som de ville. Det viste seg raskt at de hadde prøvd å oversette en kjent og kjær popsang, Octopussy’s Garden av Ringo Starr, fra engelsk til norsk. Og siden ingen av mødrene deres har noe naturlig forhold til dette språket, ville de gjerne vite hva jeg syntes. Så jeg fortalte dem det. Du kan selv høre hvordan det gikk.

Hør Jimmini Krikket og Jazzgeir synge sin egen blekksprutsang

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

En avveksling/oppfordring til brukermedvirkning

Kalle Kanin — Thu, 11 Mar 2010 08:05:54 +0000

Denne populære delen av Amsterdam får Kalle Kanin IKKE lov til å befatte seg med

Når du, hvem du nå er, leser dette, befinner jeg, Kalle Kanin, meg i Amsterdam, Nederlands «hovedstad». Men mens jeg skriver, er jeg fremdeles i Oslo, Norges hovedstad (uten anførselstegn). Er det ikke underlig hvordan denne teknologien kan fucke opp både tids- og stedsansen vår? Uansett, den eneste grunnen til å dra til Amsterdam er som kjent fri tilgang på horer og hasj, men jeg drar dit med kjæresten min, så vi kommer til å «prioritere» tulipaner og Rembrandt-museet. Flaks. I hvert fall for den mentale helsen min.

Dette innlegget er altså bare ment som en liten pause, et pusterom, så og si, fra den overdådige Parradais-dominansen som utvilsomt har brettet seg over vårt lille hjørne av internettet, til «glede» for alle dere som hater reality, men likevel føler dere sosialt eller familiært forpliktet til å holde et slags oppsyn med hva vi driver med her på bloggen. Takk til dere, sjuke mennesker som dere er.

Problemet er bare at jeg ikke har noe som helst å si. Strengt tatt burde jeg dessuten vært opptatt med å pakke slagstøvler og anti-snorkestæsj, men det er sikkert like greit å ta det helt i siste liten. Det ser ikke ut som kjæresten min har noe i mot det heller, hun sier i hvert fall ikke noe, bare henger over skulderen min med olme øyne og tung pust, og trykker på punktumknappen på tastaturet mitt hver gang jeg tar en tredve sekunders formuleringspause.

Men når jeg nå først har begynt å skrive, kan jeg jo benytte anledningen til å prøve å outsource den vanskeligste av alle prosessene man må sette i gang for å holde liv i en noenlunde oppegående tøyseblogg, nemlig beslutningsprosessen. Hva faen skal vi skrive om her i tillegg til all realitypraten? Er det noe dere lesere lurer på? Noe dere synes vi bør opplyse dere om, fra vår egen intimsfære eller samfunnet forøvrig? Det er bare å spørre, så skal jeg se om jeg ikke klarer å tvinge noen av de andre til å svare. Ingen oppfordring er for privat, intet tema for personlig. Bare ikke be oss om å legge ut nakenblider av oss sjæl. Vi har nok kroppskomplekser som det er.

Kjør debatt.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Hva er bloggeverdig om dagen?

Jimmini Krikket — Wed, 10 Mar 2010 18:59:13 +0000

Til og med barn og barn med minoritetsbakgrunn har noe å blogge om.

Ja, da var Paradise Hotel i full sving igjen og bloggeaktiviteten her på Vittighetens Dyd har endelig litt mer trøkk på børsa. For meg blir det en stor utfordring å holde samme tempo som Jazzgeir som nå skriver 4 innlegg ukentlig. Heldige fitte. Han sitter i sofaen, blir tjukkere og tjukkere (bortsatt fra fingerene hans som får gjennomgå forbanna intensiv trening), og har alt han trenger å skrive om levert i en lett tilgjengelig og praktisk silikon- og betakaratenluktende pakke. TV3 har til og med gjort sånn at han kan lage seg litt mat hvert 20 minutt.

Jeg derimot må lete langt og lenge etter noe å blogge om. Jeg ser nesten ikke på tv i det hele tatt. Nei, vent. Det er balle usant. Jeg ser flere timer tv daglig, men bare programmer jeg faktisk liker. Hvis jeg skal begynne å se programmer som er helt på trynet i tillegg til de jeg allerede har laina opp bare for å ha en dritt å blogge om må jeg kutte ut noe annet fra min daglige rutine. Greit, jeg trenger kanskje ikke runke fullt så mange ganger etter jobb hver dag. De 5 siste tar faktisk unødvendig lang tid.

(Hmm… To avsnitt… Det va’kke no’ særlig å legge ut. Jeg får fylle opp med litt nytteløs informasjon om dagen min før jeg vender tilbake til mitt lille dilemma.)

Jeg våkna fyllesjuk idag tidlig (horetidlig får å være heeeelt presis) og slo hodet rett i veggen drit hardt fordi jeg trodde jeg lå på den siden av senga som ser ut i rommet og ikke den siden av senga som er inntil veggen. Takk for den, hjerne. Så tok jeg på gårsdagens boxer og de samme sokkene jeg har gått med nå i en uke. Siden jeg bare eier ett par tykke ullsokker ser jeg at det er strengt tatt nødvendig å gå med de til de har blitt stive av skitt. Jeg tok på meg gummistøvlene som absolutt ikke er mine og gikk ut døra.

11 trikken kom svingende inn i Parkveien og jeg ble nødt å beine som en madda fakka for ikke å måtte gå helt til Majorstuen. I gummistøvler. I mars. Fyllesjuk. Jeg vet ikke om dere har måttet beine for harde livet samtidig som dere har måttet spy. Udigg. Jeg fraråder dere det. Jeg rakk trikken akkurat og satt meg helt bakerst. Grunnet alkoholinntaket kvelden før føltes trikketuren som å være en bille i blikkboks i henda på et barn som blir slått av både mor og far. Og barnevernet. I det trikken gikk rundt svingen og oppover Hegdehaugsveien spøy jeg hardt og kraftig rett inn i munnen min.

Her hadde jeg få valg. To valg faktisk. Spytte rolig og diskret over hele trikkegulvet eller svelge. Jeg måtte trosse det min mor alltid hadde sagt: “Never swallow, m’boy”. Jeg svelget. Det etsende spyet hadde så vidt rukket magesekken da den tvang seg rett opp igjen og inn i munnen. “Hælvete” var det jeg ville si, men jeg måtte nøye meg med å trampe i gulvet og riste med knyttneven. Igjen hadde jeg to valg. Spytte eller svelge. Det gikk opp for meg at hvis jeg svelger kommer bare mønsteret til å gjenta seg. Sånn kunne jeg ikke holde på. Et tredje alternativ presenterte seg for meg. Ikke svelg. Ikke spytt. Bare lat som ingenting og hold munnen igjen til du kommer deg av trikken. Genius. Fucking genius.

Jeg kjente at spyet, som besto primært av magesyre, begynte å slite vekk emaljen på tennene mine. Og lukten fylte begge neseborene mine. Fra innsiden. Da trikken stoppet ved Schultz gate og en småbarnsfamilie gikk på bakerst skjønte jeg at jeg ikke lenger kunne se ut som en hamster, og var nødt til å omplassere munnfullen så diskret som mulig. Barna stirret på meg slik barn gjør. Vannligvis hade jeg smilt, geipet eller gitt dem telefonnumeret mitt. men ikke idag. Nå måtte jeg faen meg spy igjen.

Trikken stoppet å Majorstuen og jeg dyttet meg forbi familien på en særdeles ikkebritisk måte. Fuck ‘em, tenkte jeg. Fuck ‘em right in the fucking head. Jeg hadde faen meg ikke tid til å være høflig nå. Da jeg gikk av måtte jeg fortsatt krysse veien og finne en søppeløtte eller uteligger å spytte oppi. Jeg har sett som spyr på gata og jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle være en av de menneskene så jeg overtalte meg selv til å holde kjeften igjen bare litt til. Bare til det ble grønn man og jeg fikk kommet meg over veien… Grønn man, ja… Kom igjen, nå…. Grønn mann… AH, FUCKING HELL, MAN! C’MON! I’VE GOT A FUCKING MOUTH FULL OF VOMIT HERE!!!

Sånn! Der var han grønn. Jeg beina over veien, fant nærmeste søppelbøtte og… PLLHØØØRRRG! Det var nesten ingeting igjen av tennene mine. Jeg rettet meg opp, tørket slimet fra leppene og tuslet inn i Majorstuenhuset som om ingenting hadde skjedd. Jeg stakk innom Narvesen for å kjøpe noen siggpapirer. Dama bak kassa må ha trodd jeg var sjuk i hue som ba om bærepose etter å ha kjøpt en pakke Rizla. Så spøy jeg igje. I posen. Og tok det med meg på jobb.

