Av Kalle Kanin
 Har du latt avisene hope seg opp i det siste? Vi også. (bilde: flickr.com/celinesphotographer) Det er en hel uke siden forrige uke begynte, samtidig som uka før den tok slutt. Uker er i det hele tatt ganske så forbigående av seg. Men det skjer nesten alltid noe i løpet av dem, selv om det kanskje ikke virker sånn, i hvert fall i et månedsperspektiv. Avisene prøver i det minste skremmende hardt å gi inntrykk av det, at det skjer ting, altså, og aviser er viktige. Helt til de går konkurs fordi ingen gidder å lese dem lenger, og da var de kanskje ikke så viktige likevel. Uansett, hvis du tilhører den utrydningstruede arten som faktisk har dårlig samvittighet for at de ikke følger med i verden, kan du nå støtte deg på denne oppsummeringen, og bruke den til å hindre venner og kolleger fra å mobbe deg og den bunnløse uvitenheten din. Hørte jeg et takk? Ikke det, nei. Men velkommen skal du være, samma faen.
På begynnelsen av uka var den store nyheten at en fyr som tidligere jobbet i Dagbladet, og endelig har kommet så langt i psykoterapien sin at han tør å innrømme det for omverdenen, kanskje gikk litt langt og skrev en hel bok om det. Dagbla’-folk drikker for mye til å lage en skikkelig avis, skrev han, og Dagbladet reagerte sporenstreks med å sende Esthen O. Sæter til Dagsnytt Atten for å motbevise ryktene. At han stilte dritings var kanskje helt etter planen, men det skaffet dem i hvert fall masse oppmerksomhet, og det kan man jo ikke få nok av nå om dagen.
Les resten av Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? IV
Av Kalle Kanin
 Oppvask er både hyggelig og sjarmerende, synes du ikke? (Bilde av: flickr.com/penumbra)
Når jeg skal lage mat, tyr jeg som mange andre i samme situasjon til det litt avsidesliggende rommet vi i dagligtalen kjenner som kjøkkenet. I beste fall er kjøkkenet et innbydende sted, med diverse varer preget av fargen hvit, skånsomt plassert på strategisk utklekkede lokasjoner, der de er lett tilgjengelige for den husarbeidende, urbane mann, men samtidig ikke står i veien for utførelsen av de mange kulinariske prosjektene som preger vår næringsavhengige hverdag. Kjøkkenet mitt, derimot, har tre utgansdører, og dermed overhodet ingen plass til å putte noe som helst som er større enn enn middels brødrister, kjøpt på Clas Olshon for aller billigste penge og senere rengjort en gang imellom og knapt nok det.
Greit, jeg skal innrømme at jeg har noen skap. Noen av dem har til og med hyller, men den kjølige varianten av disse oppbevaringsinstallasjonene har jeg måttet plassere på verandaen. Det sparer meg for store utgifter om vinteren, og har en slankende effekt om sommeren, da maten uten unntak går ut på dato med en eneste gang, jeg blir kvalm av å spise den, og ufrivillig bulimi er da en slankekur så god som noen, synes du ikke? Komfyren har jeg plassert midt i rommet, slik at den også kan brukes som spisebord. Med noen ekstra høye stoler fungerer det ypperlig. Her i huset har vi ingen problemer med at maten blir kald dersom noen ikke møter opp til avtalt tid, og brannsår på fingrene er et utmerket samtaleemne både i selskapslivet og på arbeidsplassen, uansett om kollegaene er polske, døve, eller bare utrolig kjedelige.
Men en ting jeg ikke har funnet plass til, er en oppvaskmaskin. Det var i utgangspunktet derfor jeg fikk meg en kjæreste, en løsning som så langt har fungert langt dårligere enn optimalt, da hun har en jobb, og jeg bare later som jeg har det. Heldigvis har jeg i min bunnløse visdom funnet en enda bedre løsning på problemet, et grep som er like enkelt som det er genialt: Spis opp maten din, gutt. Alt sammen. Kom igjen nå, det er en liten smak saus igjen helt øverst på tallerkenen, akkurat der. Sånn ja, nå var du flink, og både asjett og bestikk kan brukes igjen til frokost i morgen.
Velbekomme.
