NIPS

Mitt forhold til interiør og tilhørende accessoirer ble snudd på hodet for noen måneder siden da jeg fikk meg kjæreste. Etter å ha bodd seks år i diverse mannlige kollektiver rundt om i hovedstaden var jeg så heldig å få meg en leilighet med tilhørende kvinnelig samboer. Som attpåtil sa seg villig til å ligge med meg, etter en dusj eller to. Og en tannpuss. Husk tanntråd. Og munnskyllevann. Og bruk nå for Guds skyld den Asanflasken i industristørrelse jeg kjøpte til deg. Navelpiercingen må du kvitte deg med nå, Jazzgeir. Og den baklommen du har tatovert på rumpen din, har du sjekket prisen på å fjerne den?

Inneklimaet jeg var vant med var preget av dagsgammel marihuana, bolognese-stekeos og fotsvette. Nå skulle jeg endelig få oppleve det å bo i en friskduftende leilighet med en jente. Lukten jeg husker fra mitt første besøk på et jenterom i nittenårsalderen skulle nå bli min egen. Altså, jeg luktet fortsatt av dagsgammel snus, underarmssvette og toastjern-stekeos, men jeg håpet den deilige duften av en kvinne skulle overdøve min leie O.B.

Etter en måneds tid hadde jeg fått til dette med personlig hygiene. Sjampoflasken ble tommere for hver tredje dag som gikk og tannkreminnkjøp ble en større og større utgift. Likevel var det noe som skurret. Den klassiske guttesvarte skinnsofaen ble byttet ut med en i semsket skinn, stereoanlegget som alltid har preget stuene jeg har bodd i, ble pent plassert på en hylle, med blomster ved siden av seg. X-boxen skulle plutselig ha plass på tv-bordet fremfor midten av stuebordet, slik jeg alltid har hatt den. Mest fordi jeg alltid har vært skeptisk til de trådløse kontrollene, så jeg ville ha kontrollene så nært konsollen som mulig.

Jeg trodde underveis at jeg hatet dette. Jeg trodde min indre mann skrek etter å få bruke dusjen som toalett, blomsterpotten som askebeger og sengetøyet som onaniklut.

Men akk så feil jeg tok. I forrige uke reiste kjæresten min på tur til Egypt, for å møte igjen en dykkeinstruktør hun møtte på bar da hun var i Hersonissos en gang på videregående. I løpet av noen dager savnet jeg henne faktisk. Og siden min egen personlige hygiene hadde forfalt så dramatisk at lukten av en samboer for lengst var ute av rekkevidde, gikk jeg på shopping. Min noe sviktende hukommelse lot meg bare vagt erindre disse evige innkjøpende av forskjellig nips vi alltid gikk for å kjøpe. Hodet mitt var tåkete, hørselen som om jeg hadde ørene inni en pappeske og smakssansen mer enn normalt nedsatt. Heldigvis befinner leiligheten min seg ganske så sentralt i Oslo, og turen var ikke lang bort til første forretning. Man skal visst kunne få tak i alt mulig rart nå for tiden.

I vinduet så jeg en lysestake. Lysestaker var hun alltid så glad i, snufset jeg til meg selv. Jeg tørket tårene, men den gråtkvalte stemmen var umulig å kamuflere for den i overkant jålete mannlige, svenske ekspeditøren.

Jeg gikk derfra og følte meg et lite hakk tryggere, en smule varmere og på nippet til en følelse av å klare dette med interiør på egenhånd. Som dere lesere sikkert forstår var jeg nå havnet på skråplanet. Interiørkjøret eller nipshelvete, som jeg kaller det. Videre fulgte en to dagers shoppingkule, der ingen i hele Oslo kunne tvile på hva jeg var blitt avhengig av. Lysestaker var mitt stoff og ingenting kunne stoppe meg. Folkene på Plata, broen på Grønland, bak skuret på Teisen, jeg hadde filleristet alle jeg kom over, etter butikkenes stengetid.

Flere refinansieringer av forbrukslån senere sitter jeg her. Kastet ut på livstid fra House of Oslo i Vika, gjeld oppover ørene og en helvetes dårlig samvittighet over alle gamle damer jeg brøt meg inn hos for å nappe med meg bordpynten deres. Bare én siste adventsstake, sa jeg til meg selv. Men innerst inne visste jeg kanskje bedre. Mamma ville aldri få igjen den gule påskestaken. Cafe Sør ville aldri se igjen telysholderne, og First Price ville aldri selge så mange stearinlys på Kiwi avdeling Grønland igjen.

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Ukens irritasjonsmoment
• Mer produktplassering
• Opera faller for egen popularitet; arkitektbyrå saksøkt og prisbelønnet i samme slengen
• Parradais hotel, trettende episode