Roskilde! Fy faen!

I april begynte mange av oss i Vittighetens Dyd å planlegge at vi skulle dra til Roskilde. I mai kjøpte jeg billett. I juni bestemte de andre seg for å dra til Hove i stedet. Faen for noen folk. Men jeg ga meg ikke. Jeg trenger en årlig motvekt til misantropien som preger hverdagen min, og en drøy uke på et gigantisk dansk jorde sammen med nitti tusen euforiske skandinaver og noen tusen sjokkerte turister fra resten av verden er akkurat det som skal til. Så jeg begynte å lete etter noen andre å dra med, og fant en flokk perfekte folk: En overlevelsesekspert med lavvo og camelback og hans ekstremt varmblodige forlovede fra Brasil, to uforskammet vakre og sjarmerende jenter med ambisjoner om å sette verdensrekord i klining, en språkforvirra fyr med skjegg og sans for psykedelika og hans flickvänn med svart paraply, samt en lydtekniker med leilighet i Køben.

Warmup-dagene
Vi chillern med noen glovarme birras i solsteika. Vi svømmer i en falsk innsjø som etter sigende kan gi deg klamydia i øyet, hvis du ikke passer på å lukke det. Gehzandersmeckz er tilfeldigvis også der, og han, jeg og en fyr som bor i Bergen prøver å sjekke jenter på natterstid ved å kaste en rockering rundt dem. Det gir ekstra poeng å treffe par som kliner. Vi konstaterer at nesten ingen kan rocke med ring lenger. På onsdagen kommer en av klineentusiastene på midtsiden i Ekstra Bladet, men det er utsolgt i kiosken, og vi må kjøpe det brukt. På torsdagen begynner konsertene, som jeg nå skal anmelde noen av. Fortrinnsvis dem jeg klarte å komme meg på. Jeg skal være kritisk, nøytral og objektiv. Eller noe lignende. Eventuelt det motsatte. Det blir spennende å se hvordan det går.

Konsertdag 1
Første band for meg blir Katzenjammer. Fy faen for noen kvinner. Jeg rekker akkurat å sette meg ned utenfor Pavilion med en bagel og en halvliter whisky og sjokolademelk i det de begynner å spille. Musikken deres er instrumental, med både melodi og rytme. De snakker norsk, akkurat som sist jeg så dem. Ingen overraskelse der. Etter et par sanger er jeg klar for å gå inn i mengden, og prøve å faktisk få se litt på de smellvakre og uvanlig talentfulle jentene på scenen. De smiler. Kjempemye. Alle sammen. Gehzhandersmeckz har klatret opp i en av stolpene som holder teltet oppe. Når han kommer ned spør han meg og de andre vennene sine om hvem i bandet vi helst vil gifte oss med. Jeg har vanskelig for å velge, men lander på hun som er liten og blond. Hun er vidunderlig skjønn, med henrivende og uskyldige øyne. Jeg håper hun aldri har opplevd noe vondt i hele sitt liv. I hvert fall ikke noe verre enn at en litt eldre kjæreste dumpet henne på ungdomsskolen. Alle mennesker trenger litt smerte innimellom, for å vite hvordan det funker. Men noen fortjener mer enn andre. Jentene i Katzenjammer fortjener langvarige orgasmer, utdelt med ekte kjærlighet, hver dag, hele året. Jeg har gåsehud under 70% av konserten, og synger med som om jeg har stemme til det, og kan tekstene utenat. Begge deler er i beste fall selvbedragersk, men jeg bryr meg svært lite om akkurat det. Etter å ha gaula «Mere! Mere!» i noen minutter dukker det opp en danske som sier at det er slutt. Jeg godtar det, og stikker innom Volbeat på Orange. De spiller rock, og vokkisen ser ut som han er en ekstremt snill familiemann som klikker helt når han er på fylla med gutta. Akkurat slik vi liker det.

Etterhvert går jeg tilbake til campen, hvor jeg slår meg ned hos fyren som bor i Bergen og en statsviter som digger beinhard metal. Han forklarer oss at det bare er en gradsforskjell mellom homofili og pedofili. Jeg vet ikke hvordan han har funnet ut at det er sånn, men jeg stoler på ham, fordi han påstår at han har jævelig gode karakterer fra Blindern. Så skal vi på en konsert. Jeg føler jeg går til Mew i skumringen hvert eneste år, men siden de ikke har spilt live siden 2005, innser jeg at det nok har vært snakk om Muse ved en del anledninger. Uansett er vi totalt uinteressert i Kanye West, og konstaterer at han er en tullebukk mens vi går målrettet forbi scenen han står på. Arena er ganske fullt når vi ankommer. Mew spiller ganske pent. Vi blir ganske fulle. Så stikker jeg tilbake til Orange for å se en dansk DJ som kaller seg Trentemøller. Jeg synes det er et morsomt navn, men er åpen for muligheten for at det bare er etternavnet hans. Danskene digger ham. Han har lært å danse av Fatboy Slim, å sample av Armand van Helden og klarer til tider å lage originale lyder. Men han ser veldig rar ut på håret. Dansker. Fy faen.

Trykk her for å lese resten av Roskilde! Fy faen!

Hvis du syntes dette var morsomt, liker du sikkert disse innleggene også:

• Hva er bloggeverdig om dagen?
• JenteVors
• Same + dildo + cunt-licking spaniel
• Hmm, betyr dette at jeg må skrinlegge planene mine om å bli pensjonist?