Dette er et bilde av noen som tar bilde av noen som maler et bilde av et bilde. Originalt, eller hva? (Bilde av: flickr.com/globalx)
Billedkunst har alltid vært en forunderlig affære, fra de første huleboerne bæsjet på veggene sine og tvang naboen til å gi resultatet et ærlig men skånsomt terningkast, til våre egne hardt rammede dager, hvor det er blitt hipt å være mainstream igjen, selv om ingen riktig vet hva det betyr lenger. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg at det går an å lage et originalt bilde om dagen, men kunstnere selv er ikke nødvendigvis enige i dette dystopiske perspektivet på deres eget, dypt visuelle virke . Derfor tok jeg en prat med billedkunster og kråkeoppdretter Oskar Ostebeger, som mener å ha funnet løsningen på alle sine personlige og artistiske problemer.
Velkommen hit til kontoret mitt, Hr. Ostebeger, det kan sannelig ikke ha vært lett å finne frem?
Nei, det kan jeg jammen skrive under på. Med blekk, hvilket ikke akkurat er et medium jeg er komfortabel med i mitt arbeid, men godt egnet til å inngå bindende avtaler mellom likemenn, eller eventuelt gi sin tilslutning til overfladiske og uforpliktende utsagn som det du i din bunnløse ignoranse nettopp fant det for godt å overøse meg med akkurat nå, DIN JÆVLA MØKKAKANIN! Still meg et kunstfaglig relevant spørsmål, NÅ!
Rolig nå. Du nevnte noe om et gjennombrudd på telefonen i sted, hadde det kanskje noe med kunst å gjøre?
Det er helt riktig. Det er virkelig sjokkerende og dypt rystende nyheter jeg har smerten av å dele med deg i dag, Kanin. Jeg har nådd en ny dybdebasert høyde i mitt arbeide. Skal jeg fortelle deg om det med en gang, eller skal jeg fortsette å øse av mitt retoriske overflødighetshort og pjatte rundt grøten i en halvtimes tid først?
Cut for all del to the chase, som man sier.
Utmerket. Jeg har begynt å male usynlige bilder, med usynlig maling, helt uten farger, på usynlig lerret.
Det høres jo ganske meningsløst ut, men det er det kanskje også?
Åneida! Usynlige bilder skaper en unik forbindelse mellom verk og tilskuer, eller, for å være mer nøyaktig, overhodet ingen forbindelse mellom det manglende verket og tilskueren som ikke beskuer noe som helst.
Jeg tror jeg skal klare å late som jeg forstår hva du mener med. Men hvis jeg ikke får se et av disse usynlige bildene, kommer jeg ikke til å tro på at du faktisk har malt dem.
Selvfølgelig skal du få se. La meg bare finne frem ranslen min. Se her ja, her har vi en kreasjon jeg har valgt å kalle Usynlig Bilde nr. 35. Som du ser er dette et litt mislykket bilde.
Ja, for jeg ser det jo ganske tydelig, det er noen røde flekker der, og noe som ser ut som fingeravtrykkene til Petter Stordalen?
Nettopp. Han er en klåfingra kukk, og ødela hele bildet mitt.
Men de røde flekkene, det var ikke ham, eller?
Nei, det var dessverre meg. Det skjer faktisk ganske ofte når jeg maler, malingen har en lei tendens til å sette spor etter seg på lerretet, det blir fargerikt og visuelt tilgjengelig, og jeg klatrer opp i vinduskarmen min, klar til å gjøre ende på det hele i et spektakulært og helt usynlig selvmord, men slapp av, jeg ombestemmer meg alltid i siste liten, og dessuten bor jeg i første etasje.
Det var godt å høre. Kan jeg få se et vellykket bilde nå? Eller har du ikke klart å lage noen ennå?
Joda. Tusenvis.
Hvor er de, da?
Jeg finner dem ikke. De er usynlige. Det var jammen uflaks, synes du ikke?
Jeg vet ikke om uflaks er ordet jeg ville brukt, men uansett tror jeg vi skal si takk til deg, la meg bare…
Hva er det du driver med? Nei! Au!
… finne frem litt gaffateip og bare…
AU! Hpmphf!
… teipe munnen din forsiktig igjen, sånn ja.
MMMMMMMMMMMM!
Nå ble du fin. Og til de yngste av leserne våre vil jeg nok en gang understreke, ikke sniff maling mens du prøver å komme inn på kunsthøyskolen. Det fører bare til sterkere stoffer.
Haha, har savnet innlegg fra dere en stund nå!