Av Jazzgeir
 I dag kom alles favoritt Bart tilbake. (Bilde: http://www.flickr.com/photos/chich20x6/)
Luksusfellen er litt av et program, dere. Folk bruker penger som dem skulle vokst på trær. Godt at disse husøkonomene får skikk på dem. I dag var det en fyr som liknet ekstremt på Waldemar Hoff, som skakkjørte økonomien sin med kioskvarer og wienerpølser. Jeg ser på mest fordi jeg liker å se folk få orden på likviditeten, ikke av skadefryd. Neida. I dag lærte jeg dessuten at tusenlappene på tavlen har små magnetstriper på seg som gjør at de henger fast. Jeg startet kanskje denne introen smått ironisk, men jeg tror egentlig jeg liker Luksusfellen ganske godt på ordentlig.
Nok fjernsynspreik, vi er i gang! Paradise Hotel, episode 27. Les resten av Parradais hotel, tjuesyvende episode
Av Jazzgeir
 Vicks er ikke den eneste som stjeler stilen til SM. (bilde: http://www.flickr.com/photos/ventriloblog/)
Etter en miserabel torsdag der FitteTim stjal alle fænsa mine, trodde jeg at jeg skulle være på toppen av mitt spill innen mandag. Men da kommentarene fortsatte å renne inn på lørdag, så jeg meg nødt til å ta nok en dag med iskremgafling, fluffete puter på fanget, dagbokskriving, Twilight på repeat, en venninnetur på byen, hårfletting, fotbad, tåneglelakking og et bittelite impulskjøp av en dritsøt (og da mener jeg dritsøt) kjole. Skjelvingen er fortsatt hyppig tilbakevendende, et og annet hysterisk gråteanfall får maskaraen til å renne, men jeg er ved godt mot. For kanskje har jeg ikke Tims killer body, hans kvikke replikker, øst-europeiske utseende, skarpe penn, vittige observasjoner og drepende sarkasme, men jeg satser ihvertfall på å skrive ofte, langt, repetere meg selv ut i evigheten, overøse dere lesere med mitt privatliv her i introduksjonen av hvert referat og holde ut til den bitre slutten av denne gudsforlatte serien. Og der begynte jeg å grine igjen.
Nok klynking, vi er i gang! Paradise Hotel, episode 26. Les resten av Parradais hotel, tjuesjette episode
Av Jazzgeir
 Carro var godt fornøyd etter dagens date. (Bilde:http://www.flickr.com/photos/pagedooley/)
I dag er det onsdag. Det husker jeg som en forferdelig TV-kveld i min barndom. Mens tirsdagene var spekket av godbiter som Friends, Pizzagjengen, Seinfeld og… Frasier (?), var alltid onsdag preget av en slags stilltiende TV-programmakerenighet om at ingen skulle sende noe bra. Debattprogrammer, britisk kostymedrama, TV Norgefilmer med titler som Det Tapre Hjertet, Veien Til Lykke og Verdens Dritteste Film virket ikke så forlokkende på meg i tolvårsalderen. Derfor var onsdag en fin dag å finne på bøll, men på torsdag var det igjen tid for X-Files og mer spennende og skumle ting. Innbiller meg at Twin Peaks også var en typisk torsdagsserie. Uansett om du, som meg, ikke fikk kabel-TV hjemme før etter at du flyttet ut, eller om du var en av de bortskjemte kidsa med TV 1000 og mykpornomuligheter langt etter sengetid i kjellerstuen, tror jeg at vi alle kan være enige om at onsdag er en ganske ræva dag. Å ha bursdag på en onsdag er forferdelig. Når skal du feire? Gjør du det helgen før kommer ingen til å gratulere deg, gjør du det helgen etter vil ingen dukke opp, fordi de fikk så negative assosiasjoner etter å ha fått innbydelse på en onsdag.
Nok inspirasjon,vi er i gang! Les resten av Parradais hotel, tjuetredje episode
Av Jazzgeir
 Jeg mener selv jeg ligner litt på han her. Legg til litt rynker, flesk og en sur munn og der haru faenmeg Jazzgeir. Bilde: casting.no Jeg har oppdaget at måten en opplever en episode på avhenger av dagsform og selskap. Ettersom at jeg er manisk depressiv arvet ned fra forfedrene, har det blitt lettere å kontrollere omgivelsene enn mitt eget humør. De gangene jeg ser episodene i godt lag får jeg alltid god tilbakemeldig og jeg kan senere se at referatene blir mer forseggjorte og nyanserte. Det er når jeg ser episodene alene at jeg får disse voldsomme humørsvingningene trykket inn mellom linjene, janteloven slår inn og jeg hater at deltagerne har det morsommere enn meg selv. Derfor ender ofte disse anmeldelsene i forferdelse, sinte tilbakemeldinger og telefonsamtaler der jeg er nødt til å forklare for gråtende fans at jeg ikke er noe forbanna orakel, det er ikke gospelet som kommer ut av denne mer eller mindre sporadiske skrivingen min. Jeg har stor forståelse for at mange opplever meg som en slags bloggingens Messias og alt jeg mener og gjør er verdt å følge. Slik er det ikke. Jeg er noens nabo, noens sønn, noens venn og noens kjæreste. Hverdagen min er ikke en glamorøs dusj i bloggingens gyldne safter, jeg blir ikke tilbudt gullkantede reklameavtaler og jeg er ikke blitt for god for mine venner. Tvert imot, denne avhengigheten av å ha andre rundt meg som kan svare på spørsmålene jeg stiller underveis i hver episode gjør at jeg ikke har særlig mange å se til når nøden er størst. Min konstante knurring og høylydte kjefting på venner når de gjør at jeg ikke hører hvert bidige ord i denne 40 episoder lange virkelighetsgjengivelsen har gjort at de foretrekker å se episodene uten meg. Så jeg er alene, trist, gretten og klar for en ny episode.
Nok menneskelig atferd, vi er i gang. Paradise hotel, episode 21. Les resten av Parradais hotel, tjueførste episode
Av Jazzgeir
 Stine Marie frir til seerne i kveldens episode. Lett å bli fristet. Bilde:http://www.flickr.com/photos/eva-machandel/
Tenk om vi levde i en perfekt verden. En verden der Paradise Hotel og Mamma Søker Kjæreste gikk døgnet rundt, eller enda bedre, du selv kunne bestemme når du ville se det, et sted der realitysjangeren hadde utviklet Battle Royale og direktesendinger av henrettelser, en verden der kriger ble utkjempet ved å poste negative videoklipp av et annet lands overgrep og på den måten få allierte, hvor facebookgrupper fikk makt til å styre sitt eget marked og hvordan verden så ut, hvor bloggere som blogget om kjendiser var mer populære enn kjendisene selv, hvor Island seilte opp som stormakt ved først å spy ut en giftig gass som lammet alle nabolands kommunikasjon og råvareutvinning, for så å suge opp all oljen som fantes på den nordlige halvkule, invadere Norge og tvinge alle til å gå med islendere der det sto:
Ja, vi var arrogante da vi var ufortjent rike, men vi har lært. Island er tøft og stilig.
Nok intellektuell stimuli, vi er i gang! Paradise hotel, episode snes. Les resten av Parradais hotel, tyvende episode
Av Jazzgeir
 Hvor er neseboret? bilde fra tv3.
Like før årets Paradisesesong sparket i gang sluttet dagbladet.no å ha linker til blogger under artiklene sine. Innmari kjipern for oss motebloggere som har lyst på flere lesere som kan kommentere på våre nye vårplagg, men kanskje for det bedre hva gjelder kvalitetssikring på nett. Dette er en av grunnene til at vi ga opp søndagsmotemotebloggen vår. Men VG holder stand og gjør sin egen avis til et talerør for oss på pluss minus fjorten med oppmerksomhetsbehovet til pluss minus Carl Eliassen. Dessverre har de så å si sluttet å skrive om Paradise, så vi blir snytt for tusenvis av klikk hver dag og Kalle Kanins håp om å tjene inn reklamekroner på denne siden siden minker for hver time som går. Flaks jeg tjener grovt med spenn på dagtid, så jeg har råd til å betale Kalle for å få lov til å poste Paradiseinnleggene mine, vi linker til KK og spammer andre forum med våre plagsomme bemerkninger og får dermed klikkene tilbake. Jeg får kommentarene jeg ønsker, bortsett fra han slemmingen sjonkelrolf som slenger dritt, men er morsom, Kalle Kanin gnir seg i hendene og Massevis får god grunn til å følge godt med på statistikkene våre, den autisten. Beklager forresten at jeg ikke fikk med meg stjernekommentaren til Thea i går. Det skal ikke gjenta seg. Eller jo, det gjør det nok. Jeg er jo for faen bare et menneske.
Nok egorunking, vi er i gang! Paradise hotel, episode 18. Les resten av Parradais hotel, attende episode
Av Jazzgeir
 Og vips, der ble hun smart og veslevoksen. bilde:http://karolineberget.blogg.no/
Er det tilfeldig at min eneste mørke venn er den klart raskeste i vennegjengen? Er det en tilfeldighet at de to smarteste i vennegjengen har briller? Er det en tilfeldighet at den samme mørke kjekkasen er den beste danseren av oss? Er det en tilfeldighet at Jimmini, som eneste homse i gjengen, også er den klart flinkeste til å tegne, den som lager finest t-skjorter og har størst bart? Er det en tilfeldighet at Kalle Kanin, som leser klart mest av oss, også er den som har best ordforråd og minst ansiktshår? Er det tilfeldig at Massevis, som sønn av en av verdens beste bridgespillere, er den med høyest IQ? Og at han er den minst sosialt oppegående? Og den som kjenner seg best igjen i 80 år gamle damers tankegang? Er det en tilfeldighet at jeg, som innehaver av stolt, islandsk blod, som mest sannsynlig bunner i innavl om man går langt nok tilbake, er den av oss som sitter og blogger om Paradise Hotel hver forbanna dag? Mer om det i programmet Hjernevask, som begynner etter vår alles favorittreality.
Nok på-sin-plass-kritisk-blikk-på-forutinntatte-forskere-i-en-bortskjemt-akademia-boble-i-en-populærvitenskaplig-innpakning, vi er i gang! Paradise Hotel, episode 17. Les resten av Parradais hotel, syttende episode
Av Jazzgeir
 Det kan være hyggelig for gravide å være sammen. Med andre enn meg. bilde:http://www.flickr.com/photos/quirky/
En av tingene jeg bekymrer meg mest over i verden er å bli en dårlig far, på tross av at jeg på ingen måte har tenkt til å bli det innen de neste fire-fem årene. I utgangspunktet skulle en jo tro at en som har bekymret seg over dette siden fylte 20 år har gode utsikter til å bli en utmerket rollemodell og en gjennomtrygg og grei paps. Jeg tror derimot at min egen selvinnsikt og anerkjennelse av egne svakheter gjør at jeg vegrer meg for å gjøre noen forandringer ved meg selv. Her er noen av punktene som gjør at jeg tror jeg vil bli ræva:
-Jeg går på rød mann i lyskryss.
-Jeg har liten respekt for individet. Om én manns fornedrelse gjør at mange har det moro, syns jeg det er mer enn greit.
-Jeg er liberal i forhold til rusmidler. Selv bruker jeg ikke dop, men jeg har ingenting imot det, og vil slite med å forfekte et nyktert livssyn.
-Jeg kan bli ukontrollert sint.
-Jeg er svak for gruppepress.
-Jeg har bestemt meg for ikke å lyve til barnet. Det betyr at jeg må si til det at jeg syns det er greit å lyve litt.
-Jeg har som regel en nedlatende holdning til folk som vet mindre enn meg. (les: barn)
-All musikk og litteratur jeg liker godt er av misantropisk eller rusforherligende karakter
-Jeg syns det er greit å generalisere store grupper mennesker utifra om de har eksempelvis jakke med vanntette glidelåser, von Dutch-kapser, joggesko med fjæring på helen eller store logoer.
-Jeg oppfordrer meg selv og andre til å utfordre autoriteter.
-Jeg ler høyt.
-Jeg er nudist.
-Jeg misliker korpsfamilier.
-Jeg er inkonsekvent i holdninger og moral.
-Barn er ofte redde for meg.
-Jeg er redd for barn.
Så var det dette med å lage barn også, da.
|
Gjeipegjengen presenterer
Bli litt bedre kjent med oss
|
Siste kommentarer