Å være alene er aldri noe ålreit, da foretrekker jeg heller å bli mobbet.
I går var jeg alene i leiligheten min for første gang på veldig lenge. Internettet var nede og titteboksen sendte bare ræl. Men ingen ting er så dumt at det ikke er godt for noe. Jeg fant ut en hel del som jeg ikke var klar over tidligere, om leiligheten jeg har bodd i over 3 år nå.
Sømmen på hjørnesofaen vår er omvendt fra de resterende av møblene. Parketten består av 159 planker. Stua vår er hvit, men ved å sammenligne det med et A4-ark ser man skremmende stor forskjell. Gardinene våre er for korte, det mangler en skrue i glassbordet, på ett av rommene mangler det lås. Ytterdøra piper en av tre ganger hvis man dytter den utrolig forsiktig igjen. Det tar 42 sekunder å føre volumet fra 0-100 på tvn, men hele 47 sekunder den andre veien. Sprettballer spretter best på badet, det skal 219 osteskiver til for å dekke bunnen av klesskapet mitt, stua blir styggere hvis alt blir vendt på hodet, jeg må kroppsrulle 21 ganger for å komme fra kjøkkenet til ytterdøra, men bare stupe kråke 15 ganger på samme distansen.
All denne forskningen førte også til et ublidt møte med meg selv. Når du tilbringer lang tid alene er du liksom nødt til å bli kjent med deg selv. Og det kan være ganske kjipt når du finner ut at du selv er en idiot: At du gjerne bruker en time på å måle nøyaktig hvor mange bananer det går i takhøyden eller at du skal prøve samtlige av skoparene i leiligheten på tid.
Det er en tøff nøtt å svelge at du er et lite interessant fjols. Jeg takker gudene for at jeg ble født uten selvinnsikt. Jeg konkluderer heller med at jeg, som jeg alltid har visst, er jævla dårlig på førsteinntrykk. Jeg er sikker på at jeg med tida vil vise meg å være en kjernekar med masse futt, som sikkert kan finne på mye gøyalt også.
HAHAHA! Kjenner meg nesten litt igjen…
haha! du er søt
Haha, beste jeg har lest på lenge:P