Dere har kanskje ikke hørt så mye om meg. Jeg er Blubbefaen. Han late, tjukke og slampete i geipegjengen. Jeg prøver liksom også å være han hiphopern. Vet ikke helt hvorfor. Jeg skjønner ingenting av rappespråket. “Number 1 stunna” står jeg og skriker [...]]]>

Blubbefaen er en hip-hop-fyr, med bitte litte grann av personligheten det innebærer

Dere har kanskje ikke hørt så mye om meg. Jeg er Blubbefaen. Han late, tjukke og slampete i geipegjengen. Jeg prøver liksom også å være han hiphopern. Vet ikke helt hvorfor. Jeg skjønner ingenting av rappespråket. “Number 1 stunna” står jeg og skriker i speilet og ser på meg selv når jeg er på fest. Aner ikke hva det betyr. “I’m a Hustla” tøffer jeg meg ved å si til jentene, helt ukritisk til hva det egentlig kan bety. Jeg tror hustling er å lure eller svindle til seg ting og penger eller noe sånn, og jeg er veldig god til å låne penger, så det ligner jo på noe. (Dette er bare gjetning, så for alt jeg vet kan det være muslimske bønnerop eller et Parradais-nannasitat jeg refererer til.) Ellers syns jeg det er dritteit med norske hiphop-blader som har tatt den urbane slangen under sine vinger, og bruker den som bl.a. bildetekster. Alle hiphopere skal ha dilla på sneakers, og det svartner for meg når jeg ser bildeserier av diverse sko på kingsize.no med bildetekstene “DAAAMN!” og “That shit is tight, man!” Ikke har jeg dilla på sneakers heller.

Vi kan jo snakke litt om mer om mote. Jeg har ett par sneakers som mammaen min har plukket ut og betalt for. Buksene mine er ganske saggete, men alle er Armani. Er ikke så glad i t-skjorter uten krage, men jeg har noen, bla annet en der det står “I am the street dream” i diamanttrykk på brystet. Den tør jeg bare å gå i hvis jeg drikker meg full først, men jeg passer fortsatt på å si til alle jeg møter at jeg bare tuller. Jeg syns det er finere med polo/piqueer jeg. Da er man liksom litt mer pyntet. Jeg jobber i en klesbutikk som selger mote for menn mellom 30-60 år, både fritid og konfeksjon. Når jeg skal på jobb gleder jeg meg noen dager på forhånd og bruker gjerne god tid på å blankpolere skoene mine og knytte en perfekt dobbel winsorknute med den rette lengden, før jeg trykker den pent strøkne skjorten min ned i dressbuksene som er dratt godt over hoftene.

Alle hiphop-heads vet jo at dette er en kultur bestående av fire elementer. Rap, Turntablism, Grafitti og Breaking. Jeg hører på rap. Man kan si at det er musikktypen min, og kanskje grunnen til at jeg går kledd på denne måten. Men jeg kan ikke én raptekst, og bryr meg veldig lite om hva de sier.  “Damn, hørte du hva han sa der?!” sier folk til meg og holder en knyttet neve foran munnen sånn afroamerikanere gjør på Pimp my Ride. Nei det gjorde jeg ikke, jeg driter i det og hadde ikke skjønt det uansett. Turntablism er sånn Dj-greier. Boring. Grafitti syns jeg er dritnørd og er jeg på rusfrie hiphop-jams bruker jeg gjerne anledningen til å kjøpe en kanelbolle og Solo når det er breaking.

Så hva ligger bak denne trangen til å være hiphopper?

Brilleskarr er det.

I’m out, Bitch

Dele/Lagre

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Parradais, tjueniende episode
• Misting av verdi
• Parradais, tjuesyvende episode
• Moralsk Tippeligastart

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også: