Av Kalle Kanin
 Aviser kan brukes til så mangt, men det er fort gjort å glemme å lese dem (Bilde: flickr.com/mbg_photos) Nok en uke har gått, og i avisene har det stått ting nesten hver dag. Noe av det har vært såkalte nyheter, altså hendelser som har funnet sted nylig, og noe har vært sterke, middels sterke eller direkte svake meninger, også kjent som utspill, gjerne fra politisk hold, eller et eller annet annet hold, i denne ukens tilfelle fra høyre. Altså den politiske retningen høyre, ikke partiet med samme navn. Gikk du glipp av noe? Helt sikkert. Spiller det noen rolle? Høyst sannsynlig ikke, og i alle fall får du her en oppdatering, så du kan late som du ikke gjorde det likevel. Men ikke skryt til sjefen din av hvor godt du følger med, for da gir han deg sikkert bare enda mer å gjøre, og det er det ingen som er tjent med.
Denne ukens viktigste tema i spaltene som inntil nylig var preget av trykksverte, men som i våre dager fremstår mest som svarte streker på en fritt valgt skjerm, var fremmedfrykt og rasisme, eller som Christian Tybring-Gjedde kaller det, hjemmekos og berettiget rangering av tradisjoner og oppvekstvillkår. Og for å ikke henge ut den stakkars lederen av Oslo Frp mer enn nødvendig, vil jeg gjerne nevne at Michael von Tetzschner, leder i Oslo Høyre og utvilsomt adelig av fødsel, allerede på mandag uttalte at han helst vil sette alle som er fattige i fengsel, i hvert fall hvis de er utlendinger. I tillegg fikk vi rapporter fra verdens mest europeiske verdensdel, nemlig Europa, om at Rom-folket, du vet de som griller brødskiver og selvdøde duer utenfor Grønland T-banestasjon, er nøyaktig like forbanna uglesett som de alltid har vært, altså omtrent like mye som om de faktisk hadde vært ugler, og ugler spiste småbarn for moro skyld. Dessuten er det bevist en gang for alle at aliens er nazister. Det er med andre ord best å holde seg hjemme, og tvinge alle andre til å gjøre det samme.
Les resten av Hva faen skjedde egentlig i forrige uke? V
Av Kalle Kanin
 Oppvask er både hyggelig og sjarmerende, synes du ikke? (Bilde av: flickr.com/penumbra)
Når jeg skal lage mat, tyr jeg som mange andre i samme situasjon til det litt avsidesliggende rommet vi i dagligtalen kjenner som kjøkkenet. I beste fall er kjøkkenet et innbydende sted, med diverse varer preget av fargen hvit, skånsomt plassert på strategisk utklekkede lokasjoner, der de er lett tilgjengelige for den husarbeidende, urbane mann, men samtidig ikke står i veien for utførelsen av de mange kulinariske prosjektene som preger vår næringsavhengige hverdag. Kjøkkenet mitt, derimot, har tre utgansdører, og dermed overhodet ingen plass til å putte noe som helst som er større enn enn middels brødrister, kjøpt på Clas Olshon for aller billigste penge og senere rengjort en gang imellom og knapt nok det.
Greit, jeg skal innrømme at jeg har noen skap. Noen av dem har til og med hyller, men den kjølige varianten av disse oppbevaringsinstallasjonene har jeg måttet plassere på verandaen. Det sparer meg for store utgifter om vinteren, og har en slankende effekt om sommeren, da maten uten unntak går ut på dato med en eneste gang, jeg blir kvalm av å spise den, og ufrivillig bulimi er da en slankekur så god som noen, synes du ikke? Komfyren har jeg plassert midt i rommet, slik at den også kan brukes som spisebord. Med noen ekstra høye stoler fungerer det ypperlig. Her i huset har vi ingen problemer med at maten blir kald dersom noen ikke møter opp til avtalt tid, og brannsår på fingrene er et utmerket samtaleemne både i selskapslivet og på arbeidsplassen, uansett om kollegaene er polske, døve, eller bare utrolig kjedelige.
Men en ting jeg ikke har funnet plass til, er en oppvaskmaskin. Det var i utgangspunktet derfor jeg fikk meg en kjæreste, en løsning som så langt har fungert langt dårligere enn optimalt, da hun har en jobb, og jeg bare later som jeg har det. Heldigvis har jeg i min bunnløse visdom funnet en enda bedre løsning på problemet, et grep som er like enkelt som det er genialt: Spis opp maten din, gutt. Alt sammen. Kom igjen nå, det er en liten smak saus igjen helt øverst på tallerkenen, akkurat der. Sånn ja, nå var du flink, og både asjett og bestikk kan brukes igjen til frokost i morgen.
Velbekomme.
Av Kalle Kanin
 Olje -- et brennbart tema (Bilde: flickr.com/skytruth) Dette er kanskje ikke rykende ferske nyheter, men det renner altså ganske mye olje ut i havet utenfor USA. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, da olje jo som kjent er flytende, og således ekstremt godt egnet til renning. Det at vi her i Norge kaller det for svart gull beror i beste fall på en misforståelse. Gull er metall, det er noe de fleste vet. Dessuten er det ikke svart, men gullfarget. Disse to råstoffene har med andre ord ingenting med hverandre å gjøre, det ene brukes som regel til å lage smykker, mens det andre er mest til å pynte på statsbudsjettet. Eventuelt transport. Statsbudsjettet er jo på flere tusen sider, og dermed grisetungt å frakte rundt om i landet. Har du prøvd å bære et statsbudsjett noen gang, kanskje? Det var det jeg tenkte.
Uansett, oljen renner, og sjøens mange innbyggere, hovedsakelig fisk og fiskere, gråter sine bitre, salte tårer, uten tanke for den kjemiske ubalansen som oppstår i kjølvannet. Så hva faen skal vi gjøre? Løsningen er, som alltid, enkel så fort man har kommet på den: Sett fyr på hele jævla havet.
Men vil ikke dette være utrolig brannfarlig, tenker du kanskje, som det personifiserte motargumentet du er. Til det har jeg bare én ting å si: Skjerpings! Hva er det vi pleier å bruke til å slukke brann? Nettopp, vann. Og hva er det siste det er manko på midt utpå havet? Tenk deg godt om, nå. Der ja, der tok du poenget, og jeg trengte bare å finne frem den minste teskjeen i skuffen for å banke det inn i deg. (Beklager hvis det gjorde vondt, jeg vet jeg kan bli litt hardhendt når jeg hamrer.)
Så hvis du befinner deg på stranda denne helgen, vet du hva du har å gjøre. Finn frem Zippo’n, fyr opp, og hiv den på sjøen. For miljøets skyld.
Av Kalle Kanin
 Med Jens ute av landet, står både dørene og veggene til maktens korridorer vid åpne (Bilde: flickr.com/TromsArbeiderparti)
Ettersom Jens Stoltenberg sitter på absolutt all makt her i landet, men nekter å forvalte den på noen som helst måte, har vakuumet som har oppstått i hans fravær antatt en underlig, fortettet form, med god plass til hvem det skal være som ønsker å steppe inn. Og jeg må innrømme at jeg har noen forslag til hvem som bør kjenne sin besøkelsestid, og kreve plassen som interimstatsminister umiddelbart. På første plass på min alt for lange short-liste, har jeg Odd Børretzen. Deretter følger Hadja Tajik, Trine Skei Grande og hun heite i KrF på delt andre. På femte finner vi Bare Egil, Karoline fra Parradais og Aslak Sirra Myhre. Så kommer jeg ikke på så mange fler, egentlig.
Uansett har jeg ikke noe tro på at Jens noen gang kommer til å komme tilbake fra New York. Jeg har vært der selv en gang, og måtte faktisk deporteres med tvang, etter å ha lenket meg fast inni en T- banevogn som gikk mellom Brooklyn og Harlem 25 ganger i døgnet. Det kommer til å ta to kvelder på hipster-bar i Williamsburg før Jens har glemt klassetilhørigheten sin og begynner å drømme om å starte sitt eget Art Direction-byrå.
Så at vi trenger noen til å erstatte ham er helt klart. Hvem synes du fortjener en av Norges hundreogfemtitusen best betalte stillinger?
Av Massevis
 Statement: Babyer er til for å koses med, ikke ranes! Da jeg trålet nedover på vg.no i dag, kom jeg over nyheten om en mor og baby som var blitt ranet. Da jeg har for vane å kun lese overskrifter, er sikkert muligheten for å bli ”tatt” på noen uvesentlige detaljer i denne teksten til stede. Men kjære flisespikkere, legg det til side nå, for hvem er det som raner en baby?! Jeg har minst like mye sympati/respekt for alenetyver som alenemødre, jeg prøver ikke å sette noen i bås her. Men når man rundstjeler en baby synes jeg man bare er ukul og lumpen.