Da var det det dilemmaet, ja. Hvis noen har noen forslag til fjernsynsprogramer eller lignende (gjerne som de tar avstand fra) som jeg kan blogge om flere ganger i uka hadde jeg vært veldig takknemlig om dere skrev noe i kommentarfeltet nedenfor.

Nå må jeg pisse. Hadet på badet.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Jazzgeir har bursdag!

Kalle Kanin — Sat, 06 Mar 2010 17:48:26 +0000

Hvor gammel tror du denne muntre fyren vil du skal tro han er?

Jazzgeir har burdag! I dag! Helt sant. Det betyr at han kommer til å få alt for mye oppmerksomhet fra vennene sine i hele kveld, så føl deg for all del ikke presset til å legge igjen en bursdagshilsen til ham i kommentarfeltet du finner helt nederst på denne siden, eventuelt gjemt bak en link dersom du leser dette på forsiden, overfladisk som du er. Han kommer sikkert ikke til å bli kjempetrist hvis ingen gjør det.

Dett er altså dagen når Jazzgeir får aller mest av det han liker nest best, etter ronking. Til tross for at dagen åpenbart burde vært viet til en feiring av moren hans, som ikke bare måtte presse ham ut mellom kjønnsleppene sine, sittende på huk på en forblåst men den gang nokså velstående øy midt uti havet. Hun ble også nødt til å smugle ham hit til Norge da han var åtte, etter at et vellykket kinaputtangrep på byens rådhus hadde skaffet ham et vaskeekte fakkeltog på nakken, og familiens sikkerhet var truet.

Derfor har ikke jeg tenkt til å bidra ytterligere til å blåse opp egoet hans, og nøyer meg med med å hente opp noen mer eller mindre flatterende bilder fra denne bloggen av ham, i stedet for å skrive den omfattende biografien han utvilsom føler han fortjener.

Oppmerksomhet, ja. Jazzgeir elsker det, også når den er rette mot spesifikke kroppsdeler

Jazzgeir bestiger steinkvinne -- en aktstudie i svakt motlys

Jazzgeir og meg, på en god dag

Og helt til sist, en reprise av bursdagssangen jeg skrev til Jazzgeir i fjor, og som han insisterte på å fremføre alene, med kroppsspråk inspirert av den ene operaforestillingen han ble tvunget til å gå i på ungdomsskolen. foran alle de fremmøtte på bursdagsvorsen han og Massevis arrangerte:

Homoerotisk bursdagsvise til Jazzgeir

Hurra for deg, vi hyller ditt lår, ja deg vil vi onanere
Pikker i ring omkring deg de står, og se på oss masturbere
Jukke, slikke, leie, ta på din ting
Pose for deg med lakk og lær og bling
Ønske deg fra pungen masse god puling
Og si hvem du vil penetrere
Gratulere!

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Endelig kommer det noe ut av denne bloggingen

Kalle Kanin — Thu, 18 Feb 2010 21:05:16 +0000

Ser du, det går an å finne kjærlighet til tross for internett

Som de fleste andre her i landet blogger vi i Gjeipegjengen først og fremst for å dra damer. Bortsett fra Jimmini Krikket, selvfølgelig, som ikke trenger å blogge for å dra gutter. Som han sier når han er i det tankefulle hjørnet av sin egen bevissthet, det holder egentlig å møte opp. Men for alle oss andre er selvfølgelig internett stedet for å tilfredsstille våre rekreasjonelle behov.

Trodde vi, i hvert fall. For i virkeligheten, eller kanskje nettopp fordi det ikke er i virkeligheten, men på internett, har det vist seg mer enn middels vanskelig å finne en flott jente eller syv gjennom denne etterhvert litt i overkant omfattende gruppekontaktannonsen som er Vittighetens Dyd. Ikke fordi vi ikke har prøvd. Jazzgeir var til og med på en helt ekte date en gang i tiden, da vi fremdeles hadde blodfans. Men som han sa: «Jeg kan jo ikke satse alt på den første, selv om hun sikkert er den beste også.» Nå sjekker Jazzgeir innboksen sin tohundreogniogtredve ganger om dagen, og gråter mye. Det virker faktisk som om norske jenter er skeptiske til å kontakte fremmede gutter på internett. Kan ikke skjønne hvorfor.

Selv måtte jeg dra langt ut i havgapet, helt til grensen mot møkkalandet Sverige, for å finne en kvinne som er både smart nok til å skjønne hva jeg sier, enkel nok til å falle for flørtingen min, og morsom nok ikke at jeg ikke blir lei av henne med en gang. Så det er jo typisk at det er nå, når jeg nettopp har klart å tvinge henne til å flytte inn til sivilisasjonen, der vi kanskje ikke har noe sted å dra, men i hvert fall tar trikken dit, at jeg mottar et digitalt sjekkebrev fra en tilsynelatende kvinnelig beundrer.

«Hallo,» skriver Mss Felicia Justin til meg, og fortsetter: «Jeg skriver deg med respekt siden vi ikke har møttes før. Jeg vil takke dere for en stund som denne å kommunisere med deg. Jeg var surfer gjennom internett, og jeg så e-postadressen din, og det synes godt å øynene mine og jeg bestemte meg for å skrive til deg dette brevet. Vel, mitt navn er Frøken Felicia Justin, jeg er ung hyggelig ser pike, med visjoner. Jeg er virkelig i ansiktsfarge, romantisk og omtenksom. Som jeg sa, fikk jeg e-postadressen din i over datingside og profilen din virker interessant for meg. Så bestemte jeg meg for å kontakte deg. Jeg tror vi kunne ha et godt vennskap, selv om det kan starte med den minste grad av forhold som venner.
Jeg vil gjerne at du svarer meg om min yahoo-boksen:
mssfeliciajustin@ymail.com»

Høflig som jeg er, svarte jeg umiddelbart på brevet:

«Jeg er enig, Felicia, respekt er hjørnestenen i ethvert ikke-eksisterende forhold basert på gjensidig fravær av kjennskap til hverandre. At du har tatt et digitalt brevkurs i surfing, og ennå ikke druknet, tar jeg som et tegn på mot og styrke. Men at du reagerer så sterkt, rent visuelt, på en drøy håndfull bokstaver separert av en krøllalfa antyder at du bør oppsøke din lokale optiker og be om en informasjonsbrosjyre om grå stær så snart som mulig. Det betyr ikke at jeg ikke er glad for brevet, altså. Snarere tvert imot. Jeg er også glad for at du er hyggelig, ting blir ofte mye hyggeligere da. Men hvis du har plagsomme visjoner, tror jeg det er noe alvorlig galt med synet ditt, og siden jeg nødig vil at du skal bli blind, du som er så ung, gjentar jeg oppfordringen om å gå til legen. Gå til legen, sa jeg. Nå med en gang! Jeg heter forøvrig Kalle Kanin, og ansiktsfargen min er bare virkelig på liksom. Den minste grad av forhold som venner heter bekjentskap, og det er ingen interessert i. Men jeg kan likevel gi deg litt tilbakemelding på yahoo-boksen din, siden du spør så pent. Jeg synes ymail er høres barnslig ut, og når du begynner med MSS, høres det mest ut som du er en båt. Det er også forvirrende at du har ett jente- og ett guttenavn. Terningkast to.»

Så nå er det bare å vente i spenning. Du kan ta det helt med ro, jeg kommer til å holde dere oppdatert på hvordan forholdet vårt utvikler seg, så snart jeg får et svar. Bare prøv å ikke si noe til kjæresten min. Selv om du ikke vet hvem hun er.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Dette blir sannsynligvis det eneste vi skriver her på bloggen om Vinter-OL, så det er best å følge nøye med

Kalle Kanin — Sun, 14 Feb 2010 21:51:25 +0000

Vinter-OL? Nei, vet du hva! Det er da ingen som vil gå ut når det er kaldt

Den eneste av oss i Gjeipegjengen som gidder å følge med på OL er Massevis. Han er til gjengjeld så oppslukt av det litt i overkant atletiske spetakkelet, at det viste seg komplett umulig å tvinge ham til å blogge om den bisarre opplevelsen det må være å se tredve timer TV i døgnet i to uker. «Jeg nekter! Det blir for personlig!» skrev han på den lille tavlen han bruker til å kommunisere med omverdenen, for å ikke overdøve de innsiktsfulle kommentarene fra noen helt andre enn Sølve Grotmol og Ingrid Stenvold. Så visket han det ut, og skrev: «Hold nå kjeft, Kanin-faen, og gå og pop en bolle popcorn til meg. Hvis vi ikke har noe må du gå på Bunnpris og kjøpe. First Price er best, men du kan kjøpe Maarud, for det er dyrere. Også vil jeg ha gul saft. Og mer bly til trykkblyanten jeg bruker til å notere rundetider. Hva faen venter du på? Bøkko starter om åtte minutter!» Massevis kan skrive utrolig smått når han vil.

