Vittighetens Dyd

Petter Hansen hadde kanskje ikke så mye å glede seg over i livet sitt, men én ting kunne ingen ta fra ham. Om høsten, mens fuglene forsvant og menneskene rundt ham – alle de han så på gata men aldri snakket med – gled sakte inn i sin kollektive mørketidsdepresjon, da kunne han stå i timesvis i stuevinduet og kikke ut i hagen, på et litt over middles stort epletre, med helt ekte epler, plantet av ham selv som tiåring, mens faren hadde holdt ham bestemt i hånda, bare tre måneder før magekreften fikk taket på ham, og smerteskrik og umotiverte utskjellinger ble en del av hverdagen. Epletreet var det eneste han virkelig likte her i verden. Selv om han ikke likte epler. Syrlige og harde å tygge, var de. Men så vakre. Runde og rødlige, med hver sin stilk. Hvert år tok han bilder av dem før han høstet dem, og dekorerte veggene med fargeutskrifter fra PCen. Så kjørte han hele avlingen på dynga. Det var liksom ingen å invitere inn på en kopp kaffe og et stykke eplekake. Om noen dager skulle han gjennomføre dette ritualet for tjuesjette gang, og så var det bare sorg og smerte å se frem til før september kom og rutinemessig åpenbarte sitt gravensteinvennlige klima. Det var bare trekvart år å vente. Det skulle nok gå bra. Eller i hvert fall ikke rett i dass. Det var viktig for ham å beholde et positivt perspektiv på fremtiden.

Noen hundre meter unna stod en gjeng med nabolagets notoriske rampegutter og hang. De kjedet seg hele tiden, og var egentlig ganske stolte av det, uten at det fikk dem til å klage noe mindre. “Hva faen skal vi finne på i dag, gutter?” spurte Asleik, den eldste av dem, uten å forvente noe svar. Han hadde i det minste fått sneket et banneord inn i setningen, og siden moren hans var tungt religiøs, gav det ham en slags indre glede å såre henne på den måten, uten at hun visste det, en glede han passet på å ikke røpe med ansiktet. For én gangs skyld rakte Humborg, han med den kvisete ryggen og de skjeve tennene, opp hånden, som om han hadde noe å si. “Humborg?” sa Asleik usikkert. “Jeg har en idé!” sa Humborg opprømt. “Jeg vet om noe vi kan gjøre, noe som ikke er dritkjedelig og får oss til å gå hjem og se på tv med en gang.” “Er du sikker på at det ikke er litt dritkjedelig likevel? Det meste er jo det, mener jeg” sa Fjorolf, den eneste i gjengen med gode karakterer på skolen. Humborg klarte nesten ikke sitte stille. “Joda, jeg er enig i at nesten alt er jævelig kjedelig, som fotball og sykling og bygging av trehytter og sånt. Men dette er annerledes.” Han ventet nesten et helt minutt med å fortsette, for å se den tvilende spenningen bygge seg opp i det lavmælte kroppspråket til de andre. Så reiste han seg opp, trakk pusten, og sa med andektig stemme: “Har dere noen gang hørt om epleslang?”

Les resten av Om rampestreker og deres konsekvenser