Av Jimmini Krikket
Til og med barn og barn med minoritetsbakgrunn har noe å blogge om.
Ja, da var Paradise Hotel i full sving igjen og bloggeaktiviteten her på Vittighetens Dyd har endelig litt mer trøkk på børsa. For meg blir det en stor utfordring å holde samme tempo som Jazzgeir som nå skriver 4 innlegg ukentlig. Heldige fitte. Han sitter i sofaen, blir tjukkere og tjukkere (bortsatt fra fingerene hans som får gjennomgå forbanna intensiv trening), og har alt han trenger å skrive om levert i en lett tilgjengelig og praktisk silikon- og betakaratenluktende pakke. TV3 har til og med gjort sånn at han kan lage seg litt mat hvert 20 minutt.
Jeg derimot må lete langt og lenge etter noe å blogge om. Jeg ser nesten ikke på tv i det hele tatt. Nei, vent. Det er balle usant. Jeg ser flere timer tv daglig, men bare programmer jeg faktisk liker. Hvis jeg skal begynne å se programmer som er helt på trynet i tillegg til de jeg allerede har laina opp bare for å ha en dritt å blogge om må jeg kutte ut noe annet fra min daglige rutine. Greit, jeg trenger kanskje ikke runke fullt så mange ganger etter jobb hver dag. De 5 siste tar faktisk unødvendig lang tid.
(Hmm… To avsnitt… Det va’kke no’ særlig å legge ut. Jeg får fylle opp med litt nytteløs informasjon om dagen min før jeg vender tilbake til mitt lille dilemma.)
Les resten av Hva er bloggeverdig om dagen?
Av Jimmini Krikket
When I was three years old my father went vegetarian. My family and I were sitting in the garden eating a chicken, and it suddenly occurred to my father how disgusting the whole thing was. He didn’t feel bad for the chicken. Nor did he feel that it was in any way unhealthy to eat meat. The notion of eating a dead animal simply made his stomach turn. And in all fairness, if you’re sat in the garden eating a chicken – and nothing else – your attention is going to be unnecessarily drawn to the greasy carcass between your fingers. Had we been eating a chicken salad, maybe he would have been distracted enough by the vegetables not to give a freshly ground shit about the mutilated bird.
I sympathise with his choice to become a vegetarian, but only because he found eating dead animals disgusting. If someone thinks aubergines are gross and makes a healthy yet immature decision not to eat them, fine (They are gross). But if someone refuses to eat them because they think the treatment of aubergines is inhumane or they actually have some kind of vego-human bond with them, they’re an idiot. The same goes for people who don’t eat meat for the same reasons. Ok, ok, ok, “aubergines don’t have feelings” I hear you say (Only I don’t, cos I’m on my own). Aubergines do have feelings, they just don’t have faces.
Les resten av Hello. I’m a vegetarian, but…
Siste kommentarer