Endring av livsførsel – en novelle om kjærlighet og optimisme

Av Kalle Kanin

Fallskjermhopping er bare én av mange måter å skaffe seg litt spenning i hverdagen

Kjæresten hans slo opp med ham en gang midt på nittitallet. Tretten år senere skjønte han hva som hadde skjedd, og nå finner vi ham her, forlatt, bitter og mentalt ustrukturert. Det er dessuten ingen som har tvunget ham til å ta oppvasken på en stund. Han erindrer vagt at det var flaske Zalo og en litt uheldig valgt kroppsåpning som spilte hovedrollene i deres ensidige brudd. Han reiser seg. Det er mørkt. Han ronker inn i peisen. Det er fortsatt mørkt.

Frem til i dag har han levd som de gjorde sammen, før hun tok sin pastellgrønne filthatt og hoppet ut av vinduet. Han har dekket på til to ved middagstider, men det var hun som var den kulinarisk anlagte i deres til tider litt mer enn middels romantiske parspill, så han er veldig tynn nå, og ganske slapp. I sex-livet har han holdt seg til de samme klassiske stillinger de to praktiserte, men han merket etter en ti års tid at han i stadig større grad valgte sin egen favorittvariant, med ham på ryggen, og ikke lenger henne sittende oppå, fremfor misjonæren, som de begge syntes var middels, og doggy, som hun likte best og han minst, først og fremst fordi den stilte så store krav til bevegelse fra hans side. Nå ser han det for seg, med et nytt perspektiv på sin egen hukommelse, og det føles tomt og ensomt når han ser at hun ikke var der.

Han går ut, over gangen, og banker på hos naboen. Den overdådig bælfeite østerrikeren han har delt oppgang med i årevis er som vanlig iført tyrolerhatt og lite annet. ”Du Fritzl, når var sist du så kjæresten min?” spør han, usikker på hvilket svar som venter ham. ”Kjærezte, nein, du hast kein kjæreste, nicht zå lenge ich bodd her har gjort.” Riktig. Han grøsser, kjenner knærne svikte, og tipper fremover så ansiktet lander subtilt i skrittet på den hårete naboen. Mens det svartner for ham hører han en stemme i det fjerne, en stemme han ikke har hørt på lenge. Han rekker såvidt å konstatere at han er på vei inn i et flashback før han svimer av.

«Hei, kul dress ass. Tror du vi lever på åttitallet, eller?» Jenta som snakker til ham er sikkert ikke mye over tyve, men ser ut som hun allerede har vært lei av livet i et drøyt tiår.

«Nei, klokken er jo rett over midnatt nyttårsaften nitten nitti, så åttitallet er vel over akkurat nå. Men jeg skjønte ikke helt om du liker dressen min, eller synes den har gått av moten for snart en time siden? Begge deler er helt streit, altså»

«Åttitallsfolk er jævelig hippe, ass. Drøy peiling på ironi og sånn»

«Ironi? Du mener det retoriske virkemiddelet hvor en sier noe annet enn det en mener, for å understreke et poeng? Så når du sier ‘kul dress’ mener du… Jeg skjønner. Men hvorfor? Det virker så meningsløst i dagligtale, og særlig på fest»

«Ironi er bare et retorisk virkemiddel, ja. Ikke en hel jævla livsstil for et nytt tiår. Neida. Ha’kke gått glipp av noe du, nei»

«Men hvorfor ville noen lagd en livsstil av å snakke og opptre unnvikende og holdningsløst, med en iskald distanse til omverden og menneskene rundt seg? Det virker som en subkultur som vil produsere utrolig kyniske og kalde mennesker, som etter ikke så altfor lenge kommer til å bry seg om seg selv og lite annet»
«Det driter jeg i»
«Er du ironisk nå?»
«Selvfølgelig»
«Så innerst inne bryr du deg om planeten og menneskeheten og fremtiden og alt det der?»
«Jeg var ironisk da jeg sa selvfølgelig»
«Skjønner. Og ikke rett før?»
«Bare glemte meg litt»
«Er du hypp på å knulle?»
«Nei»
«Hvordan ser nittitallsironikere på voldtekt?»
«Vi digger det»
«Da tar jeg sjansen på at nei betyr ja.»
«Jeg e’kke no særlig hypp på å knulle nå, ass»
«Bli med meg, da»

Han våkner brått av et klask, kjenner en underlig svie bre seg over ryggen, og merker at han ligger naken i et badekar. Våtrommet er innredet med uskarpe polariodbilder av tåkete alpelandskap og et par innrammede Lederhosen, størrelse XXL. Over ham står Fritzl med en nytint ørret, klar til å fortsette å denge løs på ryggen hans, hvilket han etter blodutredelsene å dømme allerede har holdt på med en god stund. «Vær nicht verskrekket, ich har das førstehjelp von den Østerrichse marine gelært.» skriker naboen til ham, og smekker fisk mot hud med en kyndig og bestemt armbevegelse, helt fra hofta. Plutselig føles livet hans så bortkastet. Har jeg virkelig ikke utviklet meg i det hele tatt de siste årene? tenker han. Er jeg den samme umodne og lett påvirkelige smågutten jeg var som 25-åring, selv om jeg nærmer meg førtiårene med stadig mer nølende stormskritt? Han rekker så vidt å besvare sitt eget spørsmål med en klynkende og selvmedlident ja, før nærkontakten med den forhenværende ferskvannsfisken sender ham hodestups tilbake til fortiden, slik han opplevde den på direkten, en førstehånds erfaring, så og si, spolt tilbake og fremvist på hans indre lerret, uten popkorn, men i HD, 3D, kanskje DVD. Nei, ikke DVD. Et sted må grensen gå.

Han er på deres sekstende stevnemøte, på en italiensk restaurant som hverken serverer pizza eller pasta, og har pesto på desserten. Den emosjonelle romantikken mellom dem hadde begynt å blomstre denne kvelden, mest fordi han hadde møtt opp ironisk antrukket i sin bestefars konfirmasjonsdress, spraglete slips og Dick Tracy-hatt. I det øyeblikket hun så ham spasere inn i restauranten, selvsikkert dekket av anti-mote, skjønte hun at hun hadde knukket psyken hans fullstendig, og bestemte seg spontant for å sende sin egen etter for overkommelig fremtid. Hun hadde alltid vært svak for herrer som visste å holde seg tidsriktige i tøyet.

«Jeg synes kanskje jeg skal flytte inn hos deg, jeg» Hun sa det mest i forbifarten. «For å stramme deg opp litt, mener jeg. Du trenger rutiner i livet ditt. Faste vaskedager og pervers sex to kvelder i uka, aldri mer. For du digger den perverse sexen vi har, ikke sant?»

«Joda» Han måtte innrømme at han gjorde det.

«Fint, da sier vi det sånn. Jeg har bestilt flyttebil til i overimorgen»

Det gikk ikke lange tiden før det var blitt fullstendig utenkelig for ham å gjøre noe annet enn å brette sengetøy på fredager, og umulig å få ereksjon på dager som ikke begynte på t. Han hadde sett tilbake på denne tilvenningsfasen som en lykkelig tid, men dette var visst ikke dagen for søtladne tilbakeblikk. Krangelen lå som et rutete ullteppe over hver eneste anledning, hun kjedet seg alltid, kladge over at de aldri gjorde noe morsomt sammen.

«Men vi gikk jo ut og danset i går, det syntes du var romatisk og pirrende, det sa du i hvert fall» prøvde han seg. Hun innrømmet at det ikke hadde vært så verst, og at hun hadde hatt lyst til å rive av ham underbuksa med tennene da de kom hjem, men at hun hadde holdt seg i skinnet siden det var onsdag.

«Kanskje vi skulle begynne å gå dit oftere, gjerne på onsdager, det er liksom så midt i uka»

«Hver jævla, forpulte onsdag klokken kvart over syv nøyaktig, da kanskje!? Du sitter så jævelig hardt fast i den ubrukelige ukeplanleggeren din at jeg spyr klumpete hver gang jeg tenker på det, som regel i lunsjpausen på jobben. Skjønner du ikke hvor pinlig det er for meg, med kollegene og alt, din helvetes bleikfitte!? Alt skal være helt likt for deg, hele tiden! Jeg hater deg! Du suger! Skal jeg si det på engelsk også?»

«Nei, du trenger ikke det. Men jeg lot deg jo skru opp varmen på blandebatteriet i dusjen, selv om jeg allerede hadde begynt å innhente anbud om å få det sveiset fast på den perfekte temperaturen jeg endelig fikk peilet meg frem til her om dagen. Husker du hvor glad jeg var da jeg fortalte deg det?»

«Og husker hvor hardt jeg sparket deg i skrittet da jeg hørte det, og at jeg tvang deg til å sniffe bordsalt rett etterpå? Du tar liksom ikke et hint.»

Fritzl har sluttet å slå ham når han våkner igjen, han står dobbelt og hiver etter pusten, med den livløse ørreten mellom bena. Sakte reiser han seg fra badekaret, plukker opp klærne sine, takker pent for gjestfriheten og gjenopplivningen, og trekker seg tilbake til sin egen leilighet, fast bestemt på å røske opp i rutinene, å snu livet på hodet, å gjøre noe nytt, annerledes, revolusjonerende, og helst raskt nok til at han rekker å se Kveldsnytt på NRK1 før han legger seg. Han har i det hele tatt lite til overs for TV2 og andre nymotens kanaler. Internett, derimot, har han ingenting imot. Her kan man få tak i alt, også et helt nytt liv. Verden ligger fremfor ham, han later som han kan se den for seg, sprikende, klar til å ta ham i mot, alt det han har å by på. Han har ikke følt seg så entusiastisk på årevis.

Han går inn på Googles hjemmesider, og fyller ut søkefeltet. «Samleie til salgs, effektivt og punktlig.» 14.560 treff. Han klikker på en annonse for en blond kvinne som tilbyr sine unevnelige tjenester til en nokså billig penge, og sender henne en tekstmelding hvor han ber henne komme til leiligheten hans så fort som mulig. Så kler han av seg og stiller seg opp foran døra, med en Zalo-flaske strategisk plassert foran det allerede sitrende lemmet sitt. Og venter tålmodig på at resten av hans liv skal begynne.