Av Kalle Kanin
 Aviser kan brukes til så mangt, men det er fort gjort å glemme å lese dem (Bilde: flickr.com/mbg_photos) Nok en uke har gått, og i avisene har det stått ting nesten hver dag. Noe av det har vært såkalte nyheter, altså hendelser som har funnet sted nylig, og noe har vært sterke, middels sterke eller direkte svake meninger, også kjent som utspill, gjerne fra politisk hold, eller et eller annet annet hold, i denne ukens tilfelle fra høyre. Altså den politiske retningen høyre, ikke partiet med samme navn. Gikk du glipp av noe? Helt sikkert. Spiller det noen rolle? Høyst sannsynlig ikke, og i alle fall får du her en oppdatering, så du kan late som du ikke gjorde det likevel. Men ikke skryt til sjefen din av hvor godt du følger med, for da gir han deg sikkert bare enda mer å gjøre, og det er det ingen som er tjent med.
Denne ukens viktigste tema i spaltene som inntil nylig var preget av trykksverte, men som i våre dager fremstår mest som svarte streker på en fritt valgt skjerm, var fremmedfrykt og rasisme, eller som Christian Tybring-Gjedde kaller det, hjemmekos og berettiget rangering av tradisjoner og oppvekstvillkår. Og for å ikke henge ut den stakkars lederen av Oslo Frp mer enn nødvendig, vil jeg gjerne nevne at Michael von Tetzschner, leder i Oslo Høyre og utvilsomt adelig av fødsel, allerede på mandag uttalte at han helst vil sette alle som er fattige i fengsel, i hvert fall hvis de er utlendinger. I tillegg fikk vi rapporter fra verdens mest europeiske verdensdel, nemlig Europa, om at Rom-folket, du vet de som griller brødskiver og selvdøde duer utenfor Grønland T-banestasjon, er nøyaktig like forbanna uglesett som de alltid har vært, altså omtrent like mye som om de faktisk hadde vært ugler, og ugler spiste småbarn for moro skyld. Dessuten er det bevist en gang for alle at aliens er nazister. Det er med andre ord best å holde seg hjemme, og tvinge alle andre til å gjøre det samme.
Les resten av Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? V
Av Kalle Kanin
 Har du latt avisene hope seg opp i det siste? Vi også. (bilde: flickr.com/celinesphotographer) Det er en hel uke siden forrige uke begynte, samtidig som uka før den tok slutt. Uker er i det hele tatt ganske så forbigående av seg. Men det skjer nesten alltid noe i løpet av dem, selv om det kanskje ikke virker sånn, i hvert fall i et månedsperspektiv. Avisene prøver i det minste skremmende hardt å gi inntrykk av det, at det skjer ting, altså, og aviser er viktige. Helt til de går konkurs fordi ingen gidder å lese dem lenger, og da var de kanskje ikke så viktige likevel. Uansett, hvis du tilhører den utrydningstruede arten som faktisk har dårlig samvittighet for at de ikke følger med i verden, kan du nå støtte deg på denne oppsummeringen, og bruke den til å hindre venner og kolleger fra å mobbe deg og den bunnløse uvitenheten din. Hørte jeg et takk? Ikke det, nei. Men velkommen skal du være, samma faen.
På begynnelsen av uka var den store nyheten at en fyr som tidligere jobbet i Dagbladet, og endelig har kommet så langt i psykoterapien sin at han tør å innrømme det for omverdenen, kanskje gikk litt langt og skrev en hel bok om det. Dagbla’-folk drikker for mye til å lage en skikkelig avis, skrev han, og Dagbladet reagerte sporenstreks med å sende Esthen O. Sæter til Dagsnytt Atten for å motbevise ryktene. At han stilte dritings var kanskje helt etter planen, men det skaffet dem i hvert fall masse oppmerksomhet, og det kan man jo ikke få nok av nå om dagen.
Les resten av Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? IV
Av Kalle Kanin
 Dette er et bilde av noen som tar bilde av noen som maler et bilde av et bilde. Originalt, eller hva? (Bilde av: flickr.com/globalx)
Billedkunst har alltid vært en forunderlig affære, fra de første huleboerne bæsjet på veggene sine og tvang naboen til å gi resultatet et ærlig men skånsomt terningkast, til våre egne hardt rammede dager, hvor det er blitt hipt å være mainstream igjen, selv om ingen riktig vet hva det betyr lenger. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg at det går an å lage et originalt bilde om dagen, men kunstnere selv er ikke nødvendigvis enige i dette dystopiske perspektivet på deres eget, dypt visuelle virke . Derfor tok jeg en prat med billedkunster og kråkeoppdretter Oskar Ostebeger, som mener å ha funnet løsningen på alle sine personlige og artistiske problemer.
Velkommen hit til kontoret mitt, Hr. Ostebeger, det kan sannelig ikke ha vært lett å finne frem?
Nei, det kan jeg jammen skrive under på. Med blekk, hvilket ikke akkurat er et medium jeg er komfortabel med i mitt arbeid, men godt egnet til å inngå bindende avtaler mellom likemenn, eller eventuelt gi sin tilslutning til overfladiske og uforpliktende utsagn som det du i din bunnløse ignoranse nettopp fant det for godt å overøse meg med akkurat nå, DIN JÆVLA MØKKAKANIN! Still meg et kunstfaglig relevant spørsmål, NÅ!
Les resten av Kunst — godt for noe, eller?
Av Kalle Kanin
 Slik kommer den nye grenseovergangen mellom Norge og Russland til å se ut (Bilde: flickr.com/frankhg)
«Jeg stemte ikke på Jens for at han skulle gjøre ting som får konsekvenser for den geopolitiske stabiliteten og bringer Norge og Europa nærmere et stabilt forhold til vår sinnsykt skumle nabo i øst», uttaler utenriksminister og APvelger Jonas Gahr Støre, som foretrekker å være anonym når han blir intervjuet under fullt navn og bilde. «Jens’ styrke har alltid vært uforpliktende festtaler og vakre, blå øyne. Om det skulle vise seg at han har tenkt til å bruke makten sin til å utrette saker og ting, risikerer vi at Norge blir en foregangsnasjon for internasjonalt samarbeid og fredsvilje, og det er det ingen som er tjent med» understreker Støre.
Stoltenberg selv avviser at avtalen innebærer noe som minner om fremskritt. «Å si noe sånt er bare slemt, og vitner om en manglende respekt for Arbeiderpartiets nyere historie som statsbærende garantist for total internasjonal handlingslammelse. Avtalen er inngått utelukkende for å sikre at Norge også i fremtiden skal kunne være en hovedaktør i den pågående utryddingen av planetens fiskebestand, og at vi fortsatt skal kunne tjene oss søkkrike på livsfarlige men dødspopulære energikilder som olje, gass og skipbrudne russerhorer», avslutter Stoltenberg, før han trekker seg tilbake til Nordmarka for å meditere i noen måneder.
Vittighetens Dyd kommer tilbake med mer om denne saken dersom det skulle vise seg at det hele bare var et sleipt triks fra russernes side, og fjerde verdenskrig bryter ut. Følg med!
Av Jazzgeir
 Det kan være hyggelig for gravide å være sammen. Med andre enn meg. bilde:http://www.flickr.com/photos/quirky/ En av tingene jeg bekymrer meg mest over i verden er å bli en dårlig far, på tross av at jeg på ingen måte har tenkt til å bli det innen de neste fire-fem årene. I utgangspunktet skulle en jo tro at en som har bekymret seg over dette siden fylte 20 år har gode utsikter til å bli en utmerket rollemodell og en gjennomtrygg og grei paps. Jeg tror derimot at min egen selvinnsikt og anerkjennelse av egne svakheter gjør at jeg vegrer meg for å gjøre noen forandringer ved meg selv. Her er noen av punktene som gjør at jeg tror jeg vil bli ræva:
-Jeg går på rød mann i lyskryss.
-Jeg har liten respekt for individet. Om én manns fornedrelse gjør at mange har det moro, syns jeg det er mer enn greit.
-Jeg er liberal i forhold til rusmidler. Selv bruker jeg ikke dop, men jeg har ingenting imot det, og vil slite med å forfekte et nyktert livssyn.
-Jeg kan bli ukontrollert sint.
-Jeg er svak for gruppepress.
-Jeg har bestemt meg for ikke å lyve til barnet. Det betyr at jeg må si til det at jeg syns det er greit å lyve litt.
-Jeg har som regel en nedlatende holdning til folk som vet mindre enn meg. (les: barn)
-All musikk og litteratur jeg liker godt er av misantropisk eller rusforherligende karakter
-Jeg syns det er greit å generalisere store grupper mennesker utifra om de har eksempelvis jakke med vanntette glidelåser, von Dutch-kapser, joggesko med fjæring på helen eller store logoer.
-Jeg oppfordrer meg selv og andre til å utfordre autoriteter.
-Jeg ler høyt.
-Jeg er nudist.
-Jeg misliker korpsfamilier.
-Jeg er inkonsekvent i holdninger og moral.
-Barn er ofte redde for meg.
-Jeg er redd for barn.
Så var det dette med å lage barn også, da.
Av Kalle Kanin
 Det første du trenger for å kalle hagen din vellykket er et monstersvært tre. Alt annet blir barnslig.
Som den asfaltfetisjerende, eksosinhalerende og konstant frotteuriserende (slå det opp) rabagasten jeg prøver å være, er det ikke så ofte jeg opplever noen nevneverdig dragning mot naturen. Men når jeg først befinner meg der, vet jeg hvordan jeg vil den skal oppføre seg.
 Det andre du trenger for å kalle hagen din vellykket er fallende vann. Ellers nekter bare plantene dine å vokse, og det er ingen tjent med. Du kan velge selv om du vil investere i regn, hageslange eller foss, men selv har jeg en forkjærlighet for det siste.
Greit, så vil kanskje mange påstå at en søndagstur i en hage ikke kvalifiserer som en nær-naturkreftene-opplevelse av tredje grad. Det får heller bare være. Hager er kanskje ikke livsfarlige, men de befinner seg definitivt utendørs, med begrenset mulighet, dersom flukttrangen skulle bli påtrengende, til å kaste seg lynkjapt og kattemykt på trikken, og forsvinne i en sky av elektrisitet og kommunale bevilgninger. Du er med andre ord fullstendig prisgitt naturens innfall, særlig ettersom denne er blitt domestisert til det ugjenkjennelige, og høyst sannsynlig bærer på en overdådig hevnlyst, som bare venter på å åpenbare seg i form av skogbranner i Sahara, katolsk fundamentalisme og marihøner som angriper med lasere på hodet. Bare vent og se.
 Det siste, og mest avgjørende, av tingene du trenger for å kalle hagen din vellykket, er buskvekst. Det skulle da ikke være så vanskelig?
For å oppsummere vil jeg si at hager kan være trivelige, men at ingenting kan måle seg med å bo i telt på et svært jævla jorde i Danmark. Just saying.
Av Jazzgeir
 Myten om blide tjukkaser er overdrevet i forhold til egen erfaring. bilde:http://www.flickr.com/photos/cimorenegal/ Det er en kjennsgjerning at mange av oss legger på oss i løpet av vinteren. Selv har jeg sett med vantro på bilder av meg selv vinteren 2005, da jeg var ganske så pløsete i kinnene og hadde rettet ut håret. Jeg var stygg på håret og tjukk. Men i vinter har jeg lagt på meg mye mer, hele ti kilo. Men sveisen er grei. Flaks. Jeg har heldigvis ikke Massevis sin kroppsform, der hoftene er en god del bredere enn skuldrene, men jeg vil ikke si meg noe videre fornøyd av den grunn. Jeg har den ikke så klassisk utformede tønnen av en overkropp og syltynne ben. Når jeg legger på meg ytterligere blir kontrasten mellom over- og underkropp bare aksentuert. Selv har jeg merket vektøkningen mest på disse områdene:
- Jeg trives best på ryggen i en samleiesetting.
- Jeg promper veldig mye mer enn før, og prompen lukter verre.
- Jeg greier ikke rape mens jeg sitter eller ligger, men når jeg reiser meg brøler jeg ut rap ukontrollert.
- Når jeg merker tarmgassene presse på i sittende stilling blir jeg stadig usikker på om jeg egentlig må prompe eller rape eller begge deler, så jeg må sette meg på huk og deretter reise meg opp for å finne ut av det.
- Jeg stønner når jeg reiser meg.
- Jeg blir pinlig andpusten av å gå opp trappen etter lunsj.
- Humøret er blitt dårligere.
- Lysten på å trene øker, men viljen til å gjennomføre svinner hen.
- Jeg kjenner meg igjen i go123-reklamen med den tjukke kroppen før de animerte pilene slanker den.
- Jeg griner mer, ofte foran speilet.
Ikke så gæli, det.
Av Kalle Kanin
 At babyer ser nokså like ut har jeg ingenting imot, men når du vokser til får du faen meg se til å utvikle noen særtrekk (Bilde av flickr.com/harpers/) En gang i tiden gikk jeg på Blindern, hvor jeg studerte bøker og leste aviser. Jeg ble ikke akkurat venner med noen mens jeg gikk der, men det er noen jeg kjenner igjen på utseendet. Problemet oppstår når en faretruende stor prosentandel av disse er tvillinger.
Hvis man først er tvillinger, og har begynt på samme universitet, er det nærmest usannsynlig at man ikke studerer nøyaktig det samme, på forskjellige fakulteter, og dermed henger med nøyaktig de samme folka, til forskjellige tider av døgnet. Og har man først begynt å hilse på én av dem, tør man rett og slett ikke å overse den andre. For hvem kan vite at det ikke er den første du går forbi? Det ville vært pinlig, og det ønsker vi vel ikke.
Så etter noen måneder hadde jeg klart å pådra meg identiske bekjente, og det var ikke sjelden jeg måtte spørre en av dem: «Var det deg eller broren din jeg satt ved siden av på forelesning i går?» Det ble liksom feil uansett hva svaret viste seg å være.
Her om dagen støtte jeg på en av dem på en konsert på et av Oslos permanent hippe steder, og oppdaget raskt at jeg ikke bare måtte stille meg totalt uvitende om hvem av dem jeg snakket med, men også hadde glemt hva begge to heter. Så neste gang kommer jeg ikke til å gidde å late som jeg kjenner dem.
Hvis de da ikke dukker opp sammen, og jeg kan spørre litt spøkefullt om hvem som er hvem, og håpe de svarer i kor.
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer