Ropet etter oppmerksomhet, et øydrama i litt for mange akter, syv foreløpig, for å være nøyaktig, og det skal man jo

Når to skal bli til en, oppstår det ofte litt plassmangel

Jeg skal ikke på stå å ha tilbragt mer enn en natt eller så på noen øde øy, og i de tilfellene har jeg også hatt med meg matpakke hjemmefra, og i heldige tilfeller noen flasker med børst. Det betyr ikke at jeg ikke kan glede meg over at andre lider langt uti havet, så lenge de har fortjent det. Eventuelt fortjent å vinne et eller annet, for første gang i sitt liv. Ingen av deltagerne i årets Robinson faller i noen av disse kategoriene. Likevel ser vi på hva de driver med, bare fordi de er på TV

Og der var det jammen i gang, også, episode sju, hurra, hurra. Siden det ikke stod utropstegn der, skulle det leses med en helt hverdagslig og uentusiastiskstemme i hodet.

Det er verdt å merke seg at tilbakeblikket fra forrige episode, som varer ca. halvannet minutt, får med seg absolutt alt som skjedde. Hvilket i høy grad stiller spørsmålstegn ved nytteverdien av 1000-ordsreferatene mine.

Christer lover kaos og voldtekt, det nærmer seg nemlig noe han kaller sammenslåingen. Antagelig mener han at de to lagene skal slåes sammen til et slags vinnerlag, hvor alle skal prøve så godt de kan å få alle andre til å tape. Veldig sosialkonstruktivt.

Severin skryter av hvor flaks han har, og hvor glad han er for at Marita døde. Iris synes han er en jævla kødd, og er ikke redd for å gi uttrykk for det. Dessuten banner hun, og TV3 er ikke redde for å understreke det.

Lag sør synger om sammenslåinger. Lina gleder seg til å få med seg noen til å stemme ut Muslimen i gjengen. Kristoffer er enig. Francois også. Men han insisterer på at det er bare fordi han er den sterkeste konkurrenten. Og han håper på flaks, særlig når det kommer til matte.

Så kommer brevet. Marte digger det. Iris er bare middels flink til å lese. Banningen står det bedre til med.

Kappestrid
Christer kan avsløre at det skal velges ut en taper fra hvert lag, som så ofte før. Det er i det hele tatt et veldig konkurranseorientert program. Den som taper konkurransen mellom de to taperne, får ikke delta i neste robinsonkamp, og mister stemmen sin i øyrådet. Vedkommendes sosiale status i det lille samfunnet vil dermed tilsvare en nyankommet asylsøker uten pass i Oslo sentrum.

Lag X velger Severin, ved tvang. Francois prøver å melde seg frivillig, mot å få noe tilbake, hvilket fremdeles er defininsjonen på “ikke frivillig”. Han tror også han klarer det, men Christian føler seg ikke bundet av noen som helst slags avtale. De to utvalgte skal velge med seg en lagkamerat hver, og konkurrere mot det andre laget først. Deretter skal taperne konkurrere igjen. Dette er et eksempel på det vi kan kalle overdrevent ensrettet dramaturgi. Hjernen takler det ikke, den får vondt, og får lyst til å tvinge kroppen til å drikke seg full. Slik tjener staten millioner på Robinson, selv om TV3 sender fra London. Om du forteller meg om du synes dette høres ut som en skummel eller en vakker symbiose, kan jeg gjette om du er fornøyd med fraværet av regjeringsskifte eller ikke.

Deltagerne skal bære klosser, uten å miste dem. Deretter skal de som taper brenne et tau. Kristoffer tror ikke han er så flink til å tenne på ting. Han og Francois kløner fortere på første forsøk, og får et forsprang av det. Peder blir sliten av å bære så mye stein, så han og Severin må løpe for å lage bål. De klarer å få fyr, men så blir det vanskelig for Severin, og Peder vinner. Det vil si, Severin taper. Dette programmet har ingen vinnere. Iris liker akkurat det svært godt. Så skal de dra til en ny øy, en ny strand, i fred og harmoni, neida, iskald overlevelseskrig.

På den nye stranden får deltagerne mat. Øl får de også. Sikkert kjempesunt som første næringsinntak på flere dager. Mens de spiser skryter de av seg selv, og hvor flinke de er. Iris prøver å legge an på Cahtrine, på en forutsigbart maskulin måte.

Kristoffer, Severin og Christian klarer å fange en kokosnøtt, og Kristoffer tar det som et tegn på at resten av oppholdet kommer til å bli som en luksusferie. Han er virkelig utrolig lett å hisse opp. De andre bygger hytte. Severin mener de fungerer bra som lag, bortsett fra Peder, som han tror er litt sliten. Iris mener det skyldes hjemlengsel, Peder sjæl at det er et benbrudd. På hjemmefronten er Petter konkrurransemenneske, og usannsynlig fornøyd med seg sjæl og sin egen kropp. Francois tror han er mentalt svak, og at han lyver. Det er de første, milde fascisttendensene jeg har sett på det som hittil har vært en svært anarkistisk øy.

Peder tilkaller lege, denne gangen en dame som snakker dansk. Hun gjør heldigvis som skandinavisk lov pålegger henne, og drar for å møte ham. Så undersøker hun ham, finner ingenting feil, og tilbyr seg å dope ham ned, kjemisk. Peder sier nei til narkotika. Så kommer Francois bort til ham og godter seg litt. Det er slike som ham som gir organisert religion et dårlig rykte.

Paal ser på seg selv som et unikt vesen, og dermed ingen taper. Severin har klart å lure seg sjæl til å tro at det er en fordel å ikke avsløre styrkene sine for tidlig. Deltagerne er glade for at de nå slipper å ta ansvar for hverandre. Dette samfunnet er altså fremdeles noen uker unna stammenivået.

Peder tror det blir en spennende konkurranse. Francois har skjønt at det er en fordel å vinne disse tingene. De andre er også hypp på å vinne. Men mest på at Francois skal tape. Det er altid viktigs at de som tror på Gud får tyn.

Robinsonkamp
Christer forklarer reglene som allerde har rukket å bli 4.klasse-pensum i Norge. Den første konkurransen handler om å spise ekle ting. Stort sett obskure biter av døde dyr og ting som er for små til å tilberedes, men likevel er levende helt på ordentlig. Severin har derfor ingenting imot at han ikke får være med.

Christer orienterer om de mer helsefarlige sidene ved å spise levende insekter. Alle som har sett David Attenborughs Life in the Undergrowth vet at disse oppfører seg akkurat som ville ulver, og biter der de måtte komme til. Kristoffer viser seg å være den med størst talent innen svelging.

Lina mener Paal spiser råtne egg marinert i hesteurin daglig. Det er antagelig derfor han har så glansfullt skjegg. Men Lina vinner. Hun syntes det var ekkelt. Paal synes det var dødsdigg, og er bitter fpr at Lina vant så fort at han ikke fikk spist ferdig.

Francois, Cathrine og Marte kommer sist. De skal spise lever og lunge. Motbydeligheten ligger selvfølgelig i bokstavrimet, som faktisk er det eneste som frastøter muslimer, nordlendinger og blondiner nøyaktig like mye. Marte vinner. Og er glad for at Francois taper. Selvfølgelig.

Cristoffer har aldri spist skikkelig ekle ting to ganger rett etter hverandre før. Men nå skal de spise levende mark, levende reke, død kuhjerne, og et dødt kuøye. Det blir sikkert kvalmt å se på. Men kjedelig å referere. Særlig ettersom ingen av dem egentlig tror de trenger å vinne. Bortsett fra Kristoffer, som drar på litt skikkelig. Og vinner. Feiringen foregår for det meste uten rusmidler.