Av Kalle Kanin
 Dette er et bilde av noen som tar bilde av noen som maler et bilde av et bilde. Originalt, eller hva? (Bilde av: flickr.com/globalx)
Billedkunst har alltid vært en forunderlig affære, fra de første huleboerne bæsjet på veggene sine og tvang naboen til å gi resultatet et ærlig men skånsomt terningkast, til våre egne hardt rammede dager, hvor det er blitt hipt å være mainstream igjen, selv om ingen riktig vet hva det betyr lenger. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg at det går an å lage et originalt bilde om dagen, men kunstnere selv er ikke nødvendigvis enige i dette dystopiske perspektivet på deres eget, dypt visuelle virke . Derfor tok jeg en prat med billedkunster og kråkeoppdretter Oskar Ostebeger, som mener å ha funnet løsningen på alle sine personlige og artistiske problemer.
Velkommen hit til kontoret mitt, Hr. Ostebeger, det kan sannelig ikke ha vært lett å finne frem?
Nei, det kan jeg jammen skrive under på. Med blekk, hvilket ikke akkurat er et medium jeg er komfortabel med i mitt arbeid, men godt egnet til å inngå bindende avtaler mellom likemenn, eller eventuelt gi sin tilslutning til overfladiske og uforpliktende utsagn som det du i din bunnløse ignoranse nettopp fant det for godt å overøse meg med akkurat nå, DIN JÆVLA MØKKAKANIN! Still meg et kunstfaglig relevant spørsmål, NÅ!
Les resten av Kunst — godt for noe, eller?
Av Kalle Kanin
 Olje -- et brennbart tema (Bilde: flickr.com/skytruth) Dette er kanskje ikke rykende ferske nyheter, men det renner altså ganske mye olje ut i havet utenfor USA. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, da olje jo som kjent er flytende, og således ekstremt godt egnet til renning. Det at vi her i Norge kaller det for svart gull beror i beste fall på en misforståelse. Gull er metall, det er noe de fleste vet. Dessuten er det ikke svart, men gullfarget. Disse to råstoffene har med andre ord ingenting med hverandre å gjøre, det ene brukes som regel til å lage smykker, mens det andre er mest til å pynte på statsbudsjettet. Eventuelt transport. Statsbudsjettet er jo på flere tusen sider, og dermed grisetungt å frakte rundt om i landet. Har du prøvd å bære et statsbudsjett noen gang, kanskje? Det var det jeg tenkte.
Uansett, oljen renner, og sjøens mange innbyggere, hovedsakelig fisk og fiskere, gråter sine bitre, salte tårer, uten tanke for den kjemiske ubalansen som oppstår i kjølvannet. Så hva faen skal vi gjøre? Løsningen er, som alltid, enkel så fort man har kommet på den: Sett fyr på hele jævla havet.
Men vil ikke dette være utrolig brannfarlig, tenker du kanskje, som det personifiserte motargumentet du er. Til det har jeg bare én ting å si: Skjerpings! Hva er det vi pleier å bruke til å slukke brann? Nettopp, vann. Og hva er det siste det er manko på midt utpå havet? Tenk deg godt om, nå. Der ja, der tok du poenget, og jeg trengte bare å finne frem den minste teskjeen i skuffen for å banke det inn i deg. (Beklager hvis det gjorde vondt, jeg vet jeg kan bli litt hardhendt når jeg hamrer.)
Så hvis du befinner deg på stranda denne helgen, vet du hva du har å gjøre. Finn frem Zippo’n, fyr opp, og hiv den på sjøen. For miljøets skyld.
Av Kalle Kanin
 Det første du trenger for å kalle hagen din vellykket er et monstersvært tre. Alt annet blir barnslig.
Som den asfaltfetisjerende, eksosinhalerende og konstant frotteuriserende (slå det opp) rabagasten jeg prøver å være, er det ikke så ofte jeg opplever noen nevneverdig dragning mot naturen. Men når jeg først befinner meg der, vet jeg hvordan jeg vil den skal oppføre seg.
 Det andre du trenger for å kalle hagen din vellykket er fallende vann. Ellers nekter bare plantene dine å vokse, og det er ingen tjent med. Du kan velge selv om du vil investere i regn, hageslange eller foss, men selv har jeg en forkjærlighet for det siste.
Greit, så vil kanskje mange påstå at en søndagstur i en hage ikke kvalifiserer som en nær-naturkreftene-opplevelse av tredje grad. Det får heller bare være. Hager er kanskje ikke livsfarlige, men de befinner seg definitivt utendørs, med begrenset mulighet, dersom flukttrangen skulle bli påtrengende, til å kaste seg lynkjapt og kattemykt på trikken, og forsvinne i en sky av elektrisitet og kommunale bevilgninger. Du er med andre ord fullstendig prisgitt naturens innfall, særlig ettersom denne er blitt domestisert til det ugjenkjennelige, og høyst sannsynlig bærer på en overdådig hevnlyst, som bare venter på å åpenbare seg i form av skogbranner i Sahara, katolsk fundamentalisme og marihøner som angriper med lasere på hodet. Bare vent og se.
 Det siste, og mest avgjørende, av tingene du trenger for å kalle hagen din vellykket, er buskvekst. Det skulle da ikke være så vanskelig?
For å oppsummere vil jeg si at hager kan være trivelige, men at ingenting kan måle seg med å bo i telt på et svært jævla jorde i Danmark. Just saying.
Av Kalle Kanin
 Du hadde heller ikke digga å bli gått på av uniformerte turister og svette gamliser Det har i dag kommet meldinger fra byens havneområde om at vårt alles favorittuthuggede gigantmarmorblokk er i ferd med å bukke under presset fra en jevn tilstrømning av begeistret publikum.
Folk har beskuet, befølt og bevandret operataket i en slik grad at det rett og slett har begynt å flasse, til stor entusiasme for byens hjemløse stengravører. Vittighetens Dyd så seg tvunget til å tvinge hovedpersonen selv i tale.
Kjære Operabygg, hva føler du egentlig nå?
Les resten av Opera faller for egen popularitet; arkitektbyrå saksøkt og prisbelønnet i samme slengen
Av Kalle Kanin
 Innbyggerne i den lille hovedstaden prøvde seg på improviserte løsninger på presserende problemer, men til slutt måtte styresmaktene frem med lommeboka igjen Dette er en nyhet jeg er lovlig sent ute med å skrive om, og derfor mer en påminnelse enn en faktisk nyhet, men det er likevel verdt å nevne at de mange reklametårnene som står på fortauene der folk bor, og således er en fare for den frie ferdselen vi i Norge er så glade i, skal slukkes.
Altså, reklamen skal fjernes, men tårnene blir stående. Formodentlig i den hensikt å sikre den frie ferdselen ned i byens kloakksystem, hvilket vi vel bare får godta, dersom vi ønsker å beholde våre vestlige sanitærstandarder, og det gjør vi vel.
Jeg har selv et reklametårn stående rett nedi gata, og ettersom det har vist seg umulig å ta knekken på med bare never og en Joker-pose med frukt og wienerbrød, som er det jeg vanligvis bærer på når jeg går forbi det, er jeg glad for at kommunen endelig tar grep om saken, og rister den, så å si, til problemet faller dødt til marken, og etterlater seg få, om noen, spor.
Da bortsett fra et svært jævla tårn, med hatt og plexiglass, som står fucking midt i veien, du må gå rundt det, og du kan ikke søke ly for vinden bak det, på grunn av «måten vind oppfører seg på når den treffer store, sylinderformede gjenstander», som man ville sagt i vitenskapelige kretser.
Et tårn vi altså trenger for å få lov til å bæsje.
Faen
Av Kalle Kanin
 Kalle Kanin til venstre. Nei, nei, din venstre
Å skaffe seg langt hår er, om ikke akkurat hardt arbeid, så i hvert fall en aktiv prossess. Kulturen vi lever i tilsier at den enkleste utveien alltid vil være å klippe seg og få seg en jobb, hvilket i dette tilfellet er en metafor for et liv, som det så ofte er. Du kan ikke få langt hår i hemmelighet. Det er synlig.
Og folk vil kommentere det. De vil si ting som “faen, nå begynner du å få langt hår, ass.” Takk, sier jeg da. “Unnskyld, sa du takk?” Ja, takk. “Fett!”. Det er vanskelig å vite om de bruker forkortelsen “fett” for å si “Det var hyggelig å prate med deg, du har beriket denne brøkdelen av mitt liv på en definitivt merkbar måte, og jeg anerkjenner herved til bidrag til den almenne kulturutviklingen som vi alle er en del av” eller “seriøst, håret ditt er fett. Klipp deg, mann!” Og få meg jobb? “Faen heller, har du ikke jobb? Hvorfor snakker jeg egentlig med deg?”
Trøsten får være at dette ikke skjer så ofte. Folk starter ikke samtaler på grunn av frisyrer. Langt hår er ikke bart.
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer