Et vaskeekte trekantvennedrama
Les resten av Jeg var på singelfest i helgen
Les resten av Jeg var på singelfest i helgen
|
Les resten av Jeg var på singelfest i helgen  This manitee is single, and like the patrons on Friday night's Singlorama it probably will be for quite some time. Friday nights in Oslo invariably present you with several options. More often than not we are spoilt for choice. I received, however, no such luck last Friday. My alternatives were: stay at home and wank myself into a coma OR attend a single’s party with Massevis. Of course it goes without saying that there are few people with whom I would rather spend an evening, but on the flip side there are few things I can imagine worse than a single’s party. With my optimism in hand, Massevis and I started quaffing our evening’s fuel.  Sånn ser det ut når man kjører til Bergen. Fakta faen! 30. september 2009 kan sees på som en merkedag. Men jeg skal ikke feire Botswanas nasjonaldag. Og jeg er ikke invitert i bursdagselskapene til overraskende unge Ari Behn (37), eller nasal-jødiske Fran Drescher (52). Gratulerer likevel, om dere leser dette. Navnedag (Hege, Helge, Helga) er det ihvertfall ingen sinnsfriske som feirer. Om en feirer for mange ting, forsvinner gleden ved å feire noe.  Det siste jeg husker fra roskilde, jeg prøvde å få henne til å slutte, men hun bare lo og fortsatte, mens hun slikket bort tårene mine og holdt meg fast For 200 år siden var det ingenting mer naturlig enn å undertrykke kvinnen, hun fikk sjelden utdannelse, ble giftet bort imot sin vilje, og måtte vaske mannens toalett, bokstavlig og allegorisk talt. Det blir tatt for gitt at de ikke prøver å ta hevn, naive verden. Jeg har en venn som har begynt på veterinærlinja i Oslo. Han er en relativt kjekk gutt, høy og mørk, ikke minst uskyldig og god innerst inne, ikke ulikt en kattunge, eller en kanin (en som aldri ville spist ungene sine). Det var etter immatrikuleringen på universitetet ting begynte å skurre i forholdet vårt. Han ble fraværende, aggressiv og låste seg inne på toalettet i timer av gangen. Når jeg spurte hva som var galt, reagerte han med voldsomme utbrudd, der han anklagde meg for å ha slitt i stykker sjelen hans gjennom årene. Da vi til sist kom til stykket, sank han sammen i armene mine i ynke og gråt, det hadde skjedd noe på immatrikuleringen, noe han ikke kunne tilgi seg selv for.  I fremtiden kommer alt til å være helt annerledes, på en gjennomført gjenkjennelig måte Året er 2018. Vi møter Hubert Holgrimsson, 32, mens han venter på trikken hjem. Han leser avisen mens han venter. Plutselig kommer Hubert over en artikkel som fenger hans interesse. Han noterer seg at myndighetene nå oppfordrer folk som ikke har vært syke i hele sitt liv om å få så mange barn som overhode mulig, og overlate dem til staten om nødvendig, fordi de høyst sannsynlig er bærere av et mutert gen som gjør dem immune mot bakterier og virus. Videre noterer han seg at dét var da jaggu fascistisk, selv til det fascistiske partiet å være. Han bestemmer seg for å stemme på sosialfascistene ved neste valg. Mens han leser selve artikkelen, som strengt tatt ikke er like interessant som ingressen tydet på, innser han at han selv aldri har vært syk. Han har faktisk bare vært på et sykehus én gang i hele sitt liv. Det var i fjor, da han fikk bekreftet, gjennom en usedvanlig behagelig mekanisert prosedyre, at han var steril. Flaks, tenker Hubert. Da får ikke fascistene det som de vil, denne gangen heller.  Aksel Hennie, versjon 2.0 Skuespiller og tidligere grafittikunstner Aksel Hennie har sett seg lei på at alle de beste kvinnerollene i Norges mange og lange spillefilmer går til nettopp kvinner. Nå varsler han et velorganisert opprør mot det han beskriver som statsfeministisk inngripen i den frie og enormt samfunnsrelevante kunstproduksjonen. – Jeg mener, se bare på den siste megasuksessen jeg spilte i, du vet, den filmen fra krigen, hvor jeg spilte han som vant. Snakk om typecasting, liksom. I et ordentlig likestilt og kunstnerisk ansvarlig samfunn ville jeg selvfølgelig spilt dama hans, den blodheite, indiske forføreren Chicken “Tikken” Masala, sier Hennie, mens han gnir lua si frem og tilbake over skalpen så håret hans blir skikkelig bustete, på en utstudert tilfeldig måte. Nå skal han overtale alle skuespillerkompisene sine til å begynne å gå på audition for roller som alenemødre og puppeblondiner. Likevel insisterer Hennie på at arbeidsledigheten blant skuespillere med innovertiss ikke vil skyte i været som følge av hans initiativ. – Noe av det beste ved å være norsk skuespiller er jo at man får kline med Pia Tjelta eller Ane Dahl Torp i nesten hver film. Det er et frynsegode vi ikke akter å gi slipp på. Så de bør ta alle mannsrollene. På den måten kan vi fortsette å spille inn dampende hete elskovsscener med hverandre, uten å gå på akkord med den kunstneriske integriteten, avslutter Hennie, som må løpe fra intervjuet for å rekke en veldig viktig fotoseanse med Se og Hør. Heldigvis la han ikke merke til at Jazzgeir ålet seg kattemykt inn på kontoret mitt mens vi pratet, og knøt sammen skolissene hans. Så nå har Hennie store skrubbsår på begge knærne, og Jazzgeir og jeg har vondt i magen etter å ha ledd så godt. Se etter arrene neste gang du er på kino.  Det er såvidt jeg er mentalt sterk nok til å følge med i avisene på hva denne mannen driver med, så overvåkning høres litt i overkant ut for meg. Men andre kan ha andre meninger Jeg merker meg at det stort sett er Frpere som forsvarer forsvarets overvåkning av Jens Stoltenberg, og konstaterer at det er helt meningsløst å ha en mening om denne for sesongen overraskende engasjerende saken, før en vet litt mer om hva som har skjedd, hvem som har fått det i stand, og ikke minst hvorfor i helvete de gjorde det. Men jeg har så lyst til å hetse Jens litt. Så jeg bestemte meg for å leke advokat for hæren, selv om de strengt tatt ikke trenger det, tungt bevæpnet som de er, og satte sammen en liten liste over grunner som ville vært gode nok til å overvåke statsministeren. Men først, litt særdeles dårlig kildebelagt bakgrunnsinformasjon for uinformerte lesere. Jeg har ikke vært i militæret selv, og takke faen for det. Vi trenger hverandre ikke, hæren og jeg. Bortsett fra at jeg trenger dem til å beskytte meg mot fascister. Og de trenger meg for å ha noen å beskytte. Vi kunne med andre ord ikke ha klart oss uten hverandre, hæren og jeg. Uten at det trenger å bety at vi ønsker å ha noe med hverandre å gjøre. Så langt derifra. Det skulle tatt seg ut. Les resten av Gode nok grunner til å overvåke Jens Stoltenberg  Jøder og arabere kommer ikke alltid like godt ut av det med hverandre Alle som har bodd i kollektiv vet at det byr på en del utfordringer. Man har kanskje litt forskjellig syn på renhold og leggetider, romkameratene dine har sannsynligvis bråkete og ufyselige venner, og hører på dårlig musikk. Vi i Vittighetens Dyd vil gjerne hjelpe våre lesere å bli bedre mennesker i hverdagen, så jeg tok en prat med to gode kamerater som har bodd sammen en stund, for å lære mer om hvordan de løser samlivskonflikter og personlige forskjeller seg imellom. Melchior er jøde, 37 år gammel, og har derfor et anstrengt forhold til profeter. Mange av dem var nok hyggelige folk, men de var også løgnere og sjarlataner som må brenne i helvete til evig tid for å påstå at de snakker med Gud, mener han. Romkameraten hans, Ahmed (33), er en araber med inngrodde vaner. Han er av en annen oppfatning enn Melchior når det kommer til kommunikasjon mellom den allmektige og hans folk. Hobbyene hans inkluderer å tilbe Muhammed opptil flere ganger daglig, og han mener Melchior baserer livet sitt på en teologisk feilslutning om Guds preferanser når det kommer til folkeslag. Og Melchior, hvordan fortoner egentlig samboerskapet deres seg fra ditt ståsted? Les resten av Det er ikke lett å være venner når man hater hverandre |
|
|
Vittighetens Dyd er en uavhengig humorpublikasjon produsert av Gjeipegjengen. |
|
Siste kommentarer