Av Kalle Kanin
 Disse forlatte syklene symboliserer fire tøysete gutter som forlot bloggen sin akkurat da den trengte dem mest (Bilde av: flickr.com/te55) August er både den beste og den verste måneden i året, fordi det er da sommeren endelig kommer, samtidig som den nesten er slutt. Bare de mest ufyselige av oss har noe ferie igjen, og det er jo som regel de det er hippest å henge med, om ikke annet fordi ingen andre gidder. Dessuten er august selvfølgelig en tid for melankoli og bunnløs sorg, akkurat som resten av året. En måned som tilbyr noe for en hver smak, med andre ord.
August er også måneden vi i Vittighetens Dyd skulle ønske vi hadde en kommunikasjonsrådgiver eller «ekspert» i «sosiale» «medier» til å fortelle oss hvordan vi skal ta det norske internettet med storm, også utenom sesongen. Om vi hadde hatt det, ville den viktigste arbeidsoppgaven hans vært å dele ut blodkjeft hver gang vi plutselig slutter helt å blogge med en gang parradais tar slutt.
«Dere hadde tusenvis av lesere!», ville han skreket på redaksjonsmøtene, «og se på dere nå. Jazzgeir har grått så mye at tårekanalene hans har vokst inn i hjernen på ham, men så lenge han ikke forteller vilt fremmede om hva det er som er så jævla trist, er hele den ufrivillige vannhode-looken hans bare patetisk! At Jimmini Krikket ikke skriver noe er egentlig bare en fordel, for det er ingen i målgruppa deres som kan engelsk likevel. Men Massevis! Jeg vil ikke en gang begynne å snakke om alt som er galt med Massevis.» «Sikter du til den enormt høye sosiale intelligensen min, som hindrer meg i å legge ut historier fra hverdagen min, fordi jeg risikerer å stille meg selv i et dårlig lys?» «Ja, Massevis, du er altfor selvkritisk. Det er akkurat det som er problemet.»
Som observante lesere (hei, Mamma) vil ha merket seg, er det jeg, Kalle Kanin, som er denne manglende PR-duden som burde ha frest og spyttet på resten av den alltid haltende Gjeipegjengen. For man kjefter jo ikke på seg selv, uansett hvor like rævva som de andre man måtte være. Og nå som sommeren er over og hvilepulsen har senket seg over vårt asbestinfiserte redaksjonslokale, kommer jeg til å prøve å tvinge oss til å blogge litt nå og da, kanskje til og med meg sjæl. Forvent enorme gjenoppstartvansker og mye sutring. Jeg tror det hjelper å mase på oss i kommentarfeltet om frekvensen skulle bli for patetisk, men lover ingenting.
God høst, solariumsfitter.
Av Kalle Kanin
 Blekkspruter digger også å chillen i hagen. Bilde: flickr.com/exlibris
Her om dagen kom Jimmini Krikket og Jazzgeir overraskende på besøk der jeg bor. De påstod de hadde laget noe de gjerne ville vise meg, og selv om jeg var skeptisk, var de så entusiastiske jeg følte jeg måtte la dem gjøre som de ville. Det viste seg raskt at de hadde prøvd å oversette en kjent og kjær popsang, Octopussy’s Garden av Ringo Starr, fra engelsk til norsk. Og siden ingen av mødrene deres har noe naturlig forhold til dette språket, ville de gjerne vite hva jeg syntes. Så jeg fortalte dem det. Du kan selv høre hvordan det gikk.
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Av Kalle Kanin
 Denne populære delen av Amsterdam får Kalle Kanin IKKE lov til å befatte seg med Dette innlegget er altså bare ment som en liten pause, et pusterom, så og si, fra den overdådige Parradais-dominansen som utvilsomt har brettet seg over vårt lille hjørne av internettet, til «glede» for alle dere som hater reality, men likevel føler dere sosialt eller familiært forpliktet til å holde et slags oppsyn med hva vi driver med her på bloggen. Takk til dere, sjuke mennesker som dere er.
Les resten av En avveksling/oppfordring til brukermedvirkning
Av Jimmini Krikket
 Til og med barn og barn med minoritetsbakgrunn har noe å blogge om. Ja, da var Paradise Hotel i full sving igjen og bloggeaktiviteten her på Vittighetens Dyd har endelig litt mer trøkk på børsa. For meg blir det en stor utfordring å holde samme tempo som Jazzgeir som nå skriver 4 innlegg ukentlig. Heldige fitte. Han sitter i sofaen, blir tjukkere og tjukkere (bortsatt fra fingerene hans som får gjennomgå forbanna intensiv trening), og har alt han trenger å skrive om levert i en lett tilgjengelig og praktisk silikon- og betakaratenluktende pakke. TV3 har til og med gjort sånn at han kan lage seg litt mat hvert 20 minutt.
Jeg derimot må lete langt og lenge etter noe å blogge om. Jeg ser nesten ikke på tv i det hele tatt. Nei, vent. Det er balle usant. Jeg ser flere timer tv daglig, men bare programmer jeg faktisk liker. Hvis jeg skal begynne å se programmer som er helt på trynet i tillegg til de jeg allerede har laina opp bare for å ha en dritt å blogge om må jeg kutte ut noe annet fra min daglige rutine. Greit, jeg trenger kanskje ikke runke fullt så mange ganger etter jobb hver dag. De 5 siste tar faktisk unødvendig lang tid.
(Hmm… To avsnitt… Det va’kke no’ særlig å legge ut. Jeg får fylle opp med litt nytteløs informasjon om dagen min før jeg vender tilbake til mitt lille dilemma.)
Les resten av Hva er bloggeverdig om dagen?
Av Kalle Kanin
 Hvor gammel tror du denne muntre fyren vil du skal tro han er? Jazzgeir har burdag! I dag! Helt sant. Det betyr at han kommer til å få alt for mye oppmerksomhet fra vennene sine i hele kveld, så føl deg for all del ikke presset til å legge igjen en bursdagshilsen til ham i kommentarfeltet du finner helt nederst på denne siden, eventuelt gjemt bak en link dersom du leser dette på forsiden, overfladisk som du er. Han kommer sikkert ikke til å bli kjempetrist hvis ingen gjør det.
Dett er altså dagen når Jazzgeir får aller mest av det han liker nest best, etter ronking. Til tross for at dagen åpenbart burde vært viet til en feiring av moren hans, som ikke bare måtte presse ham ut mellom kjønnsleppene sine, sittende på huk på en forblåst men den gang nokså velstående øy midt uti havet. Hun ble også nødt til å smugle ham hit til Norge da han var åtte, etter at et vellykket kinaputtangrep på byens rådhus hadde skaffet ham et vaskeekte fakkeltog på nakken, og familiens sikkerhet var truet.
Derfor har ikke jeg tenkt til å bidra ytterligere til å blåse opp egoet hans, og nøyer meg med med å hente opp noen mer eller mindre flatterende bilder fra denne bloggen av ham, i stedet for å skrive den omfattende biografien han utvilsom føler han fortjener.
 Oppmerksomhet, ja. Jazzgeir elsker det, også når den er rette mot spesifikke kroppsdeler  Jazzgeir bestiger steinkvinne -- en aktstudie i svakt motlys  Jazzgeir og meg, på en god dag Og helt til sist, en reprise av bursdagssangen jeg skrev til Jazzgeir i fjor, og som han insisterte på å fremføre alene, med kroppsspråk inspirert av den ene operaforestillingen han ble tvunget til å gå i på ungdomsskolen. foran alle de fremmøtte på bursdagsvorsen han og Massevis arrangerte:
Homoerotisk bursdagsvise til Jazzgeir
Hurra for deg, vi hyller ditt lår, ja deg vil vi onanere
Pikker i ring omkring deg de står, og se på oss masturbere
Jukke, slikke, leie, ta på din ting
Pose for deg med lakk og lær og bling
Ønske deg fra pungen masse god puling
Og si hvem du vil penetrere
Gratulere!
Av Kalle Kanin
 Ser du, det går an å finne kjærlighet til tross for internett
Trodde vi, i hvert fall. For i virkeligheten, eller kanskje nettopp fordi det ikke er i virkeligheten, men på internett, har det vist seg mer enn middels vanskelig å finne en flott jente eller syv gjennom denne etterhvert litt i overkant omfattende gruppekontaktannonsen som er Vittighetens Dyd. Ikke fordi vi ikke har prøvd. Jazzgeir var til og med på en helt ekte date en gang i tiden, da vi fremdeles hadde blodfans. Men som han sa: «Jeg kan jo ikke satse alt på den første, selv om hun sikkert er den beste også.» Nå sjekker Jazzgeir innboksen sin tohundreogniogtredve ganger om dagen, og gråter mye. Det virker faktisk som om norske jenter er skeptiske til å kontakte fremmede gutter på internett. Kan ikke skjønne hvorfor.
Selv måtte jeg dra langt ut i havgapet, helt til grensen mot møkkalandet Sverige, for å finne en kvinne som er både smart nok til å skjønne hva jeg sier, enkel nok til å falle for flørtingen min, og morsom nok ikke at jeg ikke blir lei av henne med en gang. Så det er jo typisk at det er nå, når jeg nettopp har klart å tvinge henne til å flytte inn til sivilisasjonen, der vi kanskje ikke har noe sted å dra, men i hvert fall tar trikken dit, at jeg mottar et digitalt sjekkebrev fra en tilsynelatende kvinnelig beundrer.
Les resten av Endelig kommer det noe ut av denne bloggingen
Av Kalle Kanin
_-_Faggot_Gatherers_in_Winter_Landscape_(Unknown).jpg "Vinter") Vinter-OL? Nei, vet du hva! Det er da ingen som vil gå ut når det er kaldt
Den eneste av oss i Gjeipegjengen som gidder å følge med på OL er Massevis. Han er til gjengjeld så oppslukt av det litt i overkant atletiske spetakkelet, at det viste seg komplett umulig å tvinge ham til å blogge om den bisarre opplevelsen det må være å se tredve timer TV i døgnet i to uker. «Jeg nekter! Det blir for personlig!» skrev han på den lille tavlen han bruker til å kommunisere med omverdenen, for å ikke overdøve de innsiktsfulle kommentarene fra noen helt andre enn Sølve Grotmol og Ingrid Stenvold. Så visket han det ut, og skrev: «Hold nå kjeft, Kanin-faen, og gå og pop en bolle popcorn til meg. Hvis vi ikke har noe må du gå på Bunnpris og kjøpe. First Price er best, men du kan kjøpe Maarud, for det er dyrere. Også vil jeg ha gul saft. Og mer bly til trykkblyanten jeg bruker til å notere rundetider. Hva faen venter du på? Bøkko starter om åtte minutter!» Massevis kan skrive utrolig smått når han vil.
Men uansett hva Massevis sier, er OL dølt. Idrett er for trimentusiaster og helsefriker, og noen TV-sport er det i hvert fall ikke. Faktisk hadde jeg ikke tatt imot et OL-gull om jeg så hadde gjort meg fortjent til det. Da ville jeg heller hatt åttende plass. Helst i bordtennis.
Grunnen er selvfølgelig at ingen noen gang har kommet på åttende plass i en bordtennisturnering. Hvis man taper åttendedelsfinalen kommer man på delt femte, og hvis man taper sekstendedelsfinalen, på delt niende. Åttern ville vært unik, ja, historisk. Tror jeg. For alt jeg vet er det vanlig å spille tapersemifinaler og taperfinale i bordtennis. I så fall er det en fjollete sport, og jeg vil gjerne trekke tilbake alt det pene jeg sa om utøverne ovenfor.
Hvilket ved nærmere ettertanke var svært lite, faktisk ikke et jævla ord. Så der fikk dere den, plastballklaskere.
Forøvrig har jeg fått beskjed av kjæresten min om at det ikke er noen vits i å blogge hvis man bare finner på barnslige vitser, og ikke har «noe» å formidle, så her kommer et vaskeekte budskap, helt på tampen: Det viktigste er ikke å vinne, delta, eller å se på TV. Det er noe helt annet. Sier ikke hva. Men du kan jo prøve å finne ut av det sjæl.
Blunkegjeip fra Kalle Kanin, gruppeindividualist.
Av Kalle Kanin
 Selskapslivet kan være skremmende, selv for de tøffeste blant oss
For et par års tid siden ble jeg invitert i et selskap. Ja, verten brukte dét ordet, i en fysisk invitasjon, riktignok ikke på papir, men lest opp, antagelig fra en PC-skjerm, over telefonen, uten den minste anledning til å stille spørsmål eller be om presiseringer, bare et spørsmål på slutten, som skulle besvares med ja eller nei, med én eneste gang, kommer du? Ja, jeg (klikk) gjør vel det, da.
Informasjonen jeg hadde mottatt var i beste fall sparsom. Jeg hadde likevel memorert ordlyden, fordi jeg pleier å gjøre det. “Vi holder selskap! Hurra! Det er hyggelig at du kommer! Vi bor der vi pleier å bo, vi gleder oss! Kom tidlig, gjerne på kveldstid.” Jeg ante med andre ord ingenting om hva som skulle skje, bortsett fra at det skulle skje fra klokken syv (selve definisjonen på tidlig kveldstid) og formodentlig et stykke utover.
Jeg tok tidspunktet som min første ledetråd, og deduserte meg frem til at såpass tidlig på kvelden må man som vertskap forvente at folk kommer sultne, og servere deretter. Som motytelse tenkte jeg å stille i mitt reneste antrekk, nemlig dressen jeg aldri bruker. Stor var derfor overraskelsen da jeg ankom, som førtisyvendemann, klokken fem over syv sharp, og straks la merke til at jeg var den eneste som ikke var kledd som en figur fra et av Asbjørnsen og Moes mest erotiske folkeeventyr. Vertinnen, som jeg kjente litt, kom straks bort til meg. “Nei, huff, dette går da virkelig ikke an. Du må føle deg helt utafor, stakkar. Bli med meg, så finner vi noen ordentlig klær du kan ha på deg.”
Les resten av Det er viktig å komme presis når man skal i selskap
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer