Av Kalle Kanin
 Denne populære delen av Amsterdam får Kalle Kanin IKKE lov til å befatte seg med Dette innlegget er altså bare ment som en liten pause, et pusterom, så og si, fra den overdådige Parradais-dominansen som utvilsomt har brettet seg over vårt lille hjørne av internettet, til «glede» for alle dere som hater reality, men likevel føler dere sosialt eller familiært forpliktet til å holde et slags oppsyn med hva vi driver med her på bloggen. Takk til dere, sjuke mennesker som dere er.
Les resten av En avveksling/oppfordring til brukermedvirkning
Av Kalle Kanin
 Hvor gammel tror du denne muntre fyren vil du skal tro han er? Jazzgeir har burdag! I dag! Helt sant. Det betyr at han kommer til å få alt for mye oppmerksomhet fra vennene sine i hele kveld, så føl deg for all del ikke presset til å legge igjen en bursdagshilsen til ham i kommentarfeltet du finner helt nederst på denne siden, eventuelt gjemt bak en link dersom du leser dette på forsiden, overfladisk som du er. Han kommer sikkert ikke til å bli kjempetrist hvis ingen gjør det.
Dett er altså dagen når Jazzgeir får aller mest av det han liker nest best, etter ronking. Til tross for at dagen åpenbart burde vært viet til en feiring av moren hans, som ikke bare måtte presse ham ut mellom kjønnsleppene sine, sittende på huk på en forblåst men den gang nokså velstående øy midt uti havet. Hun ble også nødt til å smugle ham hit til Norge da han var åtte, etter at et vellykket kinaputtangrep på byens rådhus hadde skaffet ham et vaskeekte fakkeltog på nakken, og familiens sikkerhet var truet.
Derfor har ikke jeg tenkt til å bidra ytterligere til å blåse opp egoet hans, og nøyer meg med med å hente opp noen mer eller mindre flatterende bilder fra denne bloggen av ham, i stedet for å skrive den omfattende biografien han utvilsom føler han fortjener.
 Oppmerksomhet, ja. Jazzgeir elsker det, også når den er rette mot spesifikke kroppsdeler  Jazzgeir bestiger steinkvinne -- en aktstudie i svakt motlys  Jazzgeir og meg, på en god dag Og helt til sist, en reprise av bursdagssangen jeg skrev til Jazzgeir i fjor, og som han insisterte på å fremføre alene, med kroppsspråk inspirert av den ene operaforestillingen han ble tvunget til å gå i på ungdomsskolen. foran alle de fremmøtte på bursdagsvorsen han og Massevis arrangerte:
Homoerotisk bursdagsvise til Jazzgeir
Hurra for deg, vi hyller ditt lår, ja deg vil vi onanere
Pikker i ring omkring deg de står, og se på oss masturbere
Jukke, slikke, leie, ta på din ting
Pose for deg med lakk og lær og bling
Ønske deg fra pungen masse god puling
Og si hvem du vil penetrere
Gratulere!
Av Kalle Kanin
 Ser du, det går an å finne kjærlighet til tross for internett
Trodde vi, i hvert fall. For i virkeligheten, eller kanskje nettopp fordi det ikke er i virkeligheten, men på internett, har det vist seg mer enn middels vanskelig å finne en flott jente eller syv gjennom denne etterhvert litt i overkant omfattende gruppekontaktannonsen som er Vittighetens Dyd. Ikke fordi vi ikke har prøvd. Jazzgeir var til og med på en helt ekte date en gang i tiden, da vi fremdeles hadde blodfans. Men som han sa: «Jeg kan jo ikke satse alt på den første, selv om hun sikkert er den beste også.» Nå sjekker Jazzgeir innboksen sin tohundreogniogtredve ganger om dagen, og gråter mye. Det virker faktisk som om norske jenter er skeptiske til å kontakte fremmede gutter på internett. Kan ikke skjønne hvorfor.
Selv måtte jeg dra langt ut i havgapet, helt til grensen mot møkkalandet Sverige, for å finne en kvinne som er både smart nok til å skjønne hva jeg sier, enkel nok til å falle for flørtingen min, og morsom nok ikke at jeg ikke blir lei av henne med en gang. Så det er jo typisk at det er nå, når jeg nettopp har klart å tvinge henne til å flytte inn til sivilisasjonen, der vi kanskje ikke har noe sted å dra, men i hvert fall tar trikken dit, at jeg mottar et digitalt sjekkebrev fra en tilsynelatende kvinnelig beundrer.
Les resten av Endelig kommer det noe ut av denne bloggingen
Av Kalle Kanin
_-_Faggot_Gatherers_in_Winter_Landscape_(Unknown).jpg "Vinter") Vinter-OL? Nei, vet du hva! Det er da ingen som vil gå ut når det er kaldt
Den eneste av oss i Gjeipegjengen som gidder å følge med på OL er Massevis. Han er til gjengjeld så oppslukt av det litt i overkant atletiske spetakkelet, at det viste seg komplett umulig å tvinge ham til å blogge om den bisarre opplevelsen det må være å se tredve timer TV i døgnet i to uker. «Jeg nekter! Det blir for personlig!» skrev han på den lille tavlen han bruker til å kommunisere med omverdenen, for å ikke overdøve de innsiktsfulle kommentarene fra noen helt andre enn Sølve Grotmol og Ingrid Stenvold. Så visket han det ut, og skrev: «Hold nå kjeft, Kanin-faen, og gå og pop en bolle popcorn til meg. Hvis vi ikke har noe må du gå på Bunnpris og kjøpe. First Price er best, men du kan kjøpe Maarud, for det er dyrere. Også vil jeg ha gul saft. Og mer bly til trykkblyanten jeg bruker til å notere rundetider. Hva faen venter du på? Bøkko starter om åtte minutter!» Massevis kan skrive utrolig smått når han vil.
Men uansett hva Massevis sier, er OL dølt. Idrett er for trimentusiaster og helsefriker, og noen TV-sport er det i hvert fall ikke. Faktisk hadde jeg ikke tatt imot et OL-gull om jeg så hadde gjort meg fortjent til det. Da ville jeg heller hatt åttende plass. Helst i bordtennis.
Grunnen er selvfølgelig at ingen noen gang har kommet på åttende plass i en bordtennisturnering. Hvis man taper åttendedelsfinalen kommer man på delt femte, og hvis man taper sekstendedelsfinalen, på delt niende. Åttern ville vært unik, ja, historisk. Tror jeg. For alt jeg vet er det vanlig å spille tapersemifinaler og taperfinale i bordtennis. I så fall er det en fjollete sport, og jeg vil gjerne trekke tilbake alt det pene jeg sa om utøverne ovenfor.
Hvilket ved nærmere ettertanke var svært lite, faktisk ikke et jævla ord. Så der fikk dere den, plastballklaskere.
Forøvrig har jeg fått beskjed av kjæresten min om at det ikke er noen vits i å blogge hvis man bare finner på barnslige vitser, og ikke har «noe» å formidle, så her kommer et vaskeekte budskap, helt på tampen: Det viktigste er ikke å vinne, delta, eller å se på TV. Det er noe helt annet. Sier ikke hva. Men du kan jo prøve å finne ut av det sjæl.
Blunkegjeip fra Kalle Kanin, gruppeindividualist.
Av Kalle Kanin
 Selskapslivet kan være skremmende, selv for de tøffeste blant oss
For et par års tid siden ble jeg invitert i et selskap. Ja, verten brukte dét ordet, i en fysisk invitasjon, riktignok ikke på papir, men lest opp, antagelig fra en PC-skjerm, over telefonen, uten den minste anledning til å stille spørsmål eller be om presiseringer, bare et spørsmål på slutten, som skulle besvares med ja eller nei, med én eneste gang, kommer du? Ja, jeg (klikk) gjør vel det, da.
Informasjonen jeg hadde mottatt var i beste fall sparsom. Jeg hadde likevel memorert ordlyden, fordi jeg pleier å gjøre det. “Vi holder selskap! Hurra! Det er hyggelig at du kommer! Vi bor der vi pleier å bo, vi gleder oss! Kom tidlig, gjerne på kveldstid.” Jeg ante med andre ord ingenting om hva som skulle skje, bortsett fra at det skulle skje fra klokken syv (selve definisjonen på tidlig kveldstid) og formodentlig et stykke utover.
Jeg tok tidspunktet som min første ledetråd, og deduserte meg frem til at såpass tidlig på kvelden må man som vertskap forvente at folk kommer sultne, og servere deretter. Som motytelse tenkte jeg å stille i mitt reneste antrekk, nemlig dressen jeg aldri bruker. Stor var derfor overraskelsen da jeg ankom, som førtisyvendemann, klokken fem over syv sharp, og straks la merke til at jeg var den eneste som ikke var kledd som en figur fra et av Asbjørnsen og Moes mest erotiske folkeeventyr. Vertinnen, som jeg kjente litt, kom straks bort til meg. “Nei, huff, dette går da virkelig ikke an. Du må føle deg helt utafor, stakkar. Bli med meg, så finner vi noen ordentlig klær du kan ha på deg.”
Les resten av Det er viktig å komme presis når man skal i selskap
Av Kalle Kanin
 Utslett rammer blindt. Men som regel dukker det opp på huden
Det er noen måter å være heldig på her i livet. Man kan få seg snill kjæreste eller ha en såkalt fet jobb. Mange vil også påstå at mentalt stabile foreldre og gode venner konstituerer flaks. Men man kan også være uheldig, og for eksempel bli allergisk mot temperaturforskjeller. Ja, det er skikkelig balle.
For det er liksom ingen grenser for hva slags temperaturendringer som gir utslag. Har du planer om å bevege deg fra innendørs til utendørs? Forbered deg på stikkende lår de neste førti minuttene. Og er det blitt litt kaldere i det siste, sier du? Da må du regne med å bli plutselig varm og rød i ansiket tre-fire ganger om dagen. Du skrudde av ovnen på kontoret, ja? Da blir det ikke noe sitting på deg de neste timene, for skinkene klør, og må kløes tilbake.
Likevel er det håp i enden av irritasjonen. Mange klinikker tilbyr i dag fullstendig hudamputasjon for en billig penge, for den som ikke har noe imot å tilbringe livet som et åpent sår. I tillegg kan det være lurt å investere i noe middels grovt sandpapir, for å gi kløingen ekstra tyngde. Det mest gledelige er imidlertid den økte muligheten til å flette inn ordet “elveblest” i daglige samtaler. Det får alltid folk til å flire. Om det er av eller med deg, er som vanlig vanskelig å si.
Av Kalle Kanin
 Kalle Kanin til venstre. Nei, nei, din venstre
Å skaffe seg langt hår er, om ikke akkurat hardt arbeid, så i hvert fall en aktiv prossess. Kulturen vi lever i tilsier at den enkleste utveien alltid vil være å klippe seg og få seg en jobb, hvilket i dette tilfellet er en metafor for et liv, som det så ofte er. Du kan ikke få langt hår i hemmelighet. Det er synlig.
Og folk vil kommentere det. De vil si ting som “faen, nå begynner du å få langt hår, ass.” Takk, sier jeg da. “Unnskyld, sa du takk?” Ja, takk. “Fett!”. Det er vanskelig å vite om de bruker forkortelsen “fett” for å si “Det var hyggelig å prate med deg, du har beriket denne brøkdelen av mitt liv på en definitivt merkbar måte, og jeg anerkjenner herved til bidrag til den almenne kulturutviklingen som vi alle er en del av” eller “seriøst, håret ditt er fett. Klipp deg, mann!” Og få meg jobb? “Faen heller, har du ikke jobb? Hvorfor snakker jeg egentlig med deg?”
Trøsten får være at dette ikke skjer så ofte. Folk starter ikke samtaler på grunn av frisyrer. Langt hår er ikke bart.
Av Kalle Kanin
 Så du har fått stipend fra Statens Kunsthøyskole, sier du? Sært Uansett, her får du noe så tidlig nittitalls som en liste med linker, og under der igjen noen korte utdrag fra de sære innleggene de leder til. Trykk og vær glad.
Les resten av Sært
Av Kalle Kanin
 Bilder er fine ting. De er liksom så uttrykksfulle, circa tusen ganger så mye som ord
Vi i Vittighetens Dyd prøver så godt vi kan å by på oss sjæl, og bretter gjerne ut de mer eller mindre private livene våre til glede for internettets mange skuelystne surfere. Her får du en liste over noen av de mest spektakulære bildereportasjene vi har laget i løpet av året, og lenger ned viser vi frem noen høydepunkter. Det er ingen grunn til å takke oss, for det er ingenting vi er mer glade i enn å bli sett. Av deg. Hvem er du, egentlig?
Jazzgeir pynter opp rompa si
Organ Donation
Jimmini Krikket møter Dunderbeist
Vi var på Parradais Hotel finale-fest
… Og lekte Parradaispaparazzier på en helt vanlig lørdag
Vi leker i parken
Dette hadde vi på oss på en søndag
Jenter! I bunad! Fy faen!
Fruity Vegetables
Les resten av Vi har tatt bilder av oss selv, har du lyst til å se noen av dem igjen?
Av Kalle Kanin
 Det hender rett som det er at det dukker opp en lynsjemobb i redaksjonslokalene våre. Heldigvis er de bittesmå, og ligger veldig usentralt, så det er ikke så lett å finne dem Vi starter selvfølgelig med Massevis. Alt annet ville vært snodig. I høst har han pådratt seg folkets vrede ved å trekke seksualmoralen til Mira Craig i tvil, og å uttrykke skepsis til hvorvidt Jakten På Kjærligheten-folka kommer til å leve lykkelige alle sine dager til ende. På vårparten hadde han dette å si om Josef Fritzl:
Les resten av Kontroverskavalkade — en alliterasjon i syv stavelser
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer