Roskilde! Fy faen!

Konsertdag 2
Jeg gir glatt faen i både Gojira og Styricon, fordi jeg har planer om å blogge underveis. Det går grundig til helvete. Det finnes 22 PCer på hele festivalområdet, og man kan ikke bare stå der så lenge man vil. Folk venter. Dessuten er det forpult varmt. Jeg gir opp etter 20 minutter. Så blander jeg meg to festivaldrinker, en Bacardi Limon og vann fra springen, og en Danzka og Sprite, og går på Faith No More sammen med kjæresteparene. Gutta i bandet er pene og sommerlige i tøyet, de åpner med en homoerotisk hyllest til sin egen gjenforening, og Mike Patton kaster jakka. Så begynner gitaristen og trommisen å krangle om Guns ‘n Roses. Ved siden av meg danser Brasilianeren og Overlevelseseksperten swing. Jeg blir så rørt over kjærligheten de utstråler at jeg må gråte en skvett. Patton kaller publikum for hippier, og tvinger lydfolka til å synge i mikrofonen. Selv pratingen hans mellom sangene befinner seg på et utrolig avansert nivå, rent lydmessig. Jeg tror fremdeles han er verdens beste vokkis.

Nick Cave går på Orange rett etter Faith No More. Han begrenser showingen til å fortelle hvilke navngitte personer sangene hans handler om. Det er også en måte å by på seg sjæl. Eventuelt å by på andre. Han er åpenbart en dypt plaget sjel i et nokså veltrent legeme, så sangene hans er stemningsfulle men energiske, uten staffasje. Jeg kjøper øl flere ganger under konserten. Innimellom setter jeg meg ned, og mister forbindelsen med omverdenen i flere minutter om gangen. Det er sært, men jeg trives. Brasilianeren og Overlevelseseksperten ligger rett bak meg og sover. Nick Cave løper rundt på scenen. Jeg prøver å forestille meg hvordan det er å gjennomgå så mye emosjonell smerte som ham, men er ikke i nærheten av å klare det. Så langt unna, faktisk, at jeg ikke engang klarer å slutte å smile. Det er vibbene rundt meg som gjør det. Selv svensker er glade på Roskilde. Og utrolig nok er jeg glad i dem også. Men ikke i landet deres. Et sted må grensen gå.

Etter Nick Cave går jeg til Mars Volta, hvor jeg treffer noen jenter jeg nesten kjenner, men ikke husker hva heter. Jeg blir stående og prate piss med dem, og aner ikke hvordan konserten var. Dessuten gleder jeg meg mest til Oasis, som jeg var blodfan av på nittitallet. Før Liam og Noel ble uvenner. Jeg har en bror selv, og vi kranglet en del da vi var små, men om vi hadde spilt i band sammen, tror jeg vi hadde klart å late som det ikke spilte noen rolle. Det klarer ikke Gallagher-gutta. Jeg er faktisk ikke sikker på om Liam er på scenen engang. Noel synger nye sanger jeg ikke har hørt før, og det virker ikke som om han har hørt dem selv heller. I hvert fall liker han dem ikke noe særlig. Og han nekter å prate med publikum, selv om vi er verdens beste. Jeg støter på en fyr jeg gikk på ungdomsskole med i ølkø, og deretter møter vi Statsviteren og en jente jeg ikke var kul nok til å prate med kvelden før. Jeg konkluderer med at Oasis er blitt rævva, men tar forbehold om at det skyldes at vi slo oss ned veldig langt unna scenen (men nærme baren), og ikke gadd å følge med så mye. Uansett fucker de opp Don’t Look Back in Anger ganske kraftig, mens Champagne Supernova funker. Såvidt. Jævla briter. Nine Inch Nails sparker baller. Nuff said.

Konsertdag 3
Dagens beste nyhet er at Lil’ Wayne har avlyst konserten sin, og at Gogol Bordello kommer i stedet. Jeg kommer en halvtime forsent, og det er rødt lys inn til pitten. Faen i helvete! Jeg må se på storskjermen, hvilket er nok til å konstatere intellektuelt at de antagelig holder ukas beste konsert, men ikke nok til å føle det inni meg. Hadde jeg ikke vært så glad i utgangspunktet, ville jeg nok blitt ganske bitter. I stedet går jeg til Odeon og kjøper jeg meg en iskaffe å helle whiskyen min i, mens jeg venter på Klovner i Kamp. Der møter jeg en klin sprø jente fra Stavanger som tror jeg har bilde av Hitler på t-skjorta mi. I virkeligheten er det John Cleese. Ingen av vennene hennes liker henne lenger, fordi hun drikker seg full og gauler. Jeg spiser en kjøtthammer med ekstremt mye sennep. Hun påstår jeg er drømmemannen hennes, men vil ikke ditche gjengen sin for å gå på konsert med meg, hvilket jeg tar med manisk godt humør. Hun er tross alt rablende gal.

Gutta i Klovner i Kamp er jævelig glade for å være på Roskilde, og det ser ut som det er flest jenter på konserten. Og de synger med av sine lungers fulle hals på Kaninkoker. De har nok ikke skjønt helt hva den handler om. Klovnene er i det hele tatt helt forjævelig kvinnefiendtlige, men jeg orker ikke ta avstand fra det. Dansken har med seg mormoren sin, hun står et sted i publikum og er 87. Vi roper navnet hennes taktfast og kjempehøyt. Forutsatt at hun faktisk heter Mormor. Doktor S kan avsløre at favorittsangen hans er den som handler om ham selv. Hiphoppere er så jævelig selvopptatte. Men jeg liker Klovner. De er morsomme, og flinke på rollespill. En fyr de kaller Apollo dukker opp, han er visstnok også en norsk hiphopper. Og Dansken er i baris, og nesten like lite biff som meg sjæl. Det trekker opp. Men de er ikke like vidunderlig vakre som Lily Allen, som spiller etter dem, jævelig langt unna, på Arena. Jeg har vært forelska i henne siden første gang jeg hørte London-sangen hennes på radio. Og nå skal jeg løpe for å se henne live. Yess, ass!

På veien møter jeg to kjempesøte og uskyldige småjenter med enorme mengder lunka hvitvin. De er glade for å dele, fordi de er så snille, og jeg er glad for å se dem. Men de beveger seg altfor sakte, og det er rødt lys til pitten på Arena når vi kommer dit. Vi finner en streit plass litt utenfor teltet, hvor vi akkurat klarer å late som vi kan se henne. Folk rundt meg er fascinert over at jeg tar notater, og anbefaler meg å gi henne et høyt terningkast. Selv har Lily et betagende distansert smil, litt tynn stemme, altfor mye sminke, og et flott, langt skjørt. Dessuten røyker hun sigg på scenen, og jeg forelsker meg i henne nok en gang. Og siden hun ser ut som hun mener det når hun synger at «I intend to put these / words into action,» tilgir jeg smikøren hennes også. Men hun er en diva, det er det ingen tvil om. Om jeg hadde klart å dra til England, finne henne, sjekke henne opp og gifte meg med henne, måtte jeg ha brukt resten av livet på å stramme henne opp. Jeg håper Roskilde-opplevelsen hjelper henne til å forstå hva som er rett og galt. Det er selvfølgelig mange flere gutter enn jenter på konserten, og en av dem forteller meg at Kanye West er en boytoy. Jeg vet ikke hvorfor. Når Lily er ferdig velger å forlate jentene med hvitvinen til fordel for Slipknot. De er blitt litt i overkant popete siden sist jeg så dem, men det er vanskelig å si om det er bandet eller tidene som har forandret seg. Uansett har de masker, og bruker masse lys. Jeg tar blider fra ekstremt lang avstand. Ble de ikke flotte?


Etterpå har den brasilianske skjønnheten anbefalt meg å se LA 33, fordi de er fra samme kontinent som henne, nærmere bestemt fra Colombia. Selv akter hun å danse salsa med sin kjære, men jeg går helt frem til scenen for å få vann, som de utrolig blide sikkerhetsvaktene deler ut til alle som vil ha. Dansker er ryddige sånn. Det er et enormt band, uten frontfigur, i god, kollektivistisk ånd. Typisk Sør-Amerikansk. Tre trommiser, fire blåsere, tre vokkiser og én gitarist, uten at noen har noe som helst styring på det som skjer. Bak meg står to middelalderende menn og roper politiske slagord på spansk til bandet. Resten av publikum danser. Den eldste i bandet synger direkte til en blond jente som står rett ved siden av meg, og en av de politiske kara oversetter for henne. Det er vakkert. Jeg vil reise til Colombia. Bortsett fra at jeg har hørt det er livsfarlig der. Så jeg tør nok ikke. Men om jeg hadde gjort det, ville jeg gått på konsert. Senere på kvelden møter jeg overleveren og brasilianeren på en dansk hiphopkonsert. Hun er trøtt, og vil hjem. Til Norge. Men hun kan ikke få det som hun vil. Vi har nachspiel utenfor teltet deres. Hun føler hun har vært på festival i ti år. Vi prøver å kjøpe pizza til henne, men det er stengt. Klokka er tross alt fem.


Konsertdag 4
Søndagen er den første dagen det er littegrann overskyet, så jeg sover lenge. Jeg rekker akkurat å stille meg opp på Pavilion med en bagel og et glass hyllebærsaft uten vodka idet Yoga Fire begynner å spille. Den siste sangen deres. Det virker som om publikum har likt dem. Selv har jeg vært våken i en drøy halvtime. Det er beinhardt. Jeg går innom Eagles of Death Metal, mest i håp om å finne en do med lite kø, før jeg kommer meg over til The Whitest Boy Alive. Han heter egentlig Erlend Øye, og bruker briller. Elektronika kalles det han spiller. Han er flink, tror jeg. Men jeg merker jeg er mentalt fraværende nå, og går for å møte klinejentene som har vært på M. Ward. I stedet for dem finner jeg hvitvinsjentene, som allerede har sittet i Coldplay-kø i fire timer. Vi prater om løst og ikke så mye fast, og jeg misunner dem for at de har bil. Selv aner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg hjem. Så får jeg en melding fra Overleveren, som har klart å samle hele gjengen vår, til og med lydteknikern som jeg nesten ikke har sett hele uka. Jeg glemmer at det er siste dagen, og går uten å gi jentene den varme og langvarige hadetklemmen de fortjener. Unnskyld til dere. Men jeg finner resten av gjengen min.

Psykedelikern med skjegg og svensk kjæreste har lagt en intrikat plan om hvordan vi skal få sett den siste konserten på Orange som gruppe. Planen inkluderer stoler. Jeg er glad for å slippe å tenke. Men det fungerer. Vi ser Muhammad Yunnus prate om å utrydde fattigdom i vår levetid, og det virker helt overkommelig fra der jeg står. Coldplay kommer på scenen, og er akkurat som Coldplay skal være. De holder en utrolig hyggelig konsert, vi holder mye rundt hverandre, og er glade i hver enkelt som er tilstede. Midtsidepiken vår får sitte på skuldrene til en danske, men kliner ikke med ham. Han er skeptisk når hun tilbyr seg å gjengjelde tjenesten, men hun er en sterk kvinne, både mentalt og muskulært. Når Coldplay er ferdige, drar han med skjegget, svenskekjæresten og lydteknikeren til Køben, Overleveren og Brasilianeren til teltet sitt, og klinejentene og jeg til Arena for å klubbe. Vi kjøper to liter hvitvin på veien. En av dem blir tømt ut av en sigøyner. Det var min skyld som satte den igjen på et bord. Vi holder ikke ut så lenge på Pharfar-konsert, men desto lenger på en kollektiv drum ‘n bass-session foran Orange. Ødelagte campingstoler og tolv meter høye metallstolper blir utmerkete rytmeintrumenter bare man er mange nok. Vi synger Baywatch-sangen på vei tilbake til teltene. Folk applauderer, selv om vi ikke kan teksten. Dagen etter mislykkes vi totalt i å skaffe bussbilletter hjem, og må ta båt. Vi får senger, dusj og kald cola. Jeg er fornøyd. Så spiser vi valium fra India, og sover til vi er tilbake i Norge.

Oppsummering
Roskilde er verdens beste ting. Det er jævelig mye kø der, men det gjør liksom ikke noe, fordi danskene har bestemt seg for at bare man er mange nok bak diskene, trenger ingen av dem å stresse. Neste år vil jeg ha litt regn innimellom, komme tidsnok til Gogol Bordello, og at Katzenjammer spiller på Orange. Bare det første kommer til å skje. Men etter å ha sovet 24 av de siste 48 timene, er jeg fremdeles intenst lykkelig, og ganske fjollete til sinns. Akkurat slik man skal være. Terningkast seks.

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Valgkamppremiere på NRK — Det første masseslagsmålet
• Anmeldelse av sangene
• Tirsdagsreferat av AFV og The Apprentice
• Det skal være hyggelig å gå på besøk