Lucy Swann er artist, syngedame og musiker, alt i ett!
Trykk her for å lese begynnelsen av Kalle Kanin møter Lucy Swann, helt på ordentlig
Da jeg troppet opp på det som viste seg å være en slags urban rockecafé midt i Oslo sentrum, ble jeg raskt nervøs. Klientellet bestod tilsynelatende av svært musikkinteresserte pubgjengere, du vet den typen som putter bittesmå høytalere langt inn i ørene når de reiser kollektivt. Hadde jeg noe her å gjøre, blant folk som med største selvfølgelighet hører forskjell på bass og litt dypere bass? Selvfølgelig hadde jeg det. Jeg er i besittelse av et par utmerkede ører, som uten problemer kan avgjøre, helt uten å gå omveien via hjernen, hvorvidt det de hører er larm og støy eller søt musikk av ypperste klasse. Men det var nettopp dette at de nekter å rådføre seg med hjernen før de feller sin endelige dom som var problemet. For å foreta et intervju, må man jo stille spørsmål, ikke bare nynne høyt og stirre henført på det usannsynlig inntagende objektet som sitter foran en. Panikken spredte seg i de sentrale organene mine. Jeg hadde bare varigheten av en konsert til å komme opp med noe lurt å lure på. Hvordan i mørkeste helvete ville dette gå?
Jeg gikk selvfølgelig rett i trance da Lucy gikk på scenen og begynte å fremføre sine verk, som karakteristisk nok består av både melodier og ord. Så jeg husker ikke hvordan jeg kom opp med alle disse spørsmålene. Men jeg stilte dem i hvert fall, og kveldens stjerne svarte til og med på noen av dem, selv om hun nettopp hadde anstrengt stemmebåndene til det ytterste, til et vesentlig bedre formål enn meg og mine funderinger. Hun må ha en varm og veloppdragende mor.
Gratulerer med en bortimot paralyserende konsertopplevelse. Det må være mye mer givende å opptre her enn å synge gamle Elton John-svisker på Torstad-kabareten i 1997?
Jeg synes ikke du skal nedvurdere ungdomsopplevelsene mine på den måten, Kanin. Torstad-kabereten var en flott ting, det var en av de første sceneopplevelsene mine, og mye viktigere for meg enn en hvilken som helst konsert på Mono, rent personlig. Men jeg vet ikke om PR-fyren min ville vært enig.
Lucy Swann har Norges mest musikalske tær. I hvert fall de beste Kalle Kanin har sett
Jeg fulgte veldig nøye med på tærne dine underveis, de er ganske små, men har noen utrolig overraskende bruksområder. Har du noen spesielle treningsregimer du følger for å bli så fleksibel?
Nei, jeg har ikke trent dem opp. De bare er sånn. Takk for at du liker dem. Kommer du til å spørre litt om musikken min også?
Kanskje etterpå. Brukte du tærne til mye rart når du var for eksempel mellom syv og seksten?
Veldig spesifikt mellom syv og seksten?
Jeg føler det er da kroppen utvikler seg mest.
Har du gjort research på Wikipedia, nå?
Ikke så mye.
Riktig. Men jeg har ikke trent opp tærne spesielt, altså. Ikke noen andre kroppsdeler heller. Du har ikke flere anatomiske spørsmål nå?
Øhh, neida, jeg kan sikkert finne på noe annet. Når jeg hører på tekstene dine tenker jeg at du må være utrolig teknisk dyktig til å slå opp med kjærester. Er det et talent, eller planlegger du det veldig nøye hver gang?
Der traff du kjernen, Kanin. Jeg er en samlivsbruddsfetisjist. Neida, jeg har ikke slått opp med så mange kjærester, det er mer en dagdrøm jeg skriver om. Og egentlig tror jeg ikke jeg skriver så mye om det. Det er nok mer tolkningen til den som hører på.
Jeg er ganske sikker på at noen av sangene dine handler om å slå opp.
Noen gjør kanskje det. Men det kan like gjerne være Elektra-syndromet. Like mye som ekte kjærlighet.
Men når du først har slått opp, føler du at det er effektivt, at du får sagt det du vil og bragt saken ut av verden?
Nei, det henger igjen i årevis etterpå. Så det å synge It’s over, baby it’s over, er bare en kul måte å late som jeg faktisk mener det.
Så du lyver når du synger?
Ja.
Lucy Swann: Sanger, løgner, magisk kvinne
Hvis man ser veldig, veldig dypt ned i tekstene dine ser man noe, jeg er ikke helt sikker på hva det er, men det virker som en slags angst, jeg er litt usikker på tolkningen, men jeg tror det er angst for hvetemel. Er det riktig?
Da jeg sa du traff kjernen i sted var det bare psykobabbel. Du traff kjernen akkurat nå. Jeg tror alt bunner i min fobi mot mel. Ikke nødvendigvis hvetemel, altså, der har du feil info. Mel generelt, det kan være noe tørt, jeg kjenner jeg får grøssninger bare av å snakke om det.
Vil du vil skal snakke om noe annet?
Gjerne det. Det blir for personlig.
Da må jeg stryke de ti neste spørsmålene mine. Heldigvis spurte jeg en musiker på forhånd om jeg kunne stjele noen pretensiøse ord av ham, og han mente jeg burde spørre deg om du bruker mye pseudopolyfoni.
Hva betyr det?
Aner ikke.
Nei, jeg tror ikke jeg driver med noe sånt. Kanskje lydmannen gjør det. Han ser ganske frika ut, i hvert fall. Hvem var det som sa du skulle spørre om det?
Gitaristen i Sigh and Explode. Men det er ikke så farlig, altså, la oss heller prøve å snakke om musikken din, sånn som du ville. Kan du beskrive lydbildet ditt i farger?
Nei.
Fordi du ikke vil, eller fordi du ikke kan?
Begge deler.
Værsåsnill?
Sorry.
Jeg tenker at det er oransje, helt på grensen til rødt, men med litt duse neonflekker her og der.
Det kan hende. Jeg vet ikke. Men jeg har et tall, hvis du bare kan late som du er littegrann interessert i mine tanker også.
Et tall, javel? Er det 17?
Nei. Det er 134.
Vil du utdype det?
Musikken min er 134. Trenger du virkelig å vite mer enn det?
Det er ganske høyt, men ikke sånn kjempehøyt.
Nei, jeg er ydmyk, vet du. Jeg kunne lagt på billioner og trillioner, men nei.
Ja, det ville jo vært barnslig.
Ja, det ville vært barnslig. Jeg er realistisk og ydmyk. Likevel er det over hundre, så jeg har tydeligvis et ego å bevare.
Det er et partall, er det tilfeldig?
Jeg er glad i orden.
Du spilte 8 + 1 sang i dag, det er jo noen helt ekstremt runde tall.
Jeg drømmer om å miste tenner.
Det er et veldig dårlig tegn. Jeg tror det betyr at du er redd for å miste tenner.
Ja, jeg tror faktisk det. Det er mye man kan tyde utav numerologi og ting som skjer mens man sover.
Men jeg skjønner jeg blir nødt til å slå opp 134 på Wikipedia når jeg kommer hjem.
Du får gjøre det.
Er det viktigst for deg å være morsom eller dyp og symbolsk når du skriver?
Jeg prøver bare å være jordnær og familiær. Jeg har lyst til å være mest mulig fri fra det som binder en opp i hverdagen, og er ikke så glad i å skrive om veldig spesifikke, personlige ting, Det er viktig for meg å ha et helhetsperspektiv, heller enn å skrive biografisk og utleverende om meg selv. Når jeg skriver tekst har jeg et veldig ydmykt forhold til hva som ligger i underbevisstheten, for jeg tror det ligger veldig mye der av bilder, tolkninger og symboler som man ikke nødvendigvis er helt klar over. Så da lar jeg det bare flyte. Jeg har ikke lyst til å fortelle en historie, og liksom mate alt inn med teskje, det er mer givende å assosiere fritt rundt bredere temaer. Hvis ikke den skranglete gamle båndopptageren din tar opp nå, kommer jeg til å bli veldig lei meg. Jeg vrenger jo sjelen min for deg her.
Ja, og med en sjel som din ville det jo vært katastrofe å gå glipp av noe. Men den har ikke slått seg vrang én eneste gang siden jeg fikk den til jul i 1987. Dessuten har jeg ikke så mange flere spørsmål. Jimmini Krikket ville jeg skulle spørre om hvorfor du er så lav, men jeg tror ikke jeg tør å gjøre det. Er det noe du selv gjerne vil bli spurt om?
Jeg synes det var en fryktelig interessant samtale. Du har mange underlige tanker i hodet ditt, du Kanin. Neste gang kan du kanskje skrive ned noen av dem på forhånd, så slipper du å stamme og svette så mye. Også må jeg nesten gi en liten shout out til beatboxeren min, Julian Sommerfelt, for han står der borte og kommer til å se veldig morskt på meg om jeg ikke gjør det.
Da skal jeg få med at han tvinger deg til til å gjøre det. Takk for intervjuet.
Selv takk, Kanin. Nå må du gå, for jeg skal skifte.
Kan jeg få se på? Ikke for min egen opphisselses skyld, altså, jeg tenkte bare at leserne mine sikkert ville like noen dristige bilder, siden de bruker hele dagen sin på å lese tøyseblogger, mener jeg.
Lucy ser mildt men strengt på meg og rister oppgitt på hodet, så jeg skjønner jeg har gått langt over streken, og rygger rødmende ut av det røykfylte backstageområdet. På vei ut døra snubler jeg i et sett med cymbaler en eller annen trommis må ha glemt igjen i fylla, ramler i trappa, og brekker begge øyenbrynene. Det er flaks jeg ikke lever av utseendet mitt.
Debutalbumet til Lucy Swann dukker opp i en nettbutikk nær deg i mars, om du ikke klarer å vente kan du høre henne synge, med instrumenter i bakgrunnen, på Myspace. Gjør det. Hvis ikke du liker å bli mobbet på skolen for å ikke følge med, da
