I gamle dager kalte folk kjøretøyet for mobil, og mobilen for telefon.
Det er en tommelfingerregel at biler er kjent for å synke rundt 20 % i verdi årlig, fra du kjøper den som ny. Det blir av alle, med tanke om å selge bilen sin, sett på som skandaløst. Men la meg ta dere mulige bilselgere med på et lite tankeeksperiment.
De første dagene etter et mobilkjøp vil jeg behandle den som mitt eget barn. Muligens bedre da jeg er blottet for medmenneskelighet. Tekniske ting er så mye greiere å forholde seg til. De trenger kun den kjærligheten du er villig til å gi dem. De oppfører seg bedre, men de kan klikke de og. Da blir hele bildet snudd på hodet. Jeg tror neppe jeg ville kastet et barn hardt i veggen grunnet dens svikt, eller solgt det videre til noen naive mennesker som ikke var klar over de små defektene det måtte ha, med mindre prisen var særs lokkende eller veggene laget av noe mykt.
Uansett, en splitter ny mobil vil jeg aldri finne på å kaste til noen. Jeg dør litt inni meg hvis den får et støt og jeg banner høyt, selv i kirken, hvis jeg skulle være så uheldig å miste den i kirkegulvet. Jeg har en streng vaske-seg-på-hendene-politikk til eventuelle lånere, og bevarer selvfølgelig den selvklebende plastikken på skjermen.
Etter en måneds tid er mobilen fremdeles helt lik, fungerer nøyaktig like bra, men jeg syns på dette tidspunktet det er greit å bruke den som en øljekk, kastevåpen, og tåneglskrape. Jeg vil aldri mer levere fra meg mobilen fra hånd til hånd da den skal kastes uansett hvor langt unna vedkommende måtte stå.
Når jeg har eid den i et år, må jeg hver gang mobilsamtaler komme opp, poengtere hvor Hææælvetes mongodritt mobba mi er, hvor mye jeg hater den og hvor jææævlig jeg skulle ønske den brant i helvete så jeg kunne kjøpt meg en ny.
Tenk på litt på det potensielle bilselgende mennesker. (Og for guds skyld overse den siste setningen der, som ikke ble særlig catchi og dessverre kludrer til hele resonnementet en smule.)
Det største problemet med at man blir lei av ting og at de synker i verdi er at tingene ikke forstår dette selv. Barna mine f.eks tror fremdeles jeg er glad i dem etter fem år. Kvalmende selvopptatte som de er. Katten min mjauer fremdeles etter mat samme hvor hardt jeg sparker den. Jeg blir så oppgitt.
Haha morsom tekst, føler det på akkurat samme måte. Ingen får røre noe som er mitt før det har gått en uke, etter det kan jeg så like gått gi det bort.