Av Kalle Kanin
 Dette er et bilde av noen som tar bilde av noen som maler et bilde av et bilde. Originalt, eller hva? (Bilde av: flickr.com/globalx)
Billedkunst har alltid vært en forunderlig affære, fra de første huleboerne bæsjet på veggene sine og tvang naboen til å gi resultatet et ærlig men skånsomt terningkast, til våre egne hardt rammede dager, hvor det er blitt hipt å være mainstream igjen, selv om ingen riktig vet hva det betyr lenger. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg at det går an å lage et originalt bilde om dagen, men kunstnere selv er ikke nødvendigvis enige i dette dystopiske perspektivet på deres eget, dypt visuelle virke . Derfor tok jeg en prat med billedkunster og kråkeoppdretter Oskar Ostebeger, som mener å ha funnet løsningen på alle sine personlige og artistiske problemer.
Velkommen hit til kontoret mitt, Hr. Ostebeger, det kan sannelig ikke ha vært lett å finne frem?
Nei, det kan jeg jammen skrive under på. Med blekk, hvilket ikke akkurat er et medium jeg er komfortabel med i mitt arbeid, men godt egnet til å inngå bindende avtaler mellom likemenn, eller eventuelt gi sin tilslutning til overfladiske og uforpliktende utsagn som det du i din bunnløse ignoranse nettopp fant det for godt å overøse meg med akkurat nå, DIN JÆVLA MØKKAKANIN! Still meg et kunstfaglig relevant spørsmål, NÅ!
Les resten av Kunst — godt for noe, eller?
Av Kalle Kanin
 Du hadde heller ikke digga å bli gått på av uniformerte turister og svette gamliser Det har i dag kommet meldinger fra byens havneområde om at vårt alles favorittuthuggede gigantmarmorblokk er i ferd med å bukke under presset fra en jevn tilstrømning av begeistret publikum.
Folk har beskuet, befølt og bevandret operataket i en slik grad at det rett og slett har begynt å flasse, til stor entusiasme for byens hjemløse stengravører. Vittighetens Dyd så seg tvunget til å tvinge hovedpersonen selv i tale.
Kjære Operabygg, hva føler du egentlig nå?
Les resten av Opera faller for egen popularitet; arkitektbyrå saksøkt og prisbelønnet i samme slengen
Av Jazzgeir
 Om du er så jævla redd, så ikke se deg i speilet da Joda, jeg er det. Ikke alltid. Men jeg er det nå. Jeg er ute av mitt element. Våt, kjempemørk skog. Skygger som danser lett på tå, til trollfløytens forlokkende toner. Nasjonalromantisk skrekk. Nøkken, trollmora, fittetjuven, avgrunnets mørke krefter som strekker en hånd opp, griper meg i ankelen og trekker meg ut i sivet, lenger ut i det dype tjernet. Vann. Nok et element ute av min kontroll.
Det fins så mange skapninger på denne planeten som takler mørket så uendelig mye bedre enn meg. For ikke å snakke om de overnaturlige. Det at de ikke finnes er ikke et argument min fornuft kan bruke mot min følelse. Det ser jo helt likt ut på dagen, forteller jeg meg selv. Men det gjør jo ikke det. På dagen kan jeg jo se.
Les resten av Mørkredd, jeg? næsj!
Av Kalle Kanin
 Folk blir født hele tida. Det er ikke noe rart med det Da de kom frem, viste det seg at hotelleiere er særdeles lite hypp på å gi rom til folk som når som helst kan komme til å glasere veggene med rester av morkake og alt det andre gørret som gjerne kommer ut av kvinner samtidig med nye miniatyrmennesker. Så de måtte ta til takke med en jævla stall. Nedtur! Heldigvis var Josef snekker, så han bygde en såkalt krybbe, hvilket bare er et fancy ord for babyseng, og trykket den fremmede nykommeren hardt nedi den.
Samtidig satt det en flokk med gjetere ute på gata og eksperimenterte med psykedelisk sopp. Og best som det var dukket det opp en svær fyr med vinger foran dem. Gutta fikk noia, så klart, men den hvitkledte hallusinasjonen kunne raskt berolige dem: “Slapp av, sauefolk, det e’kke no’ stress. Jeg sku’ bare si fra at det er blitt født en fyr borti streeten her, og dæven så hipp og kul han er, ass. Dere bør stikke og besøke ham, bare si at jeg sendte dere. Foreldrene hans kommer ikke til å kaste dere ut, for pedofili er ikke blitt ulovlig ennå.” Så dukket det opp et mannskor i bakgrunnen, og de sang, som seg hør og bør, gregorianske salmer. Kor er aldri spesielt originale.
Gjetergutta syntes kanskje dette var litt sært, men de trengte noe å gjøre, så de bestemte seg for å ta en tur. Når de kom frem så de at jaggu hadde ikke vingeduden snakket sant. Her lå det faktisk en liten krabat med ukjent farskap og sprellet og vrælte. Og skravlete som gjetere er, fortalte de like gjerne om hvor hipp og kul de hadde fått det for seg at han kom til å bli.
Ingen trodde på dem, selvfølgelig, trippa gjetere blir sjelden tatt seriøst blant lokalbefolkningen. Men nybakte mødre er ikke så vanskelig å smigre, så Maria svelget alt de sa, og oppdro gutten deretter. Og i motsetning til alle de som senere har basert livene sine på å dyrke ham, ble den lille gutten faktisk ganske snill etter hvert. Men det er en annen historie.
