Det er viktig å komme presis når man skal i selskap

For et par års tid siden ble jeg invitert i et selskap. Ja, verten brukte dét ordet, i en fysisk invitasjon, riktignok ikke på papir, men lest opp, antagelig fra en PC-skjerm, over telefonen, uten den minste anledning til å stille spørsmål eller be om presiseringer, bare et spørsmål på slutten, som skulle besvares med ja eller nei, med én eneste gang, kommer du? Ja, jeg (klikk) gjør vel det, da.

Informasjonen jeg hadde mottatt var i beste fall sparsom. Jeg hadde likevel memorert ordlyden, fordi jeg pleier å gjøre det. “Vi holder selskap! Hurra! Det er hyggelig at du kommer! Vi bor der vi pleier å bo, vi gleder oss! Kom tidlig, gjerne på kveldstid.” Jeg ante med andre ord ingenting om hva som skulle skje, bortsett fra at det skulle skje fra klokken syv (selve definisjonen på tidlig kveldstid) og formodentlig et stykke utover.

Jeg tok tidspunktet som min første ledetråd, og deduserte meg frem til at såpass tidlig på kvelden må man som vertskap forvente at folk kommer sultne, og servere deretter. Som motytelse tenkte jeg å stille i mitt reneste antrekk, nemlig dressen jeg aldri bruker. Stor var derfor overraskelsen da jeg ankom, som førtisyvendemann, klokken fem over syv sharp, og straks la merke til at jeg var den eneste som ikke var kledd som en figur fra et av Asbjørnsen og Moes mest erotiske folkeeventyr. Vertinnen, som jeg kjente litt, kom straks bort til meg. “Nei, huff, dette går da virkelig ikke an. Du må føle deg helt utafor, stakkar. Bli med meg, så finner vi noen ordentlig klær du kan ha på deg.”

Hun tok meg med til soverommet sitt, kledde av meg, fant frem noen gamle striesekker som hun tredde over hodet mitt, og utstyrte meg med en sandete strap-on, størrelse XL. Jeg var nå klar til å reintroduseres til samfunnet i første etasje, og følte meg ovenpå, nesten på høyden. Lemmet jeg hadde festet rundt livet pekte opp og til høyre.

Jeg visste ikke riktig hvem jeg skulle forestille, men bestemte meg for å si jeg var Espen Daskeladd. Så skulle jeg daske kvinnen jeg presenterte meg for på ryggen, anstendig nok til å ikke gå over streken, samtidig vart nok til at hun skulle skjønne at jeg var en omsorgsfull elsker, som ikke ønsket å skade henne på noen som helst måte. Jeg må dessverre melde om svært dårlige resultater for akkurat denne sjekketaktikken, men jeg tror det kommer til å gå bedre hvis jeg prøver det samme som delfin.

Til tross for det avvisende kjøttmarkedet fant jeg snart anledning til å glede meg over beslutningen om ikke å spise før jeg gikk. For etter en halvtimes tid ble noen lekre retter satt frem, på det kaldeste koldtbord jeg noen gang har sett. Ishavsrøye servert på en seng av isbiter, med frosne grønnsaker og smeltet smør som hadde stivnet igjen. Tress-is. Og biff fra en ku som pleide å sparke kalvene sine i magen for moro skyld. Iskaldt. Jeg forsynte meg grovt, og bar godsakene bestemt mot nærmeste sitteplass.

I øyekroken så jeg plutselig verten som prøvde å avskjære meg. Siden jeg ikke ville at maten skulle bli varm mens vi passiarte om gamle dager, gjorde jeg en krapp høyresving, og gikk rett på en mann i syttiårene med plastpupper i panna. Så han tok meg selvfølgelig lett igjen, og det første han sa var “Du er ikke invitert hit.” “Joda, jeg snakket jo med deg på telefonen i sted.” sa jeg, sikker i min sak. “Det var en invitasjon til selskapet i neste uke. Dette er en fest, og den er i dag. Kom deg ut!”, svarte han, og røsket tallerknene ut av mitt tydeligvis ikke så imponerende faste grep. Jeg hadde ikke annet valg enn å gå, men som hevn beholdt jeg dildoen, og lot være å komme i selskapet jeg hadde sagt ja til. Selv om jeg hørte de skulle servere barnålsuppe.

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Sjekketriks
• Gjeipegjengens Gjulekalender — luke 24
• Miljøpartiet AP
• Gjeipegjengens Gjulekalender — luke 8