Når Kalle Kanin ser en intimgrense, nøler han ikke med å tråkke på den
Helt siden jeg fikk det for meg at jeg skulle anmelde Lucy Swanns debutkonsert i april her på Vittighetens Dyd, har jeg hatt en følelse av at hun, før vi vet ordet av det, kommer til å bli det neste tiårets svar på Sissel Kyrkjebø, hvis da Sissel Kyrkjebø hadde vært et megahipt undergrunnsfenomen, og ikke en artist du ser på TV sammen med bestemoren din, for å vise at du fortsatt bryr deg om henne, selv om hun ikke husker hva du heter lenger. Siden den gang har den lille kvinnen med de store lungene forstyrret og fortryllet feminister som prøvde å konferere på Månefisken, sjarmert blaserte hipster-journalister på Natt og Dags 20-års PR-happening på Revolver, og blitt brutalt kurtisert av Lydverket på NRK2. Hun har med andre ord raskt kommet seg langt ut av vår egen lille liga, og nå sitter hun der, knaskende på diverse, rødlige bærvekster sammen med både fiff og faff. Eller hva faen de nå heter.
Men en dag jeg var ute og trasket på et av Oslo mange fortau, slik jeg gjør fra tid til annen, fant jeg noe rart på gata. Det så veldig ut som et telefonnummer, så jeg hastet avgårde til nærmeste telefonkiosk for å prøve å ringe det. Til alt hell var det nettopp Lucy som svarte, og generøs som hun er, inviterte hun meg til å intervjue henne backstage etter hennes neste konsert, som skulle finne sted noen dager senere på et obskurt lite sted hun påstod het noe så ensformig som Mono. Grundig journalistisk kildepleie – griseflaks 0-1.
Trykk her for å lese resten av Kalle Kanin møter Lucy Swann, helt på ordentlig
