Av Kalle Kanin
 Innbyggerne i den lille hovedstaden prøvde seg på improviserte løsninger på presserende problemer, men til slutt måtte styresmaktene frem med lommeboka igjen Dette er en nyhet jeg er lovlig sent ute med å skrive om, og derfor mer en påminnelse enn en faktisk nyhet, men det er likevel verdt å nevne at de mange reklametårnene som står på fortauene der folk bor, og således er en fare for den frie ferdselen vi i Norge er så glade i, skal slukkes.
Altså, reklamen skal fjernes, men tårnene blir stående. Formodentlig i den hensikt å sikre den frie ferdselen ned i byens kloakksystem, hvilket vi vel bare får godta, dersom vi ønsker å beholde våre vestlige sanitærstandarder, og det gjør vi vel.
Jeg har selv et reklametårn stående rett nedi gata, og ettersom det har vist seg umulig å ta knekken på med bare never og en Joker-pose med frukt og wienerbrød, som er det jeg vanligvis bærer på når jeg går forbi det, er jeg glad for at kommunen endelig tar grep om saken, og rister den, så å si, til problemet faller dødt til marken, og etterlater seg få, om noen, spor.
Da bortsett fra et svært jævla tårn, med hatt og plexiglass, som står fucking midt i veien, du må gå rundt det, og du kan ikke søke ly for vinden bak det, på grunn av «måten vind oppfører seg på når den treffer store, sylinderformede gjenstander», som man ville sagt i vitenskapelige kretser.
Et tårn vi altså trenger for å få lov til å bæsje.
Faen
Av Kalle Kanin
 Kalle Kanin til venstre. Nei, nei, din venstre
Å skaffe seg langt hår er, om ikke akkurat hardt arbeid, så i hvert fall en aktiv prossess. Kulturen vi lever i tilsier at den enkleste utveien alltid vil være å klippe seg og få seg en jobb, hvilket i dette tilfellet er en metafor for et liv, som det så ofte er. Du kan ikke få langt hår i hemmelighet. Det er synlig.
Og folk vil kommentere det. De vil si ting som “faen, nå begynner du å få langt hår, ass.” Takk, sier jeg da. “Unnskyld, sa du takk?” Ja, takk. “Fett!”. Det er vanskelig å vite om de bruker forkortelsen “fett” for å si “Det var hyggelig å prate med deg, du har beriket denne brøkdelen av mitt liv på en definitivt merkbar måte, og jeg anerkjenner herved til bidrag til den almenne kulturutviklingen som vi alle er en del av” eller “seriøst, håret ditt er fett. Klipp deg, mann!” Og få meg jobb? “Faen heller, har du ikke jobb? Hvorfor snakker jeg egentlig med deg?”
Trøsten får være at dette ikke skjer så ofte. Folk starter ikke samtaler på grunn av frisyrer. Langt hår er ikke bart.
Av Jimmini Krikket
 This dude is obviously suffering from moustchile envy, a common yet tragic affliction among today's youth Freddie Mercury. Josef Stalin. Friedrich Nietzsche. Burt Reynolds. And Yours Truly. What do all these great men have in common, apart from the huge yet mentally unstable masses of adoring fans tracing their every step and utterance? If you have to ask that question, you clearly haven’t been paying attention. It’s the moustache, stupid. What the fuck did you think I was talking about?
The moustache was invented by iron age man shortly after the first blades and knives were produced. A lack of mirrors meant shaving singlehandedly was extremely tricky. But because asking a fellow iron age man to shave your face was considered kinda gay, and women weren’t to be trusted with sharp objects, they were forced to shave their chins, cheeks and lips themselves. Mainly in the dark. The first iron age man to experiment with a moustache was promptly stoned to death for looking like an iron age woman with a rodent below the nose. The confusing appearance of the prehistoric metrosexual man meant that the moustache became a taboo for many many years, today refered to by moustace-afficionados as the dark ages.
Les resten av Moustaches — A brief, cultural history
Av Jazzgeir
 Næ, guri så flott det hjemmet der var a
Mitt forhold til interiør og tilhørende accessoirer ble snudd på hodet for noen måneder siden da jeg fikk meg kjæreste. Etter å ha bodd seks år i diverse mannlige kollektiver rundt om i hovedstaden var jeg så heldig å få meg en leilighet med tilhørende kvinnelig samboer. Som attpåtil sa seg villig til å ligge med meg, etter en dusj eller to. Og en tannpuss. Husk tanntråd. Og munnskyllevann. Og bruk nå for Guds skyld den Asanflasken i industristørrelse jeg kjøpte til deg. Navelpiercingen må du kvitte deg med nå, Jazzgeir. Og den baklommen du har tatovert på rumpen din, har du sjekket prisen på å fjerne den?
Les resten av NIPS
Av Jazzgeir
 Dette er meg. IKEA anbefaler at man tar vare på umbraconøkkelen så man kan etterstramme møblene sine. På den måten unngår man at sengen knirker når man runker, og forsikrer seg om at lampen virker når man akutt trenger den, midt på natten, når man våkner hylende av nok et mareritt om jenta fra The Ring. Sofaen holder stand hvis man må løfte den, for eksempel for å hente frem en sårt trengt tjuekroning, fordi man er ordentlig sugen på en Lohengrin, og sparegrisen er tømt. Lenestolen støtter din ømme rygg når du lener deg tilbake for å se Twilight for niende gang. (Ok, da, ellevte.) Spisebordet holder vekten av Euroshopper-pizzaen man har gledet seg til siden de første timene på den miserable jobben man går til hver eneste dag.
Sengetøyet får man riktignok ikke etterstrammet med umbraco, men det er kjøpt på IKEA og holder fortsatt, selv om det er stivt av snørr/sperm/tårer. Hvorfor vaske tøy bare du selv bruker? Det samme gjelder den ene kniven og den ene gaffelen du har kjøpt på samme sted. Og koppen. Tøysjiraffen du kjøpte på barnas IKEA i 23-årsgave til deg selv kommer til å trøste like godt, om ikke bedre, når det en gang blir en middelaldrende utgave av deg selv som stryker den intenst over den lange halsen og hulker sårt. PC-bordet står fortsatt oppreist, nesten stolt etter alle timene med gaming, fra Unreal Tournament til WoW. Fôret på kontorstolen har kanskje begynt å tyte ut, men en får helt sikkert byttet ut bare puten. Dessuten kiler det litt mot pungen når man ikke gidder å ta på seg bukser om morgenen.
Det er nesten utrolig hvordan IKEA får følge oss i våre liv, og alt en trenger er en umbraconøkkel for å holde det gående. IKEA må være min beste venn. Jeg blir rørt. Og snyter meg i tøyslangen jeg fikk av mamma da vi var der og plukket ut nytt kjøkken i september 1993.
Av Jazzgeir
 Jeg måtte ta grep selv etter den triste episoden hos min tidligere favorittinnvandrernabo I går besøkte jeg favorittfrisøren min på Grønland, Arrakesh. Han er fra Tyrkia og holder businessen i gang med herreklipp til 150kr, og sper på med en piratkopiert film her og der. Hver sjette klipp er gratis ved bruk av klippekort. Jeg har fire stempel på mitt nå. Og tre DVDer.
Det mest påfallende ved lokalet er det overveldende antallet slektninger og venner (fra Tyrkia) som henger rundt i sjappa. De har en helt egen kommunikasjon seg imellom som jeg finner uhyre fascinerende. Med maskuline armbevegelser og høylytte, men korte beskjeder virker det for en rolig nordboer som meg selv, som om det er ekstremt dårlig stemning dem imellom. Arrakesh, min faste hodepynter, skrek på et tidspunkt inn i øret på en hylgråtende femåring mens han stusset ørehårene mine. Kanskje ingen av dem liker hverandre. Det er vanskelig å si, jeg skjønner ikke tyrkisk. Men de holder sammen.
Les resten av Hei, jeg har vært hos frisøren! Jeg ble fin. Da jeg gjorde det selv. Etterpå.
Av Massevis
Faste lesere av fashionspalten vil nok dra kjensel på den blå t-skjorta. Never change a winning team sier man i ishockyens verden, og ifølge Massevis er dette et begrep det er på høy tid å adoptere til moteverden. Sokkene er sløyfet for å forsterke den skamløse komboen av Diesel-trøye med Fruit of the loom joggiser.
Av Kalle Kanin
 Rompa til Jazzgeir fikk masse oppmerksomhet denne helgen Jazzgeir er kjent for å vrenge av seg klærne i tide og utide, på vors og fest, på gata og hos venner. Det mest iøyenfallende med kroppen han blottlegger ved disse anledningene, er faktisk ikke det skrukkete men alltid erigerte lemmet hans, men de mange halvferdige tatoveringene han har pådratt seg gjennom et hardt og eksperimenterende liv. Han forholder seg til kroppskunst som det meste annet i livet: Entusiasmen er stor til å begynne med, men hverken tålmodigheten eller pengene strekker til for å fullføre de ambisiøse planene han legger når han er alene på nachspiel.
Da Freppy på lørdag vant en innringerkonkurranse på en obskur radiokanal, og fikk et gavekort som bare kunne brukes samme dag på Oslo Tatto Convention, bestemte han seg i sitt storsinn for at Jazzgeir skulle få det, så han kanskje kunne få fullført noe, for første gang i sitt liv. Jazzgeir selv syntes det var mer spennende å begynne på noe helt nytt, og siden vi i Vittighetens Dyd legger vår ære i å by på oss sjæl, med hud og hår, tok vi selvfølgelig med oss noen engangskameraer, for å dokumentere begivenheten i pinlig detalj.
 Ronaldo er en kjempeglad brasilianer, og svært villig til å dekorere Jazzgeirs intimsoner mot penger Les resten av Jazzgeir pynter opp rompa si — Se de intime bildene her!
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer