Disse forlatte syklene symboliserer fire tøysete gutter som forlot bloggen sin akkurat da den trengte dem mest (Bilde av: flickr.com/te55)
August er både den beste og den verste måneden i året, fordi det er da sommeren endelig kommer, samtidig som den nesten er slutt. Bare de mest ufyselige av oss har noe ferie igjen, og det er jo som regel de det er hippest å henge med, om ikke annet fordi ingen andre gidder. Dessuten er august selvfølgelig en tid for melankoli og bunnløs sorg, akkurat som resten av året. En måned som tilbyr noe for en hver smak, med andre ord.
August er også måneden vi i Vittighetens Dyd skulle ønske vi hadde en kommunikasjonsrådgiver eller «ekspert» i «sosiale» «medier» til å fortelle oss hvordan vi skal ta det norske internettet med storm, også utenom sesongen. Om vi hadde hatt det, ville den viktigste arbeidsoppgaven hans vært å dele ut blodkjeft hver gang vi plutselig slutter helt å blogge med en gang parradais tar slutt.
«Dere hadde tusenvis av lesere!», ville han skreket på redaksjonsmøtene, «og se på dere nå. Jazzgeir har grått så mye at tårekanalene hans har vokst inn i hjernen på ham, men så lenge han ikke forteller vilt fremmede om hva det er som er så jævla trist, er hele den ufrivillige vannhode-looken hans bare patetisk! At Jimmini Krikket ikke skriver noe er egentlig bare en fordel, for det er ingen i målgruppa deres som kan engelsk likevel. Men Massevis! Jeg vil ikke en gang begynne å snakke om alt som er galt med Massevis.» «Sikter du til den enormt høye sosiale intelligensen min, som hindrer meg i å legge ut historier fra hverdagen min, fordi jeg risikerer å stille meg selv i et dårlig lys?» «Ja, Massevis, du er altfor selvkritisk. Det er akkurat det som er problemet.»
Som observante lesere (hei, Mamma) vil ha merket seg, er det jeg, Kalle Kanin, som er denne manglende PR-duden som burde ha frest og spyttet på resten av den alltid haltende Gjeipegjengen. For man kjefter jo ikke på seg selv, uansett hvor like rævva som de andre man måtte være. Og nå som sommeren er over og hvilepulsen har senket seg over vårt asbestinfiserte redaksjonslokale, kommer jeg til å prøve å tvinge oss til å blogge litt nå og da, kanskje til og med meg sjæl. Forvent enorme gjenoppstartvansker og mye sutring. Jeg tror det hjelper å mase på oss i kommentarfeltet om frekvensen skulle bli for patetisk, men lover ingenting.
God høst, solariumsfitter.
Heei skal dere ikke blogge om paradise i år. Vurderer da å droppe hele serien. Dete er jo ingen vits i å se på dem, når jeg ikke kan lese deres oppsumeringer…. Dette blir en trist vår………