Obama var på besøk i Oslo på torsdag. Han dukket opp overalt, til og med på en storskjerm
Det var den dagen Oslo skulle forvandles til en krigssone, fordi Nobels Fredpris hadde gått til en statsleder enkelte representanter for folk flest er hypp på å skyte, og ikke motsatt, som mange ville syntes var hyggeligere. Den største politioperasjonen i norgeshistorien, hvis du da ikke regner med okkupasjonen på førti-tallet, hvilket jeg difinitivt gjør. Redusert fremkommelighet. Kaos i gatene. Jeg lagde speilegg og bacon til frokost, og så på TV mens jeg spiste. Presidenten landet, ikke overraskende, på Gardermoen. Han chilla’n jævelig før han kom ut, sannsynligvis tok han en lang dusj. Det lureste du kan gjøre når du reiser den veien er nemlig å sove så mye du klarer underveis, ellers kommer døgnrytmen din til å gå i dass. Ikke at Obama egentlig brydde seg om det. Han landet klokken halv tre, personlig tid, og visste han hadde en lang natt på jobb foran seg. Presidenter følger ikke arbeidsmiljøloven.
På vei gjennom byen den morgenen ble jeg stoppet av politifolk med maskinpistoler. Det var opptil flere biler som skulle kjøre forbi Litteraturhuset, så noen tur gjennom Slottsparken kom ikke på tale. Før tre minutter senere, når bilene hadde kjørt forbi. De uniformerte mennene smilte høflig da de slapp gjennom den lille flokken med mennesker som hadde blitt oppholdt på sin vei, og nå kunne komme seg videre i livene sine. Tung bevæpning gjør noe med selvtilitten til folk. Samtidig undertegnet Obama det kanskje sjette eller syvende tyngste dokumentet i sitt liv, og det minst juridisk bindende. Han lovte å fortsette å være en langt over gjennomsnittlig jovial type, og å prøve så godt han kan å rydde opp i alt som er vondt og galt her i verden. Geir Lundestad gliste. Jeg håper han på en naturlig måte påtok seg rollen som vertskap for den celebre gjesten, og ikke overlot initiativet til Thorbjørn Jagland, som er noe av en løs kanon i sosiale sammenhenger.
Disse politimennene var klare til å skyte på alle med onde hensikter. Men det var ikke så mange av dem
På facebook var de sarkastiske vitsene godt i gang. «Obama ser trøtt ut, synes han det er kjedelig å få fredspris, kanskje?». «Uuh, vræl, det er et helikopter der jeg bor. Tror de jeg er terrorist, kanskje?» Folk liker å avslutte statusene sine med et spørrende «kanskje». Det oppfordrer til interaksjon blant venner. Selv skulle jeg mot Grünerløkka, og valgte for en gangs skyld å legge veien om Grand. Karl Johan var gjerdet både inn og ut, kollektivtrafikken gikk som normalt. Jeg beveget meg sakte forbi det lille hotellet med det store selvbildet. Det var snut på taket, de hadde kikkerter, men brukte dem ikke. Presidenten skulle besøke Statsministeren, og ryktene sa det var satt av nøyaktig femogtredve minutter til pisspreik. Jens gliste da de kom ut. Så skulle Obama videre til Kongen. Jeg tipper jeg brukte kortere tid dit jeg skulle, selv om distansen er mye lenger.
Det var ett spørsmål som svevet over byen den dagen, sammen med et ukjent antall kommandohelikoptre: Skal du gå i demo for eller mot Obama? Har han egentlig fortjent denne prisen? Ok, to spørsmål. Som strengt tatt handlet om det samme: Har Obama gjort nok for verdensfreden ennå? Merk «ennå». Bare en gammel fyr med helskjegg, som kaller seg Harald Stanghelle og jobber i Aftenposten, nevnte hvor sjukt det er at alle er helt enige om at Obama både kan og bør gjøre absolutt alt det forgjengerne hans ikke har gjort de siste førti/femti årene. Som å skape fred i Midt-Østen, avlyse klimakrisen, gi USA et litt mindre livsfarlig helsevesen og bringe forbrødring blant menneskeheten. Det er faktisk det minste vi kan forlange, sier vi, med en litt bedrevitersk tone i stemmen. Gud i helvete som jeg synes synd på den mannen. Enda mer da jeg så på TV hvor grå i håret han er blitt. Han har knapt sett døtrene sine på tre år, selv om han har tilbragt mye tid i samme rom som dem. Han har, rent faktisk, viktigere ting å tenke på. USAs interesser, verdens fremtid. I den rekkefølgen. Pri én og to. Sasha og Malia på delt tredje. Hvor kald blir man av å leve sånn?
- Yo, Thorbjørn, are you sure this thing's really for me?
Kaldt var det i hvert fall på Kontraskjæret, der kanskje tre hundre mennesker hadde samlet seg for å se foredraget i fellesskap, på storskjerm, kanskje tre hundre meter unna huset der det verdige spetakkelet faktisk foregikk. Eller, det var egentlig ikke så kaldt, det var vel for årstiden litt middels, akkurat som den såkalte politibeleiringen av sentrum. Storskjermen hadde fått tildelt sikkert tredve meter sikkerhetssone rundt seg, så ingen av tilskuerne skulle gå til angrep på den kostbare teknologien i et utbrudd av oppdemmet Obama-hat. Men det var ikke en betjent i sikte, bortsett fra da en løst organisert bataljon av dem trasket bestemt forbi, helt mot slutten av foredraget. Det var da heller ikke nødvendig. For Obama har denne sjeldne evnen til å snakke om krig og fred, godt og ondt, fattigdom og rikdom, uten å høres ut som han tror verden består utelukkende av motsetninger. Det er derfor det er så vanskelig for oss ikke-hatere å hate ham, men etter at han sluttet å drive valgkamp, og begynte å regjere med en skredders silkemyke hånd, er det blitt mye vanskeligere å elske ham også. «Krig er fred, selv om fred ikke finnes, og krig gjør det. I’m sorry about that, you guys,» sa Obama, det hørtes ut som han mente det også, selv om det ikke betydde noe særlig. Halvparten av de fremmøtte foran storskjermen ved Akershus Festning klappet da han var ferdig. Jeg var ikke en av dem. Jeg klappet aldri etter forelesningene da jeg gikk på Blindern, hvorfor skulle jeg gjøre det her? Han hadde uansett ikke hørt meg, innendørs som han var.
I mitt stillegående sinn tenkte jeg at Obama fortjente fredsprisen, mer enn noen annen jeg kan komme på, for å ha gjennomført en valgkamp til stående terningkast seks, og dermed avverget en hel rekke angrepskriger John McCain var forberedt, riktignok dårlig, til å starte. Dette skjedde dog i 2008. Dessuten er tildelingen en høyrisikosport av en annen verden, og kan fort vise seg å bli en god, gammeldag thorbjørnetjeneste. De kunne da i hvert fall gitt ham ett år til, så han hadde hatt noen ting å peke på når folk spurte hva han egentlig hadde gjort, det kunne vært en midtveisevaluering av hans første periode, en anledning til å skryte av seg sjæl. I stedet får han økte forventninger og sarkastiske vitser. Sutring fra norsk media i ukesvis over det kirurgisk fleksible programmet hans. Husker du prioriteringslista jeg nevnte i sted? Det Norske Selvbildet kommer ikke flatterende høyt opp på den tabellen. Presidenter egoronker ikke nordeuropeere. Men ingen kan beskylde oss for å gjengjelde unnlatelsen.
Jeg var med andre ord ikke i tvil om hvilket tog jeg skulle gå i den kvelden. Jeg skulle gå i det største av dem, toget av skuelystne, for alle dem som ikke gidder å gå i tog for eller mot ditt og datt, men bare stiller seg opp foran Grand og venter. Vi fikk så klart de beste plassene, og savnet ikke fakler, for alle hadde kamera, med valgfri blitz. Det var en mildt behagelig, introvert stemning over forsamlingen, lite sosialisering utover etablerte bekjentskapsbånd, og gruppepromillen var lav, nesten kjørbar. Ikke som på festival. Lydmenn får mer applaus enn sikkerhetsfolk, og stikker hodet frem desto oftere. Presidenten skulle hylles, og trengte ingen sound check.
De skuelystne hadde stilt mannssterke opp for å si sin mening om Obama, nemlig at han er verdt å bruke en kveld på å få øye på. Hverken mer eller mindre
Klokken syv, sharpish, åpenbarte Obama og moren til døtrene hans seg på den syltynne balkongen med skuddsikker pansring. Han følte seg vel, hadde fått lagt inn et par timer solid, administrativt arbeid, og trukket i smoking for anledningen. Jeg tror frisyren hans sparer ham for verdifulle minutter med kam foran speilet. Mengden jeg befant meg alene i stønnet kontant for ham, de nittenårige jentene ved siden av meg hvinte. Den kollektive utløsningen varte i nesten to minutter. Obama gliste og vinket. Folk rundt meg gliste og vinket tilbake. Så gikk han inn igjen, og lukket verandadøren etter seg. Presidenter gir ikke ekstranumre. Så jeg dro hjem og onanerte.
Etterpå, mens TV2 og NRK kjørte endeløse repriser av intervjuer med folk som hadde lånt penger av Obama i ungdommen, eller hadde en løs plan om å få autografen hans, eller kjente noen som hadde ligget med ham på college, tenkte jeg igjen over hva det var som gjorde ham til slik en ekstraordinært fredelig fyr, all krigføringen til tross. Journalistene kunne henført fortelle at Obama tenker før han snakker og ser på deg mens du prater, men det skulle da for faen bare mangle. Nobelspris i folkeskikk, liksom. Det virker litt barnslig å gi noe sånt til verdens mektigste mann. Nei, da er det bedre å gi ham den for å minne menn og kvinner i diverse gater på at det suger å være politiker hvis du har den minste antydning til følelser. For å undrestreke at vi ikke kommer noen vei hvis vi insisterer på å velge hele tiden, mellom pest eller kolera, melk eller honning. Eller for å gi Westfalia-traktaten litt sårt tiltrengt oppmerksomhet. Mange gode grunner. Thorbjørn Jagland har helt sikkert tenkt på noen andre også. Så jeg skal bare klandre ham moderat om alt går til helvete med Obama fra nå av.
Da Obama dro, forsvant sikkerhetstiltakene også. De var spektakulære for de som oppsøkte dem, men svært lette å slippe å forholde seg til om man ikke var hypp. Fredspriskrigssonen var opphevet, og om noen uker vil ingen lenger huske at den fungerte helt streit. Nobelsprisutdelingen har aldri før kommet så høyt opp på så mange norske lister over store livsopplevelser, og samtidig så langt ned på mottagerens egen liste. Alt i alt et utrolig middels gjennomsnitt. Slik Obama selv ville vært rask til å påpeke at gjennomsnitt skal være. Han er så realistisk og nøyaktig av seg, at neste gang vi i Norge får lyst til å gi ham en utstrakt high five over Atlanterhavet, bør vi kanskje vurdere et æresprofessorat, gjerne fra Universitetet i Tromsø. Dét hadde han sikkert blitt ordentlig glad for.
