Vittighetens Dyd » Generaliseringer

Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? V

Kalle Kanin — Sun, 29 Aug 2010 15:39:51 +0000

Aviser kan brukes til så mangt, men det er fort gjort å glemme å lese dem (Bilde: flickr.com/mbg_photos)

Nok en uke har gått, og i avisene har det stått ting nesten hver dag. Noe av det har vært såkalte nyheter, altså hendelser som har funnet sted nylig, og noe har vært sterke, middels sterke eller direkte svake meninger, også kjent som utspill, gjerne fra politisk hold, eller et eller annet annet hold, i denne ukens tilfelle fra høyre. Altså den politiske retningen høyre, ikke partiet med samme navn. Gikk du glipp av noe? Helt sikkert. Spiller det noen rolle? Høyst sannsynlig ikke, og i alle fall får du her en oppdatering, så du kan late som du ikke gjorde det likevel. Men ikke skryt til sjefen din av hvor godt du følger med, for da gir han deg sikkert bare enda mer å gjøre, og det er det ingen som er tjent med.

Denne ukens viktigste tema i spaltene som inntil nylig var preget av trykksverte, men som i våre dager fremstår mest som svarte streker på en fritt valgt skjerm, var fremmedfrykt og rasisme, eller som Christian Tybring-Gjedde kaller det, hjemmekos og berettiget rangering av tradisjoner og oppvekstvillkår. Og for å ikke henge ut den stakkars lederen av Oslo Frp mer enn nødvendig, vil jeg gjerne nevne at Michael von Tetzschner, leder i Oslo Høyre og utvilsomt adelig av fødsel, allerede på mandag uttalte at han helst vil sette alle som er fattige i fengsel, i hvert fall hvis de er utlendinger. I tillegg fikk vi rapporter fra verdens mest europeiske verdensdel, nemlig Europa, om at Rom-folket, du vet de som griller brødskiver og selvdøde duer utenfor Grønland T-banestasjon, er nøyaktig like forbanna uglesett som de alltid har vært, altså omtrent like mye som om de faktisk hadde vært ugler, og ugler spiste småbarn for moro skyld. Dessuten er det bevist en gang for alle at aliens er nazister. Det er med andre ord best å holde seg hjemme, og tvinge alle andre til å gjøre det samme.

På den mer zoologiske fronten er det født en pandaunge i Østerrike. Daglig leder for dyrehagen lover at dersom den overlever i et par år, skal den tilbakeføres til sitt naturlige habitat, en dyrehage i Kina. Jeg lurer veldig på hvordan folk hadde likt det om man innførte samme praksis for adoptivbarn.

Her hjemme har krangling stått i fokus, blant annet har Nazneen Østrem-Kahn anklaget Per Edgar Kokkvold for å være så glad i ytringsfrihet at han lar det gå på bekostning av muslimer. Kokkvold svarte med å anklage Østrem-Kahn for nøyaktig det motsatte, og som forsøksvis uhildet dommer vil jeg bare si at de antagelig har helt rett, begge to, uten at det gjør det hele noe særlig mer interessant. I det kommunale Norge, derimot, har man lært seg at den beste måten å unngå kranglig på er å la toppledere som driter seg ut fortsette i en annen, mindre ansvarsfull jobb, uten å gå tilsvarende ned i lønn.

Ukens mest overraskende nyhet var utvilsomt at den folkekjære og forhatte dagsavisen Dagbladet faktisk tjener penger på sitt daglige virke. Ja, du leste riktig, Dagbladet går med overskudd! Det gjør imidlertid ikke USA, så det kan fremdeles tenkes at verden står til påske, selv om ryktene sier at den kommer sent til neste år.

Jeg runder som vanlig av med den mest ikke-sportslige sportsnyheten jeg har klart å finne. Nok en gang er det Tiger Woods som skaper overskriftene, denne gangen fordi kona hans, i forbindelse med deres svært godt averterte skilsmisse, benekter å ha denga ham med hans egne golfkøller. Dette er en uttalelse jeg definitivt kommer til å la meg inspirere av neste gang jeg skal rykke inn en kontaktannonse i lokalpressen, hvilket heldigvis kommer til å bli svært lenge til.

Da føler jeg at jeg har gjennomgått det viktigste, og er svært fornøyd med at jeg klarte det uten å nevne at Jonas Gahr Støre, som den gode arbeiderklassegutten han er, ser på kronprinsparet som private venner, ikke profesjonelle samarbeidspartnere. Og hvis du selv har vært i nyhetene denne uken, uten at jeg har lagt merke til det, er det bare å begynne å skjelle meg ut. Men jeg foretrekker at du skriver en kronikk i Aftenposten om det, ikke slår deg løs i kommentarfeltet eller på Twitter. Det blir liksom så mye mer blest rundt det på den måten.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? IV

Kalle Kanin — Sun, 22 Aug 2010 16:36:19 +0000

Har du latt avisene hope seg opp i det siste? Vi også. (bilde: flickr.com/celinesphotographer)

Det er en hel uke siden forrige uke begynte, samtidig som uka før den tok slutt. Uker er i det hele tatt ganske så forbigående av seg. Men det skjer nesten alltid noe i løpet av dem, selv om det kanskje ikke virker sånn, i hvert fall i et månedsperspektiv. Avisene prøver i det minste skremmende hardt å gi inntrykk av det, at det skjer ting, altså, og aviser er viktige. Helt til de går konkurs fordi ingen gidder å lese dem lenger, og da var de kanskje ikke så viktige likevel. Uansett, hvis du tilhører den utrydningstruede arten som faktisk har dårlig samvittighet for at de ikke følger med i verden, kan du nå støtte deg på denne oppsummeringen, og bruke den til å hindre venner og kolleger fra å mobbe deg og den bunnløse uvitenheten din. Hørte jeg et takk? Ikke det, nei. Men velkommen skal du være, samma faen.

På begynnelsen av uka var den store nyheten at en fyr som tidligere jobbet i Dagbladet, og endelig har kommet så langt i psykoterapien sin at han tør å innrømme det for omverdenen, kanskje gikk litt langt og skrev en hel bok om det. Dagbla’-folk drikker for mye til å lage en skikkelig avis, skrev han, og Dagbladet reagerte sporenstreks med å sende Esthen O. Sæter til Dagsnytt Atten for å motbevise ryktene. At han stilte dritings var kanskje helt etter planen, men det skaffet dem i hvert fall masse oppmerksomhet, og det kan man jo ikke få nok av nå om dagen.

Oppmerksomhet har også DnbNor prøvd å skaffe seg, og hva kan da være mer effektiv enn å ansette et grisedyrt reklamebyrå til bruke navnet til en annen bank, den sentrale, vet du, som slagord. «Hele Norges Bank» kaller DnbNor seg nå, og den faktiske Norges Bank truer følgelig med søksmål. Dessverre var de ikke barske nok til å drive inn alle spenna DnbNor skylder dem, så dette må nok arkiveres som nok en omdømmekrise som bare får konsekvenser for omdømmet.

Russland, derimot, kunne neppe gitt mer faen i omdømmet sitt, og har derfor bestemt seg for å bygge OL-byen som skal brukes i 2012 oppå en massegrav med opprørere, anti-kommunister og annet slarv. For å minne pressen og utøverne på hva som kommer til å skje dersom en kapitalistkukk tar gull, formodentlig.

På den mer moteriktige fronten gikk Oslo Fashion Week av stabelen denne uken, og i et desperat forsøk på å få oppmerksomhet, har de bestemt at man i år ikke trenger å være designer for å være med. Hvis man bare er kjendis og bruker klær i hverdagen, holder det lenge. Det arrangørene kanskje ikke hadde regnet med, var at det stod politikere med markeringsbehov på gjestelisten. Hvis de hadde visst om det, hadde de kanskje holdt de mest anorektiske modellene sine innesperret, så de ikke fikk ødelagt den gode stemningen.

Ukens største nyhet sprakk på torsdag. Da ble nemlig en lamslått nasjon orientert om at de kongelige ikke er født perfekte, men faktisk trenger opplæring og skolegang for å ikke fremstå som arvelig trygdede somadril-misbrukere i all offentlighet. Ingrid Alexandra brukte i følge mediene den første skoledagen sin til å sitte pent, rekke opp hånda, og tvinge stakkars Ole, som satt ved siden av henne, til å bytte geitostskiva si mot en helt motbydelig kreasjon med pochert lakserullade på foccachia-brød. Det er jo godt at den royale unge kvinnen vet å få det som hun vil.

I helgen skjedde det som vanlig ikke stort, annet enn at Wikileaks-stifter Julian Assange ble tiltalt for voldtekt i møkkalandet Sverige. Jeg skal ikke påstå at jeg sitter på noen form for inngående kunnskap om de kulturelle og seksuelle forholdende i vårt ubrukelige naboland, men kan ikke se for meg at en fyr med langt, sølvgrått hår, som attpåtil har vært på forsida av opptil flere aviser, skulle ha noe som helst behov for å voldta noen. Anklagen ble da også frafalt, og Assange var rask til å legge skylden på Pentagon, FN og andre ubetydelige instanser med alt for mye blod, unnskyld, fritid, på hendene.

Til slutt sport. Erik Mykland er tydeligvis blakk igjen, og prøver seg med nok et comeback, denne gangen i sjettedivisjon, for Lyn. Ytterligere kommentarer om dette synes dundrende overflødig.

Jeg håper du nå føler deg grundig, kanskje til og med litt i overkant, oppdatert, og knapt kan vente til slutten av neste uke for neste nyhetsgjennomgang. Så blir det spennende å se om det skjer noe det er verdt å skrive om, da.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Kunst — godt for noe, eller?

Kalle Kanin — Tue, 08 Jun 2010 13:11:12 +0000

Dette er et bilde av noen som tar bilde av noen som maler et bilde av et bilde. Originalt, eller hva? (Bilde av: flickr.com/globalx)

Billedkunst har alltid vært en forunderlig affære, fra de første huleboerne bæsjet på veggene sine og tvang naboen til å gi resultatet et ærlig men skånsomt terningkast, til våre egne hardt rammede dager, hvor det er blitt hipt å være mainstream igjen, selv om ingen riktig vet hva det betyr lenger. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg at det går an å lage et originalt bilde om dagen, men kunstnere selv er ikke nødvendigvis enige i dette dystopiske perspektivet på deres eget, dypt visuelle virke . Derfor tok jeg en prat med billedkunster og kråkeoppdretter Oskar Ostebeger, som mener å ha funnet løsningen på alle sine personlige og artistiske problemer.

Velkommen hit til kontoret mitt, Hr. Ostebeger, det kan sannelig ikke ha vært lett å finne frem?
Nei, det kan jeg jammen skrive under på. Med blekk, hvilket ikke akkurat er et medium jeg er komfortabel med i mitt arbeid, men godt egnet til å inngå bindende avtaler mellom likemenn, eller eventuelt gi sin tilslutning til overfladiske og uforpliktende utsagn som det du i din bunnløse ignoranse nettopp fant det for godt å overøse meg med akkurat nå, DIN JÆVLA MØKKAKANIN! Still meg et kunstfaglig relevant spørsmål, NÅ!

Rolig nå. Du nevnte noe om et gjennombrudd på telefonen i sted, hadde det kanskje noe med kunst å gjøre?
Det er helt riktig. Det er virkelig sjokkerende og dypt rystende nyheter jeg har smerten av å dele med deg i dag, Kanin. Jeg har nådd en ny dybdebasert høyde i mitt arbeide. Skal jeg fortelle deg om det med en gang, eller skal jeg fortsette å øse av mitt retoriske overflødighetshort og pjatte rundt grøten i en halvtimes tid først?

Cut for all del to the chase, som man sier.
Utmerket. Jeg har begynt å male usynlige bilder, med usynlig maling, helt uten farger, på usynlig lerret.

Det høres jo ganske meningsløst ut, men det er det kanskje også?
Åneida! Usynlige bilder skaper en unik forbindelse mellom verk og tilskuer, eller, for å være mer nøyaktig, overhodet ingen forbindelse mellom det manglende verket og tilskueren som ikke beskuer noe som helst.

Jeg tror jeg skal klare å late som jeg forstår hva du mener med. Men hvis jeg ikke får se et av disse usynlige bildene, kommer jeg ikke til å tro på at du faktisk har malt dem.
Selvfølgelig skal du få se. La meg bare finne frem ranslen min. Se her ja, her har vi en kreasjon jeg har valgt å kalle Usynlig Bilde nr. 35. Som du ser er dette et litt mislykket bilde.

Ja, for jeg ser det jo ganske tydelig, det er noen røde flekker der, og noe som ser ut som fingeravtrykkene til Petter Stordalen?
Nettopp. Han er en klåfingra kukk, og ødela hele bildet mitt.

Men de røde flekkene, det var ikke ham, eller?
Nei, det var dessverre meg. Det skjer faktisk ganske ofte når jeg maler, malingen har en lei tendens til å sette spor etter seg på lerretet, det blir fargerikt og visuelt tilgjengelig, og jeg klatrer opp i vinduskarmen min, klar til å gjøre ende på det hele i et spektakulært og helt usynlig selvmord, men slapp av, jeg ombestemmer meg alltid i siste liten, og dessuten bor jeg i første etasje.

Det var godt å høre. Kan jeg få se et vellykket bilde nå? Eller har du ikke klart å lage noen ennå?
Joda. Tusenvis.

Hvor er de, da?
Jeg finner dem ikke. De er usynlige. Det var jammen uflaks, synes du ikke?

Jeg vet ikke om uflaks er ordet jeg ville brukt, men uansett tror jeg vi skal si takk til deg, la meg bare…
Hva er det du driver med? Nei! Au!

… finne frem litt gaffateip og bare…
AU! Hpmphf!

… teipe munnen din forsiktig igjen, sånn ja.
MMMMMMMMMMMM!

Nå ble du fin. Og til de yngste av leserne våre vil jeg nok en gang understreke, ikke sniff maling mens du prøver å komme inn på kunsthøyskolen. Det fører bare til sterkere stoffer.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Statsminister oppnår konkret resultat etter kun fem år i posisjon; sjokkert befolkning spør seg hva det neste blir

Kalle Kanin — Tue, 27 Apr 2010 12:02:14 +0000

Slik kommer den nye grenseovergangen mellom Norge og Russland til å se ut (Bilde: flickr.com/frankhg)

I dag annonserte Jens «Jeg vil være statminister fordi jeg er blitt så vant til det» Stoltenberg, og Russlands president Dimitri «Jeg ser i hvert fall litt mindre skummel ut enn Putin» Medvedev at de skal slutte å krangle om hvor grensen mellom Norge og Russland egentlig går: Midt uti havet, eller litt til venstre for midt uti havet. Dette innebærer et klart brudd på Arbeiderpartiets stortingsprogram, som går utpå å «se hva som skjer, og så sørge for at det ikke skjer likevel». Nyheten har derfor skapt uro og forvirring blant partiets urolige og forvirrede velgere.

«Jeg stemte ikke på Jens for at han skulle gjøre ting som får konsekvenser for den geopolitiske stabiliteten og bringer Norge og Europa nærmere et stabilt forhold til vår sinnsykt skumle nabo i øst», uttaler utenriksminister og APvelger Jonas Gahr Støre, som foretrekker å være anonym når han blir intervjuet under fullt navn og bilde. «Jens’ styrke har alltid vært uforpliktende festtaler og vakre, blå øyne. Om det skulle vise seg at han har tenkt til å bruke makten sin til å utrette saker og ting, risikerer vi at Norge blir en foregangsnasjon for internasjonalt samarbeid og fredsvilje, og det er det ingen som er tjent med» understreker Støre.

Stoltenberg selv avviser at avtalen innebærer noe som minner om fremskritt. «Å si noe sånt er bare slemt, og vitner om en manglende respekt for Arbeiderpartiets nyere historie som statsbærende garantist for total internasjonal handlingslammelse. Avtalen er inngått utelukkende for å sikre at Norge også i fremtiden skal kunne være en hovedaktør i den pågående utryddingen av planetens fiskebestand, og at vi fortsatt skal kunne tjene oss søkkrike på livsfarlige men dødspopulære energikilder som olje, gass og skipbrudne russerhorer», avslutter Stoltenberg, før han trekker seg tilbake til Nordmarka for å meditere i noen måneder.

Vittighetens Dyd kommer tilbake med mer om denne saken dersom det skulle vise seg at det hele bare var et sleipt triks fra russernes side, og fjerde verdenskrig bryter ut. Følg med!

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Grunner til at jeg tror jeg blir en elendig far

Jazzgeir — Fri, 09 Apr 2010 13:20:01 +0000

Det kan være hyggelig for gravide å være sammen. Med andre enn meg. bilde:http://www.flickr.com/photos/quirky/

En av tingene jeg bekymrer meg mest over i verden er å bli en dårlig far, på tross av at jeg på ingen måte har tenkt til å bli det innen de neste fire-fem årene. I utgangspunktet skulle en jo tro at en som har bekymret seg over dette siden fylte 20 år har gode utsikter til å bli en utmerket rollemodell og en gjennomtrygg og grei paps. Jeg tror derimot at min egen selvinnsikt og anerkjennelse av egne svakheter gjør at jeg vegrer meg for å gjøre noen forandringer ved meg selv. Her er noen av punktene som gjør at jeg tror jeg vil bli ræva:

-Jeg går på rød mann i lyskryss.
-Jeg har liten respekt for individet. Om én manns fornedrelse gjør at mange har det moro, syns jeg det er mer enn greit.
-Jeg er liberal i forhold til rusmidler. Selv bruker jeg ikke dop, men jeg har ingenting imot det, og vil slite med å forfekte et nyktert livssyn.
-Jeg kan bli ukontrollert sint.
-Jeg er svak for gruppepress.
-Jeg har bestemt meg for ikke å lyve til barnet. Det betyr at jeg må si til det at jeg syns det er greit å lyve litt.
-Jeg har som regel en nedlatende holdning til folk som vet mindre enn meg. (les: barn)
-All musikk og litteratur jeg liker godt er av misantropisk eller rusforherligende karakter
-Jeg syns det er greit å generalisere store grupper mennesker utifra om de har eksempelvis jakke med vanntette glidelåser, von Dutch-kapser, joggesko med fjæring på helen eller store logoer.
-Jeg oppfordrer meg selv og andre til å utfordre autoriteter.
-Jeg ler høyt.
-Jeg er nudist.
-Jeg misliker korpsfamilier.
-Jeg er inkonsekvent i holdninger og moral.
-Barn er ofte redde for meg.
-Jeg er redd for barn.

Så var det dette med å lage barn også, da.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Noen ting du trenger for å kalle hagen din vellykket

Kalle Kanin — Fri, 09 Apr 2010 07:00:40 +0000

Det første du trenger for å kalle hagen din vellykket er et monstersvært tre. Alt annet blir barnslig.

Som den asfaltfetisjerende, eksosinhalerende og konstant frotteuriserende (slå det opp) rabagasten jeg prøver å være, er det ikke så ofte jeg opplever noen nevneverdig dragning mot naturen. Men når jeg først befinner meg der, vet jeg hvordan jeg vil den skal oppføre seg.

Det andre du trenger for å kalle hagen din vellykket er fallende vann. Ellers nekter bare plantene dine å vokse, og det er ingen tjent med. Du kan velge selv om du vil investere i regn, hageslange eller foss, men selv har jeg en forkjærlighet for det siste.

Greit, så vil kanskje mange påstå at en søndagstur i en hage ikke kvalifiserer som en nær-naturkreftene-opplevelse av tredje grad. Det får heller bare være. Hager er kanskje ikke livsfarlige, men de befinner seg definitivt utendørs, med begrenset mulighet, dersom flukttrangen skulle bli påtrengende, til å kaste seg lynkjapt og kattemykt på trikken, og forsvinne i en sky av elektrisitet og kommunale bevilgninger. Du er med andre ord fullstendig prisgitt naturens innfall, særlig ettersom denne er blitt domestisert til det ugjenkjennelige, og høyst sannsynlig bærer på en overdådig hevnlyst, som bare venter på å åpenbare seg i form av skogbranner i Sahara, katolsk fundamentalisme og marihøner som angriper med lasere på hodet. Bare vent og se.

Det siste, og mest avgjørende, av tingene du trenger for å kalle hagen din vellykket, er buskvekst. Det skulle da ikke være så vanskelig?

For å oppsummere vil jeg si at hager kan være trivelige, men at ingenting kan måle seg med å bo i telt på et svært jævla jorde i Danmark. Just saying.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Ulemper ved å være tjukk

Jazzgeir — Thu, 08 Apr 2010 11:44:56 +0000

Myten om blide tjukkaser er overdrevet i forhold til egen erfaring. bilde:http://www.flickr.com/photos/cimorenegal/

Det er en kjennsgjerning at mange av oss legger på oss i løpet av vinteren. Selv har jeg sett med vantro på bilder av meg selv vinteren 2005, da jeg var ganske så pløsete i kinnene og hadde rettet ut håret. Jeg var stygg på håret og tjukk. Men i vinter har jeg lagt på meg mye mer, hele ti kilo. Men sveisen er grei. Flaks. Jeg har heldigvis ikke Massevis sin kroppsform, der hoftene er en god del bredere enn skuldrene, men jeg vil ikke si meg noe videre fornøyd av den grunn. Jeg har den ikke så klassisk utformede tønnen av en overkropp og syltynne ben. Når jeg legger på meg ytterligere blir kontrasten mellom over- og underkropp bare aksentuert. Selv har jeg merket vektøkningen mest på disse områdene:

- Jeg trives best på ryggen i en samleiesetting.
- Jeg promper veldig mye mer enn før, og prompen lukter verre.
- Jeg greier ikke rape mens jeg sitter eller ligger, men når jeg reiser meg brøler jeg ut rap ukontrollert.
- Når jeg merker tarmgassene presse på i sittende stilling blir jeg stadig usikker på om jeg egentlig må prompe eller rape eller begge deler, så jeg må sette meg på huk og deretter reise meg opp for å finne ut av det.
- Jeg stønner når jeg reiser meg.
- Jeg blir pinlig andpusten av å gå opp trappen etter lunsj.
- Humøret er blitt dårligere.
- Lysten på å trene øker, men viljen til å gjennomføre svinner hen.
- Jeg kjenner meg igjen i go123-reklamen med den tjukke kroppen før de animerte pilene slanker den.
- Jeg griner mer, ofte foran speilet.

Ikke så gæli, det.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Tvillinger er uforholdsmessig upraktiske å kjenne

Kalle Kanin — Thu, 18 Mar 2010 17:54:55 +0000

At babyer ser nokså like ut har jeg ingenting imot, men når du vokser til får du faen meg se til å utvikle noen særtrekk (Bilde av flickr.com/harpers/)

En gang i tiden gikk jeg på Blindern, hvor jeg studerte bøker og leste aviser. Jeg ble ikke akkurat venner med noen mens jeg gikk der, men det er noen jeg kjenner igjen på utseendet. Problemet oppstår når en faretruende stor prosentandel av disse er tvillinger.

Hvis man først er tvillinger, og har begynt på samme universitet, er det nærmest usannsynlig at man ikke studerer nøyaktig det samme, på forskjellige fakulteter, og dermed henger med nøyaktig de samme folka, til forskjellige tider av døgnet. Og har man først begynt å hilse på én av dem, tør man rett og slett ikke å overse den andre. For hvem kan vite at det ikke er den første du går forbi? Det ville vært pinlig, og det ønsker vi vel ikke.

Så etter noen måneder hadde jeg klart å pådra meg identiske bekjente, og det var ikke sjelden jeg måtte spørre en av dem: «Var det deg eller broren din jeg satt ved siden av på forelesning i går?» Det ble liksom feil uansett hva svaret viste seg å være.

Her om dagen støtte jeg på en av dem på en konsert på et av Oslos permanent hippe steder, og oppdaget raskt at jeg ikke bare måtte stille meg totalt uvitende om hvem av dem jeg snakket med, men også hadde glemt hva begge to heter. Så neste gang kommer jeg ikke til å gidde å late som jeg kjenner dem.

Hvis de da ikke dukker opp sammen, og jeg kan spørre litt spøkefullt om hvem som er hvem, og håpe de svarer i kor.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Opera faller for egen popularitet; arkitektbyrå saksøkt og prisbelønnet i samme slengen

Kalle Kanin — Tue, 16 Mar 2010 15:45:04 +0000

Du hadde heller ikke digga å bli gått på av uniformerte turister og svette gamliser

Det har i dag kommet meldinger fra byens havneområde om at vårt alles favorittuthuggede gigantmarmorblokk er i ferd med å bukke under presset fra en jevn tilstrømning av begeistret publikum.

Folk har beskuet, befølt og bevandret operataket i en slik grad at det rett og slett har begynt å flasse, til stor entusiasme for byens hjemløse stengravører. Vittighetens Dyd så seg tvunget til å tvinge hovedpersonen selv i tale.

Kjære Operabygg, hva føler du egentlig nå?

– Jeg er såret. Øm, faktisk. Kan du ta frem sandpapiret du har i lomma di og pusse meg litt, akkurat på hjørnet der hvor jeg ikke kommer til? Det svir sånn når overflaten min er ujevn.

Selvfølgelig. Men er det ikke et slags lysbilde i smertehelvetet at du har ett av de mest attraktive takpartiene i hele Oslo? Det må da få deg til å føle deg verdsatt og spesiell.

– Ja! Til neste år skal jeg være med på realityshow, hvis jeg får råd til en skikkelig fasadeoppussing først, da.

Jeg forstår. Robinsonekspedisjonen, formoder jeg?

– Nei, nei, nei. Dumme Kanin. 71 grader Nord.

Da får du ha lykke til. Noen visdomsord du vil dele med leserne våre?

– Prøv å være kjempestor og hvit i hverdagen. Det gjør deg populær i kommunale kretser.

Med denne bevingede uttalelsen forlater vi Operabygget, men ikke uten å spytte ut tyggisen vår fra toppen av det omfangsrike taket, bomme stygt på havet nedenfor, og etterlate oss et varig spor som bare måkeskrik og en høytrykkspyler vil kunne viske ut. Det er ikke lett å være offentlig eiendom.

[Oppdatering, helt på tampen: Onde tunger hevder at det ikke er folkemassene, men alt det frossne vannet som på mystisk vis dukket opp i havnebassenget i vinter, som har skylden i operaens problemer. Vittighetens Dyd kommer tilbake til saken hvis vi klarer å opprette en kommunikasjonskanal med Moder Natur.]

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

Noen svært velvalgte ord om sykling i bygater

Kalle Kanin — Sun, 14 Mar 2010 20:37:28 +0000

Om alle syklister oppførte seg som disse, hadde de kanskje ikke vært slik en forfulgt folkegruppe

Som våre obsessiv-kompulsive lesere vil ha merket seg, har jeg vært på tur i en slags europeisk hovedstad denne uken. Denne byen markedsfører seg internasjonalt som et Mekka for hasj og horer, men det går an å drive med andre ting der også. Som for eksempel å sykle. Selv misliker jeg sykler generelt, syklister spesielt, og sykling intenst, men etter noen dager med gatetrasking i Amsterdam har jeg kommet frem til at jeg kanskje kan klare å skifte mening littegrann, om bare forholdene blir lagt til rette for det.

En stor forskjell på sykkelsituasjonen i Amsterdam og Oslo er at sykkelstiene er jævelig brede i Nederland. Fordelen med dette er at dersom man skulle komme til å falle av fortauet, og tryne ut i gata, blir man ikke umiddelbart krøsta til en deigete klump med blod og innvoller av forbipasserende tungtrafikk, bare ømt mørbanka av de tynne hjulene til en fyr som heter Heinrich, og driver massasjeinstitutt på fritida. Det er forøvrig verdt å merke seg at massasjeinstituttene i Amsterdam tilbyr nettopp massasje, da det liksom ikke er noe behov for kamuflering av mer unevnelige tjenester.

Likevel er det to enda viktigere ting vi i Oslo kan lære av nederlenderne når det kommer til å integrere syklister i hverdagen. Man må for det første forby sykler som er laget etter 1950, og for det andre innføre store bøter til alle som sykler med hjelm. Nymotens oppfinnelser som gir og setefjæring gjør fristelsen til å sykle fortere enn normal ganghastighet i overkant fristende, og syklister med hjelm gidder selvfølgelig ikke å se seg for. Så med disse lovendringene på plass, skal du ikke se bort i fra at jeg kommer til å ønske syklister velkommen i byens gater i fremtiden.

Du som leser dette vil kanskje innvende at med slike regler faller mye av vitsen med å sykle bort. Men det er da ærlig talt ikke mitt problem. Det er ikke som om jeg har tenkt til å begynne å sykle selv heller. Ett sted må faktisk grensen gå.

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også: