I fremtiden kommer alle mennesker til å ha samme hudfarge. Det blir fint
På torsdag vikarierte jeg i en tredjeklasse lokalisert veldig øst i Oslo med følgende høy innvandrerprosent blant elevene. Jeg ga elevene i oppgave å tegne seg selv. Det gikk strålende frem til barna skulle legge farge på fjes og armer, og rakk opp hånda en etter en og spurte etter hudfarge.
Instinktivt ga jeg gulfargen til Hiang-Thong, sortfargen til Abdi og hudfargen til Håkon. ”Hva skal jeg med denne?” spurte Hiong-Thong. Jeg så på ham, og så på den gule fargen. Det lignet slett ikke. Totalt feil farge. Når det er sagt er det ikke sunt for barn å tvile på sine rollemodeller, du må aldri gå tilbake på ting du har sagt eller unnskylde deg ovenfor et barn. Så jeg måtte bevise min rett og overbevise ham om at han selv var gul, Abdi var sort og at Håkon var den eneste av de tre med riktig farge på huden, skulle vi tro tegnestiftprodusenten. Det var da jeg fikk øye på hudfargen og Håkon, det var om mulig en enda større bom. Måtte jeg for første gang i mitt liv svelge stoltheten min og erkjenne et nederlag?
Panikken fikk meg til å tenke. Og plutselig slo det meg. Kanskje jeg ikke trengte å legge meg flat, men fortsatt lutrygget, likevel. Kanskje de kaller den gule fargestiften for hudfarget i Asia og den brune det samme i Afrika? Mitt tankeeksperiment hadde fått vind på mølla og blitt langt mer alvorlig enn faren for å ødelegge to multikultibarn for livet. Jeg begynte å skjelve av tanken på hvilken internasjonal splid hudfarget blekk ville føre til. ”Det står svært tydelig i kontrakten, Mr. Ghanas president, at det som står med hudfarget skrift, ikke gjelder. Du har derimot innført alt i hudfarget skrift og neglisjert det som står i brunt! Det var slutten på uhjelpen for dere, er jeg redd.” For ikke å snakke om alle klare misforståelser dette vil føre til for spørreundersøkelser utenfor vest-Europas grenser. ”Kryss av i det hudfargede feltet for ja, og det beige for nei”. Og vil formuleringer som: ”Bruk den hudfargede pennen, for all del ikke ta noen av de brune, de lekker skikkelig, blir bare gris. Du kan aldri stole helt på brune penner”, bli ansett som rasistisk?
Alt gikk i stå for meg, i ren forvirring labbet jeg til Håkon og rev hudfargen ut av hendene hans. ”Se mennesket for noe annet enn farger, din hore!” skrek jeg av full hals, før jeg kastet ham ut på gangen og begynte å spontankline med Abdi. Dårlig dag på jobben as.
HA ha HA