Av Kalle Kanin
 Innbyggerne i den lille hovedstaden prøvde seg på improviserte løsninger på presserende problemer, men til slutt måtte styresmaktene frem med lommeboka igjen Dette er en nyhet jeg er lovlig sent ute med å skrive om, og derfor mer en påminnelse enn en faktisk nyhet, men det er likevel verdt å nevne at de mange reklametårnene som står på fortauene der folk bor, og således er en fare for den frie ferdselen vi i Norge er så glade i, skal slukkes.
Altså, reklamen skal fjernes, men tårnene blir stående. Formodentlig i den hensikt å sikre den frie ferdselen ned i byens kloakksystem, hvilket vi vel bare får godta, dersom vi ønsker å beholde våre vestlige sanitærstandarder, og det gjør vi vel.
Jeg har selv et reklametårn stående rett nedi gata, og ettersom det har vist seg umulig å ta knekken på med bare never og en Joker-pose med frukt og wienerbrød, som er det jeg vanligvis bærer på når jeg går forbi det, er jeg glad for at kommunen endelig tar grep om saken, og rister den, så å si, til problemet faller dødt til marken, og etterlater seg få, om noen, spor.
Da bortsett fra et svært jævla tårn, med hatt og plexiglass, som står fucking midt i veien, du må gå rundt det, og du kan ikke søke ly for vinden bak det, på grunn av «måten vind oppfører seg på når den treffer store, sylinderformede gjenstander», som man ville sagt i vitenskapelige kretser.
Et tårn vi altså trenger for å få lov til å bæsje.
Faen
Av Jazzgeir
 Om du er så jævla redd, så ikke se deg i speilet da Joda, jeg er det. Ikke alltid. Men jeg er det nå. Jeg er ute av mitt element. Våt, kjempemørk skog. Skygger som danser lett på tå, til trollfløytens forlokkende toner. Nasjonalromantisk skrekk. Nøkken, trollmora, fittetjuven, avgrunnets mørke krefter som strekker en hånd opp, griper meg i ankelen og trekker meg ut i sivet, lenger ut i det dype tjernet. Vann. Nok et element ute av min kontroll.
Det fins så mange skapninger på denne planeten som takler mørket så uendelig mye bedre enn meg. For ikke å snakke om de overnaturlige. Det at de ikke finnes er ikke et argument min fornuft kan bruke mot min følelse. Det ser jo helt likt ut på dagen, forteller jeg meg selv. Men det gjør jo ikke det. På dagen kan jeg jo se.
Les resten av Mørkredd, jeg? næsj!
Av Kalle Kanin
 Ser du, det går an å finne kjærlighet til tross for internett
Trodde vi, i hvert fall. For i virkeligheten, eller kanskje nettopp fordi det ikke er i virkeligheten, men på internett, har det vist seg mer enn middels vanskelig å finne en flott jente eller syv gjennom denne etterhvert litt i overkant omfattende gruppekontaktannonsen som er Vittighetens Dyd. Ikke fordi vi ikke har prøvd. Jazzgeir var til og med på en helt ekte date en gang i tiden, da vi fremdeles hadde blodfans. Men som han sa: «Jeg kan jo ikke satse alt på den første, selv om hun sikkert er den beste også.» Nå sjekker Jazzgeir innboksen sin tohundreogniogtredve ganger om dagen, og gråter mye. Det virker faktisk som om norske jenter er skeptiske til å kontakte fremmede gutter på internett. Kan ikke skjønne hvorfor.
Selv måtte jeg dra langt ut i havgapet, helt til grensen mot møkkalandet Sverige, for å finne en kvinne som er både smart nok til å skjønne hva jeg sier, enkel nok til å falle for flørtingen min, og morsom nok ikke at jeg ikke blir lei av henne med en gang. Så det er jo typisk at det er nå, når jeg nettopp har klart å tvinge henne til å flytte inn til sivilisasjonen, der vi kanskje ikke har noe sted å dra, men i hvert fall tar trikken dit, at jeg mottar et digitalt sjekkebrev fra en tilsynelatende kvinnelig beundrer.
