At babyer ser nokså like ut har jeg ingenting imot, men når du vokser til får du faen meg se til å utvikle noen særtrekk (Bilde av flickr.com/harpers/)
En gang i tiden gikk jeg på Blindern, hvor jeg studerte bøker og leste aviser. Jeg ble ikke akkurat venner med noen mens jeg gikk der, men det er noen jeg kjenner igjen på utseendet. Problemet oppstår når en faretruende stor prosentandel av disse er tvillinger.
Hvis man først er tvillinger, og har begynt på samme universitet, er det nærmest usannsynlig at man ikke studerer nøyaktig det samme, på forskjellige fakulteter, og dermed henger med nøyaktig de samme folka, til forskjellige tider av døgnet. Og har man først begynt å hilse på én av dem, tør man rett og slett ikke å overse den andre. For hvem kan vite at det ikke er den første du går forbi? Det ville vært pinlig, og det ønsker vi vel ikke.
Så etter noen måneder hadde jeg klart å pådra meg identiske bekjente, og det var ikke sjelden jeg måtte spørre en av dem: «Var det deg eller broren din jeg satt ved siden av på forelesning i går?» Det ble liksom feil uansett hva svaret viste seg å være.
Her om dagen støtte jeg på en av dem på en konsert på et av Oslos permanent hippe steder, og oppdaget raskt at jeg ikke bare måtte stille meg totalt uvitende om hvem av dem jeg snakket med, men også hadde glemt hva begge to heter. Så neste gang kommer jeg ikke til å gidde å late som jeg kjenner dem.
Hvis de da ikke dukker opp sammen, og jeg kan spørre litt spøkefullt om hvem som er hvem, og håpe de svarer i kor.
haha! Kjenner meg igjen!
Det var leit å høre, Mr. Sjonkel. Men det blir sikkert bedre, skal du se