Om du er så jævla redd, så ikke se deg i speilet da
Joda, jeg er det. Ikke alltid. Men jeg er det nå. Jeg er ute av mitt element. Våt, kjempemørk skog. Skygger som danser lett på tå, til trollfløytens forlokkende toner. Nasjonalromantisk skrekk. Nøkken, trollmora, fittetjuven, avgrunnets mørke krefter som strekker en hånd opp, griper meg i ankelen og trekker meg ut i sivet, lenger ut i det dype tjernet. Vann. Nok et element ute av min kontroll.
Det fins så mange skapninger på denne planeten som takler mørket så uendelig mye bedre enn meg. For ikke å snakke om de overnaturlige. Det at de ikke finnes er ikke et argument min fornuft kan bruke mot min følelse. Det ser jo helt likt ut på dagen, forteller jeg meg selv. Men det gjør jo ikke det. På dagen kan jeg jo se.
Skapningen er sikkert like redd for meg som jeg er for den, fortsetter fittefornuften. For en dust. Om den hadde vært like redd som meg ville den ikke fomlet rundt i bekmørkten.
Jeg føler meg rundt, snubler i røtter, hyler litt da de våte grenene stryker meg som en gammelmanns hånd i ansiktet. Mitt eget hyl gjør meg mer opprørt, fordi det minner meg om lyden jeg ville utstøtt av et faktisk angrep. Av en gammel dame i hvit kjole. Som hvisker smattende inn i øret mitt at det er min tur nå. Før hun knepper opp buksen og snitter opp pungen min med sin lange fingernegl. blæ.
Jeg skremmer meg selv, sier fornuften eplekjekt. I et millisekund retter jeg meg opp og spankulerer før jeg kommer på at det nettopp er den rakryggede dusten som dør først. Med den holdningen ville jeg tatt meg selv som første bytte, greier jeg å tenke mens jeg er inne i rovdyrets psyke. Jeg kommer frem til at med min evne til å sette meg inn i andres situasjon, selv om det er et usympatisk monster, burde jeg bli skuespiller. Nok en gang blir jeg rykket psykisk tilbake av skrekksjangerens jantelov. Typisk at en narsisistisk tulling som meg blir drept på den verst tenkelige måten. Helt uforberedt mens jeg går gjennom skogen og leser et manus til den kommende storfilmen “Han var en Gud, men Gud, som han kunne elske”. Faen. Nå er jeg ikke bare redd, jeg er sikker i min sak. I natt kommer jeg til å dø. Faen at jeg drømmer meg bort i min egen storhet. Fitte fitte fitte!
Er det nå jeg skal begynne å be? Jeg vurderer det seriøst, men for min egen stolthets skyld lager jeg heller en mental avtale med Gud om at hvis jeg slipper levende gjennom denne natten skal jeg bli kristen. Serri. Denne gangen. Lover. Så jeg må si det høyt for at det skal telle? Faen, da avslører jeg posisjonen min til rovdyret. Jeg gjør det. Min egen stemme høres unaturlig og rar ut. Drit i skuespillerkarrieren.
Jeg rygger over gårdsplassen mot huset, titter meg konstant over skulderen for ikke å falle, småløper den siste biten med nøklene i hånden bort til døren. Bare la meg slippe å fikle med låsen denne gangen. I mitt eget hode kryssklipper jeg mellom rovdyret som bykser fremover og meg selv, vettskremte lille meg. Jeg kommer innenfor med en skyhøy puls og lover meg selv at jeg aldri skal se skrekkfilm igjen. Ikke de norske engang. Jeg kommer inn og forteller kjæresten min at jeg har vært møkkaredd. Hun syns det er patetisk. Hun skulle bare visst. Alt som gjemmer seg i skyggene. Fy FAEN! Neste gang kan hun hente ved.
pingle
kjøp deg en panelovn!
Du burde begynne å se mer skrekkfilm! Det er helt rått! (spesielt de norske)!!
sov når det er mørkt!
helt konge! lol