Det er ikke alltid like hyggelig med besøk fra pent kledde mennesker
På mandag, midt under en Hotell Cæsar-reprise, kom det en pyntet mann på døra mi. Jeg kjente et fnugg av forlegenhet der jeg åpnet opp uten sokker, i hullete joggebukser og en v-halset genser som strengt tatt hadde gått av moten i 2005. ”Hei” smilte jeg, på den mest taktfulle måten jeg klarte, for å gjøre opp for et under middels førsteinntrykk. ”God dag” overgikk den pent kledde mannen meg. Jeg befant meg i et veldig bittersøtt scenario: på den ene siden fikk skikkelsen meg til å føle meg utrolig hyggelig og bekvem, på den andre siden så jeg på dette som en høflighetskonkurranse jeg var i ferd med å tape. ”Kan jeg by Dem på en kopp te?” fortsatte jeg, nå i suveren stil. Hvordan kunne han toppe dette? Her inviterer jeg en totalt fremmed person til en kulinarisk opplevelse i en kopp, i hvert fall om vi skal tro teksten i kursiv på Early Label Tea-boksen.
”Jøss, det høres nydelig ut”. Jeg vet ikke hvordan han klarte det, men til tross for mitt svært så uegoistiske trekk sto det nå 2-0 til den av oss med det flotte tøyet. Jeg trengte en ny taktikk, og det kjapt, mannen hadde allerede rukket å ta av seg skoene, komplimentert gardinene og gitt meg et kameratslig klapp på skulderen. Selv tok jeg på meg sokker og rufset ham i håret, selve rufsingen var nok i overkant dristig, da vi enda ikke hadde håndhilst. Mannen lo det bort, og ga meg igjen en provoserende betryggende og behagelig følelse. Jeg var tom, men nektet å gi meg: ”Du kan gått få to kopper!” Denne gangen var høfligheten blitt overskygget av et mer overivrig og kampaktig fremtoning. I en fortvilt gjennomgang av høflighetsfraser i hodet mitt, hørte jeg ikke et snev av det mannen var i full gang med å fortelle om. Det var sikkert noe hyggelig, der han sto så engasjert og blid, vakker er et ord mange helt sikkert ville brukt.
Jeg skjenket te i koppen hans og mumlet noe om disse jævla te-prisene, slaget om høfligheten føltes tapt, så jeg skiftet frekt arena over til det folkelige. ”Snart skal vel politikerne fortelle oss at all denna teen ikke bra for deg heller, kan jo ikke lenger ta deg en øl uten å ha en folkerepresentant hengende over deg for å fortelle om skaderisikoen.” Akkurat det innlegget hadde nok vært tjent med mer banning og færre ord, tenkte jeg selvransakende. Det virket som at mannen delte denne oppfatningen, noe han avslørte gjennom en fremprovosert falsk, men dog høflig latter.
Jeg skjønte at denne kampen kunne jeg ikke vinne ved å score noen poeng selv, og byttet brått men umerkelig strategi. Jeg måtte bringe ham ut av fatning, helst få ham til å gjøre noe sosialt uakseptert. Så jeg tilbød meg å ligge med ham. Han takket for teen og stormet ut. Det smalt høyt i døren. Så utrolig uforskammet. På kommoden fikk jeg øye på et ferskt eksemplar av Vakttårnet. Jeg måtte le. Hvis Gud hadde fantes, ville han jo latt den kristne av oss gå seirende ut av denne kampen.
Hahaha! (Du fikk til og med et utropstegn)
Akkurat ja. Likte beskrivelsene og skildringene godt helt til siste avsnitt, men det kan ha noe med at jeg er kristen å gjøre.
jeg hadde en lignende erfaring med en mormoner… han takket ja desverre
hahaha:D