Vi tar valgkampen på alvor

Deltagerne i ValgKampen

Jens fra Arbeiderklassen er tittelforsvarer fra 2005, og en usannsynlig kjekk gutt. Han er egentlig ikke fra arbeiderklassen, men liker godt å late som han er det. Han er ikke redd for å ofre langvarige vennskap, personlig integritet og jordklodens biologiske fremtid for å fremme sin egen karriere, og kommer derfor til å havne høyt i årets konkurranse. Spørsmålet er bare om han klarer å utnytte sin medfødte kombinasjon av ekstrem selvgodhet og blendende vakre øyne godt nok til å beholde sin posisjon på toppen av den politiske rangstigen.

Den kanskje fremste utfordreren til de høyeste stemmetallene er denne sprøyte gale kjerringa, Rabiate Siv. Hennes taktikk går ut på å 1) utvise enormt, selvrettferdig sinne over absolutt alt, særlig innvandring, 2) fremskape angst hos seerne, helst ved å finne opp skremmende konsekvenser av innvandring, og 3) kalle rasjonelle og saklige argumenter, for eksempel om at innvandring ikke er så farlig som hun sier, for mobbing av henne personlig. Ca. halvparten av Norges befolkning har uttalt at de kommer til å flytte fra landet om Rabiate Siv stikker av med seieren, den andre halvparten at de drar om hun ikke gjør det. Hun er altså ikke en av disse spesifikt norske verdiene hun mener vi alle kan enes om.

Kjempesnille Kristin er faktisk også tittelforsvarer, og har hatt en slags symbolsk kontroll over den norske oljepengebingen i snart fire år nå. Hun har riktignok ikke brukt pengene til noe som er snillt på ordentlig, men det har vært veldig trist for henne å la være. Hun er dessuten kjempestreng med alle som ser ut som de ikke er snille, slik man skulle være snill hvis man gikk på universitetet på syttitallet. Kristin gikk på universitetet på syttitallet, og har ikke utviklet seg nevneverdig siden den gangen.

Utrolig Kjedelige Erna er seriens ansvarlige alibi, den pålitelige typen som alltid står klar til å senke en usynlig beskyttende neve over de stadig hardere utsatte milliardbedriftene vi har her i landet, av hensyn til konkuranseevnen deres. Som alle store kvinner kjemper hun med sine egne demoner i det daglige, blant annet usikkerhet om hun skal velge som foreldrene hennes vil, og ha trekant-sex med de snille guttene Lars og Dagfinn, eller være rebell og begynne å kjøre motorsykkel med Rabiate Siv.

FleipeLars med skjegget er gladlaksen i forsamlingen, alltid klar med en upassende vits om andre lands statsledere, meningsmotstandere eller den uutdannede delen av befolkningen. Han hater både Rabiate Siv og Kjempesnille Kristin intenst og inderlig, og beviser med det at det går an å være uenig med både seg selv og absolutt alle andre på samme tid. Skjeggveksten til FleipeLars kommer fra et feilslått, kjemisk eksperiment fra studiedagene hans på landbrukshøyskolen.

Denne fyren er jævelig kristen, og har jævelig skumle øyne. Ellers vet jeg ikke så mye om Kristengutten Dagfinn, bortsett fra at han og FleipeLars gjerne vil gå sammen om å sjekke opp Kjedelige Erna, selv om hun egentlig er forelska i Rabiate Siv, på en slags halv-lesbisk, ungdomsskoleaktig “Jeg vil gjerne henge med den kuleste jenta i klassen, selv om hun både røyker og drikker og har generelt dårlig innflytelse på meg”-måte.

Bondejenta Liv-Signe er dette norskeste av det norske, en kvinne som kan snike seg inn i de mest tilfeldige relasjoner med hvem det skal være, tilsynelatende uten egne interesser, helt til det kommer til en ting, en følelse av at noe ikke er som det skal være, et plutselig behov for å sette ned foten, om og om igjen, å trampe med den til hun blir hørt, til hun får det som hun vil, i én eneste sak, sysselsetting i distriktene for FAEN i HELVETE! og det er ikke mulig å ignorere henne, for hun gir seg ikke. Aldri. Jeg er så glad for at nesten alle jentene jeg kjenner er kosmopolitter. Eller utenlandske. (Helst ikke svenske.)

En skulle tro Torstein Kommunist var for gammel for dette gamet, men jammen er han ikke her, reaksjonært revolusjonær som aldri før, og minst like skalla som i fjor. Som kommunister flest er han sympatisk men uforutsigbar, og kommer utvilsomt til å havne på desidert siste plass i konkurransen. Men som jeg nevnte, det er mange tvister, og Torstein kan likevel komme til å ende opp som Valgkampens største vinner. Eller på forsida av VG. Begge deler er omtrent like sannsynlig.

Som dere skjønner, kommer dette til å bli en beinhard og skitten kamp mot den absolutte bunnen, det siste felles multiplum, et halveis evig liv i regjeringskvartalene. Selv føler vi oss forpliktet til å følge med på det som skjer, og reagere, gjerne med avsky, offentlig, for eksempel her på Vittighetens Dyd. Vi håper du vil se på oss som en fast kilde til informasjon om utviklingen i ValgKampen, med en troverdighet vi regner med ligger omtrent midt mellom Se og Hør og VG. Godt valg!

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Siste nytt fra forskningsfronten
• Når blir biblioteket bra nok?
• ValgKampen er nesten over nå, og det gjelder å fatte en endelig avgjørelse, for så å holde seg til den
• Kan det kalles voldtekt? – en voldtektsspalte