Men uansett hva Massevis sier, er OL dølt. Idrett er for trimentusiaster og helsefriker, og noen TV-sport er det i hvert fall ikke. Faktisk hadde jeg ikke tatt imot et OL-gull om jeg så hadde gjort meg fortjent til det. Da ville jeg heller hatt åttende plass. Helst i bordtennis.

Grunnen er selvfølgelig at ingen noen gang har kommet på åttende plass i en bordtennisturnering. Hvis man taper åttendedelsfinalen kommer man på delt femte, og hvis man taper sekstendedelsfinalen, på delt niende. Åttern ville vært unik, ja, historisk. Tror jeg. For alt jeg vet er det vanlig å spille tapersemifinaler og taperfinale i bordtennis. I så fall er det en fjollete sport, og jeg vil gjerne trekke tilbake alt det pene jeg sa om utøverne ovenfor.

Hvilket ved nærmere ettertanke var svært lite, faktisk ikke et jævla ord. Så der fikk dere den, plastballklaskere.

Forøvrig har jeg fått beskjed av kjæresten min om at det ikke er noen vits i å blogge hvis man bare finner på barnslige vitser, og ikke har «noe» å formidle, så her kommer et vaskeekte budskap, helt på tampen: Det viktigste er ikke å vinne, delta, eller å se på TV. Det er noe helt annet. Sier ikke hva. Men du kan jo prøve å finne ut av det sjæl.

Blunkegjeip fra Kalle Kanin, gruppeindividualist.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Det er viktig å komme presis når man skal i selskap

Kalle Kanin — Sat, 16 Jan 2010 09:31:58 +0000

Selskapslivet kan være skremmende, selv for de tøffeste blant oss

For et par års tid siden ble jeg invitert i et selskap. Ja, verten brukte dét ordet, i en fysisk invitasjon, riktignok ikke på papir, men lest opp, antagelig fra en PC-skjerm, over telefonen, uten den minste anledning til å stille spørsmål eller be om presiseringer, bare et spørsmål på slutten, som skulle besvares med ja eller nei, med én eneste gang, kommer du? Ja, jeg (klikk) gjør vel det, da.

Informasjonen jeg hadde mottatt var i beste fall sparsom. Jeg hadde likevel memorert ordlyden, fordi jeg pleier å gjøre det. “Vi holder selskap! Hurra! Det er hyggelig at du kommer! Vi bor der vi pleier å bo, vi gleder oss! Kom tidlig, gjerne på kveldstid.” Jeg ante med andre ord ingenting om hva som skulle skje, bortsett fra at det skulle skje fra klokken syv (selve definisjonen på tidlig kveldstid) og formodentlig et stykke utover.

Jeg tok tidspunktet som min første ledetråd, og deduserte meg frem til at såpass tidlig på kvelden må man som vertskap forvente at folk kommer sultne, og servere deretter. Som motytelse tenkte jeg å stille i mitt reneste antrekk, nemlig dressen jeg aldri bruker. Stor var derfor overraskelsen da jeg ankom, som førtisyvendemann, klokken fem over syv sharp, og straks la merke til at jeg var den eneste som ikke var kledd som en figur fra et av Asbjørnsen og Moes mest erotiske folkeeventyr. Vertinnen, som jeg kjente litt, kom straks bort til meg. “Nei, huff, dette går da virkelig ikke an. Du må føle deg helt utafor, stakkar. Bli med meg, så finner vi noen ordentlig klær du kan ha på deg.”

Hun tok meg med til soverommet sitt, kledde av meg, fant frem noen gamle striesekker som hun tredde over hodet mitt, og utstyrte meg med en sandete strap-on, størrelse XL. Jeg var nå klar til å reintroduseres til samfunnet i første etasje, og følte meg ovenpå, nesten på høyden. Lemmet jeg hadde festet rundt livet pekte opp og til høyre.

Jeg visste ikke riktig hvem jeg skulle forestille, men bestemte meg for å si jeg var Espen Daskeladd. Så skulle jeg daske kvinnen jeg presenterte meg for på ryggen, anstendig nok til å ikke gå over streken, samtidig vart nok til at hun skulle skjønne at jeg var en omsorgsfull elsker, som ikke ønsket å skade henne på noen som helst måte. Jeg må dessverre melde om svært dårlige resultater for akkurat denne sjekketaktikken, men jeg tror det kommer til å gå bedre hvis jeg prøver det samme som delfin.

Til tross for det avvisende kjøttmarkedet fant jeg snart anledning til å glede meg over beslutningen om ikke å spise før jeg gikk. For etter en halvtimes tid ble noen lekre retter satt frem, på det kaldeste koldtbord jeg noen gang har sett. Ishavsrøye servert på en seng av isbiter, med frosne grønnsaker og smeltet smør som hadde stivnet igjen. Tress-is. Og biff fra en ku som pleide å sparke kalvene sine i magen for moro skyld. Iskaldt. Jeg forsynte meg grovt, og bar godsakene bestemt mot nærmeste sitteplass.

I øyekroken så jeg plutselig verten som prøvde å avskjære meg. Siden jeg ikke ville at maten skulle bli varm mens vi passiarte om gamle dager, gjorde jeg en krapp høyresving, og gikk rett på en mann i syttiårene med plastpupper i panna. Så han tok meg selvfølgelig lett igjen, og det første han sa var “Du er ikke invitert hit.” “Joda, jeg snakket jo med deg på telefonen i sted.” sa jeg, sikker i min sak. “Det var en invitasjon til selskapet i neste uke. Dette er en fest, og den er i dag. Kom deg ut!”, svarte han, og røsket tallerknene ut av mitt tydeligvis ikke så imponerende faste grep. Jeg hadde ikke annet valg enn å gå, men som hevn beholdt jeg dildoen, og lot være å komme i selskapet jeg hadde sagt ja til. Selv om jeg hørte de skulle servere barnålsuppe.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Huden din — en kilde til vrede og irritasjon

Kalle Kanin — Thu, 14 Jan 2010 16:03:31 +0000

Utslett rammer blindt. Men som regel dukker det opp på huden

Det er noen måter å være heldig på her i livet. Man kan få seg snill kjæreste eller ha en såkalt fet jobb. Mange vil også påstå at mentalt stabile foreldre og gode venner konstituerer flaks. Men man kan også være uheldig, og for eksempel bli allergisk mot temperaturforskjeller. Ja, det er skikkelig balle.

For det er liksom ingen grenser for hva slags temperaturendringer som gir utslag. Har du planer om å bevege deg fra innendørs til utendørs? Forbered deg på stikkende lår de neste førti minuttene. Og er det blitt litt kaldere i det siste, sier du? Da må du regne med å bli plutselig varm og rød i ansiket tre-fire ganger om dagen. Du skrudde av ovnen på kontoret, ja? Da blir det ikke noe sitting på deg de neste timene, for skinkene klør, og må kløes tilbake.

Likevel er det håp i enden av irritasjonen. Mange klinikker tilbyr i dag fullstendig hudamputasjon for en billig penge, for den som ikke har noe imot å tilbringe livet som et åpent sår. I tillegg kan det være lurt å investere i noe middels grovt sandpapir, for å gi kløingen ekstra tyngde. Det mest gledelige er imidlertid den økte muligheten til å flette inn ordet “elveblest” i daglige samtaler. Det får alltid folk til å flire. Om det er av eller med deg, er som vanlig vanskelig å si.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Langt hår

Kalle Kanin — Fri, 08 Jan 2010 12:03:11 +0000

Kalle Kanin til venstre. Nei, nei, din venstre

Å skaffe seg langt hår er, om ikke akkurat hardt arbeid, så i hvert fall en aktiv prossess. Kulturen vi lever i tilsier at den enkleste utveien alltid vil være å klippe seg og få seg en jobb, hvilket i dette tilfellet er en metafor for et liv, som det så ofte er. Du kan ikke få langt hår i hemmelighet. Det er synlig.

Og folk vil kommentere det. De vil si ting som “faen, nå begynner du å få langt hår, ass.” Takk, sier jeg da. “Unnskyld, sa du takk?” Ja, takk. “Fett!”. Det er vanskelig å vite om de bruker forkortelsen “fett” for å si “Det var hyggelig å prate med deg, du har beriket denne brøkdelen av mitt liv på en definitivt merkbar måte, og jeg anerkjenner herved til bidrag til den almenne kulturutviklingen som vi alle er en del av” eller “seriøst, håret ditt er fett. Klipp deg, mann!” Og få meg jobb? “Faen heller, har du ikke jobb? Hvorfor snakker jeg egentlig med deg?”

Trøsten får være at dette ikke skjer så ofte. Folk starter ikke samtaler på grunn av frisyrer. Langt hår er ikke bart.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også: