Ta det med ro, du er sikkert ikke den eneste som har spist for mye i jula
Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men man får liksom så mye dårligere tid når alle har fri fra jobben sin. Folk skal møtes, birras skal drikkes, og strømpefyll skal spys opp. Så det kommer ikke så mange nye innlegg her på Vittighetens Dyd før over nyttår. Uflaks, tenker kanskje du, og gjør deg klar til å helle kokende ribbefett over laptopen din, for hva faen skal du bruke den til nå, liksom? Men stopp, ikke gjør det likevel!
For som en ekstraservice til deg, har vi latt oss inspirere av det de gjør på TV, og dratt frem noen såkalte høydepunkter fra året som har gått når vi ikke klarer å finne på noe nytt. Så det er bare å glede seg, særlig hvis du ikke har fulgt slavisk med på bloggingen vår siden vi begynte. Hvis du har det trenger du sikkert litt variasjon uansett, så vi tar det ikke personlig om du finner på noe annet å gjøre. Du kan for eksempel bygge en enorm blunkegjeip av Legoen du sikkert har fått av blinde tante Olga, ta bilde av den, og sende det til oss på epost. Det hadde vi blitt skikkelig glade for, altså.
Uansett, i dag tenkte jeg som nevnt i overskriften at jeg skulle plukke frem noen ordentlig søte innlegg vi har skrevet gjennom året. Og i den forbindelse har Jazzgeir hatt et par ting å si om lærere:
Alle lærere er dødsdeilige
Vanskelig er det å si om dette kommer av statusforskjeller eller dagdrømming som skeier ut, men jeg har fantasert om hver eneste lærer jeg noengang har hatt. Det er vel ingen overraskelse at fjortiser med hormonene og konsentrasjonen i ubalanse fort faller inn i de strenge, rettferdige og akk, så deilige drømmene. Og jeg var selvfølgelig en bølle gjennom hele grunnskolen, kun avbrutt av en fredelig raddisrolle jeg tok på meg gjennom vgs. Nå er jeg tilbake i bøllehumøret og høyere utdanning er intet unntak; jeg kler av kvinnen bak kateteret med øynene, jeg river henne i håret og brummer vilt. Undersiden av pulten min har sett bedre elever, men Gud bedre! Uansett hvor sjuskete og gummistøvelpreget, hvor merkelig tannstilling, ræva pedagogiske evner eller strikkegenstrete dette kvinnemennesket enn er, går tankene mine til den innbilte horisontale mamboen mellom rampete elev og avkledd lærer.
Nei, uff, nå kom jeg på at mamma er lærer.
Ved nærmere ettertanke er det ingen grunn til å tro at det Jazzgeir drømmer om å gjøre med lærerene sine er spesielt søtt. Det er nok heller skittent og makabert, men til gjengjeld ikke så langvarig. Kanskje Massevis kan være søtere, og si hva han mener om vold i hjemmet:
Si det med en vott
Ja visst er vold mot menn ille. Mange menn kjenner seg nok igjen i situasjonen: du nekter å hente en ny six-pack rusbrus til kona, da du synes hun har blitt litt for full, og spør heller forsiktig om litt massasje mot stive skuldre (dessverre) midt under en kvinnefotballkamp på tvn. I neste sekund gir hun deg noe fjernt beslektet med nettopp massasjen du etterlyste, og på jobben må du igjen skylde på den sleipe trappen du så ofte faller i hver eneste gang ektefellen har mensen.
Nå skal det også sies at det faktisk finnes menn der ute som banker konene sine. Først og fremst må jeg meddele at jeg aldri har banket kona mi. Dette kommer nok mest på grunn av at jeg ikke er gift, men også fordi jeg tar avstand fra vold, med visse unntak. Damer er liksom litt mer irriterende enn menn, de syter og klager mer, griner lettere og blir sjeldnere fornøyde. Hadde jeg for eksempel hatt en skikkelig hesteinteressert kone eller en hustru med skikkelig sterke meninger om sport eller en dame som moteblogger ville jeg kanskje ikke vært helt fremmed for tanken om å, om ikke slå henne med hånden, så i hvert fall daske henne lett med en vrengt vott. Med den forete siden på utsiden vil ”slaget” bli sett mer på som tilsnakk fremfor en irettesettelse. Votten kan vrenges tilbake igjen hvis kona har samtlige av de nevnte karakteristikker.
Jeg merker jeg er litt rørt nå, ja. Det er lett å bli det når Massevis snakker om følelser. Og Jimmini Krikket slår gjerne et slag for likestilling mellom alt:
Turkis — en glemt farge
I dagens hektiske samfunn er det lett å glemme enkelte aspekter ved livet. Ofte glemmer vi å vanne plantene våre. Det hender at vi glemmer å spørre om pose når vi har handlet mat og må finne fram den rustne femtiøringen vi har i baklomma. Noen ganger glemmer vi å ringe mødrene våre for å minne dem på at de skal hente oss klokken 6 på Gardemoen og ikke klokken 7. Og fra tid til annen glemmer vi å fortelle one-night-standen vår at vi har kjønnsvorter. Sånne ting er lett å glemme, og til syvende og sist er det vel egentlig ingen som tar noe særlig skade av slike feil. Men det finnes én ting som har blitt glemt gang på gang, og dette føler jeg er fullstendig ufortjent. Jeg snakker selvfølgelig om fargen turkis.
Turkis har ulykken av å være en tertiærfarge (“hva faen er det?” hører jeg selvfølgelig ikke at du sier fordi jeg sitter hjemme i stua mi, men jeg regner med at en del av dere tenker det). Fargene rød, gul og blå er primærfarger (så bra for dem, da). Primærfarge vil si at det ikke kan komponeres av andre farger. Rød kan bare lages av rød. Gul kan bare lages av gul. Og blå bare av blå. Disse fargene er også nokså vanlige. Vi ser dem overalt i våre omgivelser. Rød finner vi lett hvis vi kapper av bakbena på en geit; gul er den typiske fargen på ansiket til en med leversvikt; og blå er den typiske fargen på en Smurfepenis. Etter primærfargene kommer sekundærfargene (du skjønner vel greia nå). Det vil si farger som er komponert av to farger, altså oransje, grønn og lilla. Disse er også svært frekvente i dagens samfunn. Grønn ser vi i glasskåret fra en rødvinsflaske; oransje oppstår når man puler en jente med mensen og det skummer litt i utfloden hennes; og lilla er den typiske fargen på en erigert Smurfepenis. Disse seks farger finner vi også i regnbuen (den syvende fargen i regnbuen er, av en eller annen merkelig grunn indigo, noe som bare er en mørkere utgave av blå).
Hvilke ting finner vi i hverdagen som er turkise? Vel? Ingenting. Greit nok, edelstenene turkis og topas har en tendens til å være turkise. Men disse finner vi sjelden i hverdagen (jeg vet bare om dem på grunn av min nerdebarndom som steinsamler). Man kan kanskje argumentere at havet er turkis. Men det er feil. Havet er gjennomsiktig. Dette er noe alle vet. Turkis finner vi rett og slett bare i kapitteloverskrifter i fagbøker der de andre, mer populære, fargene alt er blitt brukt.
Jeg føler at det er viktig å poengtere at jeg er fullt klar over at i lyssammenhengen (hvor rød, grønn og blå er primærfarger) er turkis en sekundærfarge. Ja ja, greit. Blander man blått og grønt lys får man turkis lys (eller cyan som det heter på engelsk). Men hvem i helvete er det som går rundt med to lommelykter i lomma, én med blå lyspære og én med grønn. Ingen. Kanskje du, men da føler jeg at du fortjener en halvliter i trynet. Tulling.
Til slutt vil jeg si at jeg er på ingen måte tilhenger av turkis. Det er ikke favorittfargen min i det hele tatt (siden du spør: blå). Men jeg syns at turkis skal ha den oppmerksomheten den fortjener. Bare fordi vi ikke ser den på jobb eller i fritiden, på skolen eller i hjemmet, i butikken eller i homosauna, er den fortsatt en viktig del av livet, denne blåaktige, grønnaktige, blågrønne, grønnblåe nyansen.
Smurfepeniser er søtt, du kan ikke si noe annet. Og selv vil jeg, Kalle Kanin, gjerne minne om denne lille historien, som er alt for lang til å fungere som faksimile, og derfor bare presenteres som en innledning, så du blir nødt til å trykke på linkene sjæl, hvis du gidder det, da, din slappfisk:
Et vennepar av meg fikk barn nylig, en gledelig begivenhet på alle måter, ettersom foreldrene holder nokså høy genetisk standard, og ikke har latt seg overbevise av mer enn en håndfull av de eksperimentelle oppdragelsestrategiene som forfektes i vår til tider misantropiske krets. Det eneste som kompliserte saken en smule, var at denne tandre kvinne på 160 centimeter og 53 kilo presterte å nedkomme med femlinger, eneggede sådan. Den stadige strømmen av jordmødre, som måtte tilkalles ettersom den førstes favn sakte men sikkert fyltes til randen av nyfødte, var dypt imponert over hennes åpenbart svært gjestfrie livmor.
Fem barn, altså. Atten tusen tre hundre og seksten gram nylagde mennesker. Det er selvfølgelig fristende å innta den holdning mange har til kattunger når en står ovenfor en fødestue med 41 småbarn, og intet mindre enn tolv prosent av dem er ens egne. All ære til de ferske foreldre for å ha overkommet denne fristelsen, for rett og slett å ha støtt tanken bort som utenkelig allerede i dens spede begynnelse. Aleksander, Emanuel, Sebastian, Jeremias og Svein skulle hverken prakkes på tilfeldige forbipasserende eller skånsomt skylles ned i hvert sitt handicaptilpassede toalettet. Ved nærmere ettertanke er hele ideen antagelig bare en refleksjon av det som foregikk i mitt eget hode da disse såkalte venner, den første gangen jeg var på besøk på sykehuset bare noen timer etter fødselen, entusiastisk spurte om jeg ville påta meg ansvaret å være gudfar for hele gjengen. Les videre
Det var det, nok sødme for en stund! I dagene fremover skal vi ta en nærmere titt på de mest og minst kontroversielle innleggene våre, de rareste historiene, og de vittigste bildereportasjene. Det siste punktet kommer Massevis helt sikkert til å reagere på, da han nesten ikke har latt oss ta noen bilder av ham i det hele tatt, med mindre vi har spleiset på en stylist til ham først. (Ikke fordi han mener han trenger det, eller ville latt ham sminke ham, men fordi han liker tryggheten i å ha noen kyndige fingre tilgjengelig om han plutselig skulle få en kvise i ansiktet med kamera i nærheten.) Forhåpentlig blir han gladere når han ser at han har skrevet nesten alt vi har hatt av kontroversielt stoff.
Så som du skjønner er det bare å glede seg. Skyv panikken for at du ikke vet hva du skal gjøre på nyttårsaften til side, og kast bort tiden din på å lese tøyseblogger hele romjula. Alle de hippe kidsa gjør det. Blunkegjeip!
det eeeer såååååmye bra!
<3