Noen ganger går ting skikkelig til helvete. Det er bare å beklage
Vi i Gjeipegjengen har veldig forskjellige måter å forholde oss til denne “bloggen” som du nå “leser”. Sjæl surfer jeg innom så ofte jeg overhodet kan, for å se om noen av de andre har gjort noe som tilsier at jeg bør forberede meg på politianmeldelser, eller om det har kommet noen nye kommentarer siden sist, hvilket det stort sett ikke har. Massevis bryr seg mindre om vennlige ord, men desto mer om tall, og har ved flere anledninger uttalt at hadde det ikke vært så deprimerende, ville han sluttet i “jobben” sin, og begynt å glane på statistikken vår på heltid. Jazzgeir påstår han har en ordentlig jobb og pen kjæreste, så det “er faen meg ille nok å måtte skrive ting, om jeg ikke skal lese alt rælet du lirer av deg, Kaninfaen.” Jimmini Krikket har ikke PC, og foretrekker å få alle innleggene lest høyt for seg en gang i uka. Så det var bare halvparten av oss som fikk døgnrytmene våre maltraktert av de siste dagers teknologiske konspirasjoner rettet mot oss og vårt virke her på Vittighetens Dyd.
Det hadde seg nemlig slik at jeg for noen uker siden fikk en såkalt epost fra webhotellet vi har grått oss til få å lagre databasene våre hos. Det skulle gjennomføres en oppgradering av et eller annet med en trebokstavsforkortelse (TBF, som man sier i næringslivet), og dette skulle ikke medføre noen problemer i det hele tatt. Oppmerksomme lesere har skjønt at dette var blank løgn.
Da jeg oppdaget at det ikke dukket opp en eneste usmakelig vits når jeg gikk inn på siden vår i går, tok jeg raskt kontakt med noen folk som kalte seg support. Uheldigvis hadde minst én av disse folka lest bloggen vår, og påstod hardnakket at den blanke siden var nettopp denne oppgraderingen de hadde varslet om. “Ingen kommer til å klage på dette, det er en klar forbedring av innholdet deres, og du kan vente deg en faktura i posten for ufrivillige konsulenttjenester”, sa han. Jeg måtte trygle og be, true og skrike, hulke og hikste i to hele dager før jeg kom over en usedvanlig hyggelig techdame som later som hun heter Camille. Det er ingen som heter Camille. Hun hadde uansett aldri hørt om oss eller bloggen vår, og lot seg derfor overtale til å fortelle meg hva jeg måtte gjøre for å få oss opp i knestående igjen. Takk til deg, selv om du ikke visste helt hva du gjorde.
Som selvutnevnt talsmann for en særdeles lite enstrettet forsamling ønsker jeg å beklage på vegne av Gjeipegjengen for abstinenser og eventuelle nervesammenbrudd du eller medlemmer av din familie har opplevd som følge av vårt fravær. Det er betryggende at ingen av Gjulekalenderfantastene blant dere har fortalt meg at dere har tatt livet av dere, men det ville dere vel heller ikke klart om dere hadde gjort det. Helst skulle jeg lovet at det ikke skal skje igjen, med uten noen som helst kompetanse på det tekniske området ville det bare vært tåkeprat. Så jeg satser istedet på forhåndstilgivelse for eventuelle fremtidige katastrofer. Blunkegjeip fra meg, Kalle Kanin
