Til og med barn og barn med minoritetsbakgrunn har noe å blogge om.
Ja, da var Paradise Hotel i full sving igjen og bloggeaktiviteten her på Vittighetens Dyd har endelig litt mer trøkk på børsa. For meg blir det en stor utfordring å holde samme tempo som Jazzgeir som nå skriver 4 innlegg ukentlig. Heldige fitte. Han sitter i sofaen, blir tjukkere og tjukkere (bortsatt fra fingerene hans som får gjennomgå forbanna intensiv trening), og har alt han trenger å skrive om levert i en lett tilgjengelig og praktisk silikon- og betakaratenluktende pakke. TV3 har til og med gjort sånn at han kan lage seg litt mat hvert 20 minutt.
Jeg derimot må lete langt og lenge etter noe å blogge om. Jeg ser nesten ikke på tv i det hele tatt. Nei, vent. Det er balle usant. Jeg ser flere timer tv daglig, men bare programmer jeg faktisk liker. Hvis jeg skal begynne å se programmer som er helt på trynet i tillegg til de jeg allerede har laina opp bare for å ha en dritt å blogge om må jeg kutte ut noe annet fra min daglige rutine. Greit, jeg trenger kanskje ikke runke fullt så mange ganger etter jobb hver dag. De 5 siste tar faktisk unødvendig lang tid.
(Hmm… To avsnitt… Det va’kke no’ særlig å legge ut. Jeg får fylle opp med litt nytteløs informasjon om dagen min før jeg vender tilbake til mitt lille dilemma.)
Jeg våkna fyllesjuk idag tidlig (horetidlig får å være heeeelt presis) og slo hodet rett i veggen drit hardt fordi jeg trodde jeg lå på den siden av senga som ser ut i rommet og ikke den siden av senga som er inntil veggen. Takk for den, hjerne. Så tok jeg på gårsdagens boxer og de samme sokkene jeg har gått med nå i en uke. Siden jeg bare eier ett par tykke ullsokker ser jeg at det er strengt tatt nødvendig å gå med de til de har blitt stive av skitt. Jeg tok på meg gummistøvlene som absolutt ikke er mine og gikk ut døra.
11 trikken kom svingende inn i Parkveien og jeg ble nødt å beine som en madda fakka for ikke å måtte gå helt til Majorstuen. I gummistøvler. I mars. Fyllesjuk. Jeg vet ikke om dere har måttet beine for harde livet samtidig som dere har måttet spy. Udigg. Jeg fraråder dere det. Jeg rakk trikken akkurat og satt meg helt bakerst. Grunnet alkoholinntaket kvelden før føltes trikketuren som å være en bille i blikkboks i henda på et barn som blir slått av både mor og far. Og barnevernet. I det trikken gikk rundt svingen og oppover Hegdehaugsveien spøy jeg hardt og kraftig rett inn i munnen min.
Her hadde jeg få valg. To valg faktisk. Spytte rolig og diskret over hele trikkegulvet eller svelge. Jeg måtte trosse det min mor alltid hadde sagt: “Never swallow, m’boy”. Jeg svelget. Det etsende spyet hadde så vidt rukket magesekken da den tvang seg rett opp igjen og inn i munnen. “Hælvete” var det jeg ville si, men jeg måtte nøye meg med å trampe i gulvet og riste med knyttneven. Igjen hadde jeg to valg. Spytte eller svelge. Det gikk opp for meg at hvis jeg svelger kommer bare mønsteret til å gjenta seg. Sånn kunne jeg ikke holde på. Et tredje alternativ presenterte seg for meg. Ikke svelg. Ikke spytt. Bare lat som ingenting og hold munnen igjen til du kommer deg av trikken. Genius. Fucking genius.
Jeg kjente at spyet, som besto primært av magesyre, begynte å slite vekk emaljen på tennene mine. Og lukten fylte begge neseborene mine. Fra innsiden. Da trikken stoppet ved Schultz gate og en småbarnsfamilie gikk på bakerst skjønte jeg at jeg ikke lenger kunne se ut som en hamster, og var nødt til å omplassere munnfullen så diskret som mulig. Barna stirret på meg slik barn gjør. Vannligvis hade jeg smilt, geipet eller gitt dem telefonnumeret mitt. men ikke idag. Nå måtte jeg faen meg spy igjen.
Trikken stoppet å Majorstuen og jeg dyttet meg forbi familien på en særdeles ikkebritisk måte. Fuck ‘em, tenkte jeg. Fuck ‘em right in the fucking head. Jeg hadde faen meg ikke tid til å være høflig nå. Da jeg gikk av måtte jeg fortsatt krysse veien og finne en søppeløtte eller uteligger å spytte oppi. Jeg har sett som spyr på gata og jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle være en av de menneskene så jeg overtalte meg selv til å holde kjeften igjen bare litt til. Bare til det ble grønn man og jeg fikk kommet meg over veien… Grønn man, ja… Kom igjen, nå…. Grønn mann… AH, FUCKING HELL, MAN! C’MON! I’VE GOT A FUCKING MOUTH FULL OF VOMIT HERE!!!
Sånn! Der var han grønn. Jeg beina over veien, fant nærmeste søppelbøtte og… PLLHØØØRRRG! Det var nesten ingeting igjen av tennene mine. Jeg rettet meg opp, tørket slimet fra leppene og tuslet inn i Majorstuenhuset som om ingenting hadde skjedd. Jeg stakk innom Narvesen for å kjøpe noen siggpapirer. Dama bak kassa må ha trodd jeg var sjuk i hue som ba om bærepose etter å ha kjøpt en pakke Rizla. Så spøy jeg igje. I posen. Og tok det med meg på jobb.
Da var det det dilemmaet, ja. Hvis noen har noen forslag til fjernsynsprogramer eller lignende (gjerne som de tar avstand fra) som jeg kan blogge om flere ganger i uka hadde jeg vært veldig takknemlig om dere skrev noe i kommentarfeltet nedenfor.
Nå må jeg pisse. Hadet på badet.
Jeg tror ingen tv-programmer kan toppe dette.. men et bloggbart tips kan jo være å ta seg opp til prøve-vm i kollen til helga. det skal jeg, og skulle gjerne hatt hele seansen referert på en vittig og/eller dydig måte.
Høres fantastisk morsomt ut. Min britiske ræv klarer hverken å stå på ski eller hoppe.
Drit i Tv program, fortsett med historier fra virkligheten :-)
Dauer av latter……