Av Kalle Kanin
 Oh, glorious apple tree, how I loveth thee. How I admire'st and respecteth thee, and how I loath thee when thou ar'st not fruity enough
Petter Hansen hadde kanskje ikke så mye å glede seg over i livet sitt, men én ting kunne ingen ta fra ham. Om høsten, mens fuglene forsvant og menneskene rundt ham – alle de han så på gata men aldri snakket med – gled sakte inn i sin kollektive mørketidsdepresjon, da kunne han stå i timesvis i stuevinduet og kikke ut i hagen, på et litt over middles stort epletre, med helt ekte epler, plantet av ham selv som tiåring, mens faren hadde holdt ham bestemt i hånda, bare tre måneder før magekreften fikk taket på ham, og smerteskrik og umotiverte utskjellinger ble en del av hverdagen. Epletreet var det eneste han virkelig likte her i verden. Selv om han ikke likte epler. Syrlige og harde å tygge, var de. Men så vakre. Runde og rødlige, med hver sin stilk. Hvert år tok han bilder av dem før han høstet dem, og dekorerte veggene med fargeutskrifter fra PCen. Så kjørte han hele avlingen på dynga. Det var liksom ingen å invitere inn på en kopp kaffe og et stykke eplekake. Om noen dager skulle han gjennomføre dette ritualet for tjuesjette gang, og så var det bare sorg og smerte å se frem til før september kom og rutinemessig åpenbarte sitt gravensteinvennlige klima. Det var bare trekvart år å vente. Det skulle nok gå bra. Eller i hvert fall ikke rett i dass. Det var viktig for ham å beholde et positivt perspektiv på fremtiden.
Noen hundre meter unna stod en gjeng med nabolagets notoriske rampegutter og hang. De kjedet seg hele tiden, og var egentlig ganske stolte av det, uten at det fikk dem til å klage noe mindre. “Hva faen skal vi finne på i dag, gutter?” spurte Asleik, den eldste av dem, uten å forvente noe svar. Han hadde i det minste fått sneket et banneord inn i setningen, og siden moren hans var tungt religiøs, gav det ham en slags indre glede å såre henne på den måten, uten at hun visste det, en glede han passet på å ikke røpe med ansiktet. For én gangs skyld rakte Humborg, han med den kvisete ryggen og de skjeve tennene, opp hånden, som om han hadde noe å si. “Humborg?” sa Asleik usikkert. “Jeg har en idé!” sa Humborg opprømt. “Jeg vet om noe vi kan gjøre, noe som ikke er dritkjedelig og får oss til å gå hjem og se på tv med en gang.” “Er du sikker på at det ikke er litt dritkjedelig likevel? Det meste er jo det, mener jeg” sa Fjorolf, den eneste i gjengen med gode karakterer på skolen. Humborg klarte nesten ikke sitte stille. “Joda, jeg er enig i at nesten alt er jævelig kjedelig, som fotball og sykling og bygging av trehytter og sånt. Men dette er annerledes.” Han ventet nesten et helt minutt med å fortsette, for å se den tvilende spenningen bygge seg opp i det lavmælte kroppspråket til de andre. Så reiste han seg opp, trakk pusten, og sa med andektig stemme: “Har dere noen gang hørt om epleslang?”
Les resten av Om rampestreker og deres konsekvenser
Av Jazzgeir
 Dette makkverket skulle en jente på syv år ha 50 kroner for. Jeg svarte at det gidder jeg ikke bruke ukelønnen min på. Hah
Av Massevis
 I fremtiden kommer alle mennesker til å ha samme hudfarge. Det blir fint
Av Kalle Kanin
 Fallskjermhopping er bare én av mange måter å skaffe seg litt spenning i hverdagen
Kjæresten hans slo opp med ham en gang midt på nittitallet. Tretten år senere skjønte han hva som hadde skjedd, og nå finner vi ham her, forlatt, bitter og mentalt ustrukturert. Det er dessuten ingen som har tvunget ham til å ta oppvasken på en stund. Han erindrer vagt at det var flaske Zalo og en litt uheldig valgt kroppsåpning som spilte hovedrollene i deres ensidige brudd. Han reiser seg. Det er mørkt. Han ronker inn i peisen. Det er fortsatt mørkt.
Frem til i dag har han levd som de gjorde sammen, før hun tok sin pastellgrønne filthatt og hoppet ut av vinduet. Han har dekket på til to ved middagstider, men det var hun som var den kulinarisk anlagte i deres til tider litt mer enn middels romantiske parspill, så han er veldig tynn nå, og ganske slapp. I sex-livet har han holdt seg til de samme klassiske stillinger de to praktiserte, men han merket etter en ti års tid at han i stadig større grad valgte sin egen favorittvariant, med ham på ryggen, og ikke lenger henne sittende oppå, fremfor misjonæren, som de begge syntes var middels, og doggy, som hun likte best og han minst, først og fremst fordi den stilte så store krav til bevegelse fra hans side. Nå ser han det for seg, med et nytt perspektiv på sin egen hukommelse, og det føles tomt og ensomt når han ser at hun ikke var der.
Les resten av Endring av livsførsel – en novelle om kjærlighet og optimisme
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer