X-factor-anmeldelse

Det jentebandet ikke hadde av sangstemmer tok de igjen på image og trøkk

Jeg var en stor Idol-tilhenger, men syntes som de fleste andre at ved sesong fire begynte det å dabbe kraftig ned. De dårlige var ikke like dårlige lenger og de gode var fascinerende nok ganske gjennomsnittlige. Sangsirkuset får en ny innpakning med kjendisdattera Charlotte som programleder med to nye jurymedlemmer på laget. Mest skeptisk er jeg til Mira, hun har personligheten til en selvrettferdig niendeklassing som ikke har oppnådd annet enn å ha sugd hele hockeylaget (pult rappeeliten (og solgt noen drittalbum, som for øvrig ikke er så dårlige, det er bare personligheten hennes som er så motbydelig, musikken er kanskje ok pluss). Nok oppslåing av åpne dører, X-FACTOR er i gang.

De lover oss galskap skuffelser og glede i caps lock. Spennende å se om de innfrir. Det lille vi får se av Mira viser at i hvert fall fordommene mine om rappehora kommer til å gjøre det.

Førstemann ut heter Rikke fra Ålesund. Hun synger fra hjertet. Basert på dette utsagnet skulle de kastet henne på dør. Dessverre viser det seg at hun kan synge og hun går lett videre. Charlotte forteller Rikke at hun ikke må gråte, hun har jo gått videre. Gledestårer din MTV-hore!

Neste innslag er en jentegruppe. Faen. Med mindre de synger firstemt, det er dritfint. De later som de har det gøy på scenen, det er det verste jeg vet om, seff er de dritnervøse og hater dette her like fult som alle andre. Jeg driter i om det er firstemt, dette er litt falskt og lite imponerende. Dumme hora Mira er nysgjerrig på jentebandet (jeg får grøssninger av det ordet). Peter Petersen sender dem videre og viser hvorfor han har hatt suksess med kun et band.

Sigfus er over 25 har stygge solbriller og kan ikke synge. Nå er Jan Fredrik i sitt ess, han forteller Sigfus at man burde kunne synge for å gå videre i denne konkurransen. Peter savner kun litt mer trøkk. Sigfus mener det er rasisme siden han er fra Island. Word. Nå renner disse såkalte ”sangklovnene” inn. Henriksen parerer med ”Dette må du være forsiktig med å gjøre mange steder” når en mørkhudet tonedøv tilsynelatende Usher-fan prøver seg ut på samme arena som sitt store idol.

Den blonde jenta Thea briefer veldig med stemmen. Dette elsker jeg. Jeg vil gå så langt som å si at det er yndlingssjangeren min, etter pop da. Dommerne virker å hate det, hun får tre forsøk på å roe ned briefingen. Nå heier jeg faktisk ikke på henne lenger, hvis hun går videre nå så er det så jævlig klisje. Og rett før den avgjørende stemmen blir det reklamepause. Dette klarer jeg faktisk vente på. Hun går ikke videre, og går gråtene ut. Hun sladrer til Thorstvedt.

Nå kommer det en skikkelig ”moromann” inn. Han fullfører alle setningene sine med latter, absolutt alle. Hans beste egenskap er at han er seg selv 100%, der falt han i min bok. Men du verden for en fin fyr, han ler og sier seg enig kritikken. Dette er en mann jeg kunne presentert for mamma hvis jeg var en 30 år gammel jente.

Nye klovneinnslag: En russer i folkedrakt og krone kommer inn med trekkspill og roper noe på nordrussisk. Nestemann ut prøver å løse opp stemningen med å presentere seg som ”Jeg holdt på å si I’m a barbie girl” for så å gurgle på polsk. Det lyser igjennom at dette er en konstruert montasje produsentene er storfornøyd med og ikke kan vente med å vise.

Med sentimental musikk spillende i bakgrunnen kan programlederne fortelle at de leter etter og sender videre de med det lille ekstra. Mira har nådd et nytt selvhøytidlig level, jeg blir ordentlig bilsyk-kvalm og avsmaken min for henne vokser.

Oppsummering:
Mira bekrefter alle mine fordommer, Peter Petersen kaprer andreplassen i dustedommerkonkurransen og Jan Fredrik er ganske underholdene å se på. Charlotte ser vi så godt som aldri så det er vanskelig å si noe om hennes opptreden. Ellers er dette skremmende likt Idol sesong fem, langt mellom godbitene. Terningkast 3