Slik ser det ut på de fleste norske sykehus. Fikk du ikke lyst til å ta deg en tredagers nå?
Det er vel ingen som er direkte uenige i at vi faktisk trenger en helseminister i Norge. En som kan passe litt på at de som jobber på sykehus bruker mesteparten av tiden sin til å kurere sykdommer og sånt, og ikke bare sitter på pauserommet og spiller backgammon. Kjekt å ha. Samtidig er det viktig å huske på at det er snakk om en av de verste drittjobbene landet har å by på. Ikke bare er det helseministeren personlig som har skylden hver gang noen føler seg litt uggen til sinns og helst vil slippe å gå på jobb, vedkommende må også stille opp i TV-intervjuer på ekstremt smitteutsatte innspillingssteder, og halalslakte små, uskyldige grisunger bare fordi de har snufset litt i løpet av natten. Slikt fører til blodstenkte dressbukser, og dermed høye renseriutgifter, nesten uten statlig godtgjørelse.
Nå som Bjarne Håkon Hanssen har stått frem og innrømmet at han ikke på langt nær er mann nok for oppgaven, selv om han lot som han var det gjennom hele valgkampen, er det et åpent spørsmål om Stoltenberg og gjengen hans klarer å tvinge noen andre til å melde seg frivillig. Det er blitt tydelig at brannfakkelen Black Debbath kastet ut i den norske småborgerlige offentligheten på slutten av nittitallet var en riktig så fremsynt analyse av arbeidsvillkårene i det dystreste av våre departementer, og ikke minst av vår politikerstands totalt manglende evne til å utrette, ja, egentlig noe som helst.
Heldigvis presenterte de politisk bevisste svartmetallerne også noen forslag til løsninger, og det er på høy tid at disse nå blir tatt på alvor. Jeg tenker ikke da først og fremst på den dypt suggestive, men også noe selvinnlysende og lite detaljorienterte verselinjen “Vi må reorganisere, dum-di-dum-di-dum-di-dum, reorganisere helsevesnet!”, men snarere på den noe premature konklusjonen som dukker opp allerede i andre vers: “Det er ikke nok med ett helsedepartement, vi må ha to!” Yeah, baby.
For tenk bare over dette. Hvis du hadde en jobb som var dritkjip men godt over middels bra betalt, ville du ikke blitt nokså happy om noen foreslo å halvere ansvaret og arbeidsoppgavene, uten å tukle noe særlig med lønna? Ville du ikke sagt, rungende og med ettertrykk: Ja, jeg vil dele jobben min med en annen, hvem som helst, bare jeg slipper å gjøre alt sjæl! Ville du ikke beholdt statsrådsboligen din sentralt plassert i Oslo med den beste samvittighet, og gått løs på dine reduserte plikter med fornyet virkelyst, om enn ikke gjennomføringskraft? Det var det jeg tenkte.
Så gjenstår det bare ett spørsmål: Hvor skal den sikte, kniven som må skjære helsedepartementet i to nokså like deler? Jeg har noen forslag. Hvis du gidder kan du stemme over hva du synes høres mest effektivt ut i kommentarfeltet, men det beste hadde vært om du viet livet ditt til å gjøre en storslagen politisk karriere, helst innenfor et noenlunde anstendig parti (hvis du klarer å finne et), og fikset det hele på egenhånd. Jeg tviler nemlig på at jeg kommer til å gidde.
Uansett, første forslag er å lage ett departement med ansvar for kjønnsykdommer, og et for alt det andre. Stemningen rundt Youngtorget på nattestid, særlig i helgene, tyder på at dette ville vært en skremmende rettferdig fordeling. Fordel: Du får vite nøyaktig hvem du skal ringe og skjelle ut når det begynner å svi i tissen din. Ulempe: Vi kommer til å få utrolig mange teite overskrifter om klæmmis-departementet i VG.
En annen mulighet er å lage ett departement for alle de som går til legen bare det klør litt i halsen deres, pluss alle de som nekter å gå dit om de i det hele tatt er i stand til å bevege seg utenfor døra. Det andre departementet tar seg av den halvdelen med et mer eller mindre realistisk selv- og sykdomsbilde. Fordel: Den ansvarlige statsråd vil kunne fokusere utelukkende på sin kjerneaktivitet, nemlig utdeling av blodkjeft til hypokondere og smittespredere. Ulempe: Kjønnsegregeringen vil feste et nytt grep om Helse-Norge, og vi vil straks rykke tilbake til 1800-tallet, likestillingsmessig.
Det tredje og mest radikale forslaget er å dele opp i en del som har ansvaret for at legene får det som de vil, og en annen som skal sørge for at pasientene slutter å klage. Dette vil gjøre langvarige sykehusopphold til en utrolig kald og kynisk affære, og således gjøre det langt mindre attraktiv å stå frem med sine helseproblemer til kvalifisert personell. Fordel: Vi kan gjøre med helsepolitikken som vi med så stor glede har gjort med miljøvernet, outsource hele pakka til Canada og Bangladesh. Ulempe: Ingen kommer til å gidde å bli syke lenger, så legene kommer til å bli nødt til å selge resepter på Plata for å finasiere sitt eget forbruk av designermøbler.
Sånn, da føler jeg at siste ord var sagt i den saken, og går videre til viktigere ting, dere vet, reality og sånt. Hadde det bare ikke vært for denne underlige, kvelende fornemmelsen jeg får hver gang jeg prøver å puste. Nuvel.