Les resten av Endelig kommer det noe ut av denne bloggingen
Av Kalle Kanin
_-_Faggot_Gatherers_in_Winter_Landscape_(Unknown).jpg "Vinter") Vinter-OL? Nei, vet du hva! Det er da ingen som vil gå ut når det er kaldt
Den eneste av oss i Gjeipegjengen som gidder å følge med på OL er Massevis. Han er til gjengjeld så oppslukt av det litt i overkant atletiske spetakkelet, at det viste seg komplett umulig å tvinge ham til å blogge om den bisarre opplevelsen det må være å se tredve timer TV i døgnet i to uker. «Jeg nekter! Det blir for personlig!» skrev han på den lille tavlen han bruker til å kommunisere med omverdenen, for å ikke overdøve de innsiktsfulle kommentarene fra noen helt andre enn Sølve Grotmol og Ingrid Stenvold. Så visket han det ut, og skrev: «Hold nå kjeft, Kanin-faen, og gå og pop en bolle popcorn til meg. Hvis vi ikke har noe må du gå på Bunnpris og kjøpe. First Price er best, men du kan kjøpe Maarud, for det er dyrere. Også vil jeg ha gul saft. Og mer bly til trykkblyanten jeg bruker til å notere rundetider. Hva faen venter du på? Bøkko starter om åtte minutter!» Massevis kan skrive utrolig smått når han vil.
Men uansett hva Massevis sier, er OL dølt. Idrett er for trimentusiaster og helsefriker, og noen TV-sport er det i hvert fall ikke. Faktisk hadde jeg ikke tatt imot et OL-gull om jeg så hadde gjort meg fortjent til det. Da ville jeg heller hatt åttende plass. Helst i bordtennis.
Grunnen er selvfølgelig at ingen noen gang har kommet på åttende plass i en bordtennisturnering. Hvis man taper åttendedelsfinalen kommer man på delt femte, og hvis man taper sekstendedelsfinalen, på delt niende. Åttern ville vært unik, ja, historisk. Tror jeg. For alt jeg vet er det vanlig å spille tapersemifinaler og taperfinale i bordtennis. I så fall er det en fjollete sport, og jeg vil gjerne trekke tilbake alt det pene jeg sa om utøverne ovenfor.
Hvilket ved nærmere ettertanke var svært lite, faktisk ikke et jævla ord. Så der fikk dere den, plastballklaskere.
Forøvrig har jeg fått beskjed av kjæresten min om at det ikke er noen vits i å blogge hvis man bare finner på barnslige vitser, og ikke har «noe» å formidle, så her kommer et vaskeekte budskap, helt på tampen: Det viktigste er ikke å vinne, delta, eller å se på TV. Det er noe helt annet. Sier ikke hva. Men du kan jo prøve å finne ut av det sjæl.
Blunkegjeip fra Kalle Kanin, gruppeindividualist.
Av Kalle Kanin
 Selskapslivet kan være skremmende, selv for de tøffeste blant oss
For et par års tid siden ble jeg invitert i et selskap. Ja, verten brukte dét ordet, i en fysisk invitasjon, riktignok ikke på papir, men lest opp, antagelig fra en PC-skjerm, over telefonen, uten den minste anledning til å stille spørsmål eller be om presiseringer, bare et spørsmål på slutten, som skulle besvares med ja eller nei, med én eneste gang, kommer du? Ja, jeg (klikk) gjør vel det, da.
Informasjonen jeg hadde mottatt var i beste fall sparsom. Jeg hadde likevel memorert ordlyden, fordi jeg pleier å gjøre det. “Vi holder selskap! Hurra! Det er hyggelig at du kommer! Vi bor der vi pleier å bo, vi gleder oss! Kom tidlig, gjerne på kveldstid.” Jeg ante med andre ord ingenting om hva som skulle skje, bortsett fra at det skulle skje fra klokken syv (selve definisjonen på tidlig kveldstid) og formodentlig et stykke utover.
Jeg tok tidspunktet som min første ledetråd, og deduserte meg frem til at såpass tidlig på kvelden må man som vertskap forvente at folk kommer sultne, og servere deretter. Som motytelse tenkte jeg å stille i mitt reneste antrekk, nemlig dressen jeg aldri bruker. Stor var derfor overraskelsen da jeg ankom, som førtisyvendemann, klokken fem over syv sharp, og straks la merke til at jeg var den eneste som ikke var kledd som en figur fra et av Asbjørnsen og Moes mest erotiske folkeeventyr. Vertinnen, som jeg kjente litt, kom straks bort til meg. “Nei, huff, dette går da virkelig ikke an. Du må føle deg helt utafor, stakkar. Bli med meg, så finner vi noen ordentlig klær du kan ha på deg.”
Les resten av Det er viktig å komme presis når man skal i selskap
Av Kalle Kanin
 Utslett rammer blindt. Men som regel dukker det opp på huden
Det er noen måter å være heldig på her i livet. Man kan få seg snill kjæreste eller ha en såkalt fet jobb. Mange vil også påstå at mentalt stabile foreldre og gode venner konstituerer flaks. Men man kan også være uheldig, og for eksempel bli allergisk mot temperaturforskjeller. Ja, det er skikkelig balle.
For det er liksom ingen grenser for hva slags temperaturendringer som gir utslag. Har du planer om å bevege deg fra innendørs til utendørs? Forbered deg på stikkende lår de neste førti minuttene. Og er det blitt litt kaldere i det siste, sier du? Da må du regne med å bli plutselig varm og rød i ansiket tre-fire ganger om dagen. Du skrudde av ovnen på kontoret, ja? Da blir det ikke noe sitting på deg de neste timene, for skinkene klør, og må kløes tilbake.
Likevel er det håp i enden av irritasjonen. Mange klinikker tilbyr i dag fullstendig hudamputasjon for en billig penge, for den som ikke har noe imot å tilbringe livet som et åpent sår. I tillegg kan det være lurt å investere i noe middels grovt sandpapir, for å gi kløingen ekstra tyngde. Det mest gledelige er imidlertid den økte muligheten til å flette inn ordet “elveblest” i daglige samtaler. Det får alltid folk til å flire. Om det er av eller med deg, er som vanlig vanskelig å si.
Av Kalle Kanin
 Kalle Kanin til venstre. Nei, nei, din venstre
Å skaffe seg langt hår er, om ikke akkurat hardt arbeid, så i hvert fall en aktiv prossess. Kulturen vi lever i tilsier at den enkleste utveien alltid vil være å klippe seg og få seg en jobb, hvilket i dette tilfellet er en metafor for et liv, som det så ofte er. Du kan ikke få langt hår i hemmelighet. Det er synlig.
Og folk vil kommentere det. De vil si ting som “faen, nå begynner du å få langt hår, ass.” Takk, sier jeg da. “Unnskyld, sa du takk?” Ja, takk. “Fett!”. Det er vanskelig å vite om de bruker forkortelsen “fett” for å si “Det var hyggelig å prate med deg, du har beriket denne brøkdelen av mitt liv på en definitivt merkbar måte, og jeg anerkjenner herved til bidrag til den almenne kulturutviklingen som vi alle er en del av” eller “seriøst, håret ditt er fett. Klipp deg, mann!” Og få meg jobb? “Faen heller, har du ikke jobb? Hvorfor snakker jeg egentlig med deg?”
Trøsten får være at dette ikke skjer så ofte. Folk starter ikke samtaler på grunn av frisyrer. Langt hår er ikke bart.
Av Kalle Kanin
 Det er nyttårsaften. Vær forsiktig
Nyttårsaften pleide å være enkelt. Klokken tolv sharp skulle du juble, og omfavne den som stod ved siden av deg. Hvis det var en jente, og hun ikke var i slekt med deg, skulle du prøve å kline med henne. Fifty-fifty for at hun klina tilbake. Nå forventes det at du sender 14 SMSer, tvitrer, blogger og gauler på Facebook at alle må ha et riktig så godt og helt nytt år, nøyaktig klokken 00:00, samtidig som du gauler det også i virkeligheten, iført flosshatt, sigar og tørr champagne, dress sydd i Asia og krutt på jakkeslaget. Det blir for mye for meg. Jeg har bare en skulderfull armer. Dessuten pleier jeg ikke følge så godt med på klokka når jeg drikker.
Godt nyttår til alle lesere, og velkommen til nok en årgang av tøysebloggen Vittighetens Dyd, vår andre og nyeste. Den begynner nok ikke på ordentlig før til uka.
Av Massevis
 Hvilket dyr i jungelen angrer minst? Hjorten, hjort er hjort.
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer