Dette er moren min
For ikke lenge siden skaffet jeg meg en ny leilighet. Med god plass og deilig parkett. Med på kjøpet fikk jeg en kjæreste som er pen. Så skaffet jeg meg en jobb med fremtidsutsikter og grei lønn. Så skiftet jeg musikksmak og begynte å høre nesten utelukkende på hip hop. Jeg har aldri følt meg så ryddelat og dårlig til å vaske, hatt så sterke penisstørrelsekomplekser, kjent meg så utilstrekkelig, dum og asosial. I tillegg har det gått opp for meg hvor ekstremt hvit, urytmisk og ræva jeg er til å danse.
Så på bussen på vei hjem fra den fine jobben min, hvor jeg selvfølgelig går kledd i penbukser og spisse sko, møter jeg på verdens triveligste familie. Skulle ønske jeg hadde på meg New Era-capsen jeg en gang lånte av Massevis. Ved siden av meg sitter en enormt søt sjokoladejente på 9 som stirrer på meg. På toseteren bortenfor sitter foreldrene hennes med deres lille sønn på morens fang. Jeg blir rett og slett bergtatt av den søte babygutten som veksler mellom å stirre med klinkekuleøyne på meg og å strekke seg etter stoppknappen. Hele familien ser ut som om Pixar har animert verdens mest sympatiske afrikanske familie.
Min ni år gamle bussnabo sitt blikk gjør at jeg rødmer. Jeg har lyst til å ta på cornrowesene hennes, men jeg klarer å dy meg. Hun ser spørrende på meg og jeg ler en nervøs latter, ser ut av vinduet og merker at hele familien nå stirrer på meg. Herregud, de må tro jeg er pedo eller noe, rekker jeg å tenke før jeg greier å ta meg sammen. Jeg har bodd på østkanten i fem år og trenger ikke føle verden stoppe opp for alle søte utenlandske barn.
Blikket mitt trekkes tilbake til den nydelige gutten og mens jeg undrer på hvorfor kjæresten min ikke valgte seg en afrikaner, akselererer bussen og den lille jenta holder seg fast i frakken min. Jeg tyr til den nervøse stemmeskiftelatteren og det unnvikende blikket jeg gjør så altfor ofte. Jeg drar tilbake frakken som en ren høflighetsrefleks og begynner å angre meg da kanskje den lille jenta tror at jeg ikke vil hun skal få holde seg fast i frakken min. Hun kan få holde seg fast der resten av livet, hun. Men likevel trekker jeg den til meg. Faen, jeg hater meg selv.
Det kommer en ny mørk mann ved siden oss og før jeg rekker å føle meg overflødig og ukul sier den lille jenta halla til den nyankomne. Hei, sier han tilbake. Hjertet faller et hakk i brystet. Hvorfor hilste hun ikke på meg? Kjenner disse hverandre? Nei. Jeg sitter resten av turen og tenker over hvorfor alle mørke kan hilse på hverandre.
Busstoppet mitt er neste, jeg reiser meg i god tid og spør den lille jenta om jeg kan få skumpe (hehe) meg forbi. Hun ser dumt på meg. Det samme gjør moren og drar henne vekk. Jeg har lyst til å skrike til hele verden om hvor søt denne jenta er. Jeg hører moren si sorry. Jeg rekker ikke legge over til engelsk, men hvisker
- Det går fint. For en søt datter du har. Fortsatt hviskende stemme. Jeg får ofte det når jeg er nervøs. Eller boble i halsen.
- What?
Oh, it was nothing. I have to go. Bussen hadde nemlig stoppet og jeg sto ved utgangen og kalkulerte raskt at jeg ikke ville rekke å forklare at jeg syns datteren var søt på en ikkepedo måte på engelsk innen enkelte av mine medpassasjerer skulle ut på samme stopp som meg selv.
Til min store forskrekkelse åpnet ikke bussdøren seg da jeg trykket febrilsk på knappen, så jeg hulket ut noen paniske halslyder som i mitt hode uttaltes hva faen. Den voksne skjeggemannen bak meg sa at vi var i et lyskryss, men at stoppet var rett her fremme. Han ba meg prøve å slappe av. Jeg frøs.
Jeg regnet meg igjen frem til at jeg ikke rakk å forklare meg for moren til jenta, så jeg tilbragte isteden omtrent 52 sekunder med verdens søteste familie stirrende på meg som om jeg skulle til si noe. Det er de lengste sekundene i mitt liv.
Hahaha. Morsomt!
Bravo bror! Veldig godt skrevet. Gjenkjennelseseffekten er til å ta og føle på.
jeg loller meg ihjel!
serr morro!
hAHHAHAA! funny ass
dette innlegget er så søtt at jeg har lest det 3-4 ganger. aaaawww :O)
Takk. *rødme*