Av Kalle Kanin
 Blekkspruter digger også å chillen i hagen. Bilde: flickr.com/exlibris
Her om dagen kom Jimmini Krikket og Jazzgeir overraskende på besøk der jeg bor. De påstod de hadde laget noe de gjerne ville vise meg, og selv om jeg var skeptisk, var de så entusiastiske jeg følte jeg måtte la dem gjøre som de ville. Det viste seg raskt at de hadde prøvd å oversette en kjent og kjær popsang, Octopussy’s Garden av Ringo Starr, fra engelsk til norsk. Og siden ingen av mødrene deres har noe naturlig forhold til dette språket, ville de gjerne vite hva jeg syntes. Så jeg fortalte dem det. Du kan selv høre hvordan det gikk.
Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.
Av Jazzgeir
 Det kan være hyggelig for gravide å være sammen. Med andre enn meg. bilde:http://www.flickr.com/photos/quirky/ En av tingene jeg bekymrer meg mest over i verden er å bli en dårlig far, på tross av at jeg på ingen måte har tenkt til å bli det innen de neste fire-fem årene. I utgangspunktet skulle en jo tro at en som har bekymret seg over dette siden fylte 20 år har gode utsikter til å bli en utmerket rollemodell og en gjennomtrygg og grei paps. Jeg tror derimot at min egen selvinnsikt og anerkjennelse av egne svakheter gjør at jeg vegrer meg for å gjøre noen forandringer ved meg selv. Her er noen av punktene som gjør at jeg tror jeg vil bli ræva:
-Jeg går på rød mann i lyskryss.
-Jeg har liten respekt for individet. Om én manns fornedrelse gjør at mange har det moro, syns jeg det er mer enn greit.
-Jeg er liberal i forhold til rusmidler. Selv bruker jeg ikke dop, men jeg har ingenting imot det, og vil slite med å forfekte et nyktert livssyn.
-Jeg kan bli ukontrollert sint.
-Jeg er svak for gruppepress.
-Jeg har bestemt meg for ikke å lyve til barnet. Det betyr at jeg må si til det at jeg syns det er greit å lyve litt.
-Jeg har som regel en nedlatende holdning til folk som vet mindre enn meg. (les: barn)
-All musikk og litteratur jeg liker godt er av misantropisk eller rusforherligende karakter
-Jeg syns det er greit å generalisere store grupper mennesker utifra om de har eksempelvis jakke med vanntette glidelåser, von Dutch-kapser, joggesko med fjæring på helen eller store logoer.
-Jeg oppfordrer meg selv og andre til å utfordre autoriteter.
-Jeg ler høyt.
-Jeg er nudist.
-Jeg misliker korpsfamilier.
-Jeg er inkonsekvent i holdninger og moral.
-Barn er ofte redde for meg.
-Jeg er redd for barn.
Så var det dette med å lage barn også, da.
Av Kalle Kanin
 Det første du trenger for å kalle hagen din vellykket er et monstersvært tre. Alt annet blir barnslig.
Som den asfaltfetisjerende, eksosinhalerende og konstant frotteuriserende (slå det opp) rabagasten jeg prøver å være, er det ikke så ofte jeg opplever noen nevneverdig dragning mot naturen. Men når jeg først befinner meg der, vet jeg hvordan jeg vil den skal oppføre seg.
 Det andre du trenger for å kalle hagen din vellykket er fallende vann. Ellers nekter bare plantene dine å vokse, og det er ingen tjent med. Du kan velge selv om du vil investere i regn, hageslange eller foss, men selv har jeg en forkjærlighet for det siste.
Greit, så vil kanskje mange påstå at en søndagstur i en hage ikke kvalifiserer som en nær-naturkreftene-opplevelse av tredje grad. Det får heller bare være. Hager er kanskje ikke livsfarlige, men de befinner seg definitivt utendørs, med begrenset mulighet, dersom flukttrangen skulle bli påtrengende, til å kaste seg lynkjapt og kattemykt på trikken, og forsvinne i en sky av elektrisitet og kommunale bevilgninger. Du er med andre ord fullstendig prisgitt naturens innfall, særlig ettersom denne er blitt domestisert til det ugjenkjennelige, og høyst sannsynlig bærer på en overdådig hevnlyst, som bare venter på å åpenbare seg i form av skogbranner i Sahara, katolsk fundamentalisme og marihøner som angriper med lasere på hodet. Bare vent og se.
 Det siste, og mest avgjørende, av tingene du trenger for å kalle hagen din vellykket, er buskvekst. Det skulle da ikke være så vanskelig?
For å oppsummere vil jeg si at hager kan være trivelige, men at ingenting kan måle seg med å bo i telt på et svært jævla jorde i Danmark. Just saying.
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer