Jeg kjenner ikke igjen et eneste ansikt på dette bildet fra tabloidpressen. Katastrofe!
Hadde jeg bodd i en tid eller et land hvor det var den minste grunn til det, er jeg ganske sikker på at jeg ville vært beinhardt revolusjonær. Men jeg ville nok ikke turt å dra ut i gata for å sloss med statspolitiet. Jeg er en postmoderne sjel i et postindustrielt legeme. Folk som meg liker best revolusjoner uten blodbad, helst et godt stykke unna, som for eksempel den oransje varianten i Ukraina. Denne typen revolusjoner fungerer riktignok nesten aldri på sikt. Men de ser spektakulært bra ut i en måned eller deromkring, og innen de mister glansen har det sikkert skjedd noe nytt man kan bry seg om, et annet sted i verden. Akkurat slik vi i internettgenerasjonen vil ha det.
Sånn sett er det som skjer i Iran som designet for å tekkes en vestlig, desentralisert offentlighet. Det er for eksempel, og uvanlig nok, dritenkelt å ta stilling til hvem man bør heie på. På den ene siden har vi et undertrykket folk som tyr til noenlunde fredelige gatedemoer og intens aktivitet på twitter og web. Det kunne nesten vært oss sjæl, bortsett fra all lidelsen. På den andre, et totalitært teokrati med et omfattende militærvesen som kan slå demonstranter med plastkøller for sikkerhets skyld, og skyte på dem om de skulle se ut til å komme noen vei. Vi hadde slike makthavere i Europa før. Og vi revolusjonerte mot dem. Selv om ingen skulle trodd vi kom til å klare det. Yay oss, liksom. Om bare flere hadde gjort som vi gjorde.
Men om de hadde gjort det i dag, ville vi fordømt det. For vi var helt drøyt voldelige mens det stod på. Og det er jo ikke nødvendig lenger. Alt er jo så fredelig nå. Særlig på internett. Nå er vi mer opptatt av dialog. Og ser helst at folk kopierer oss på det området også. Så det er det Iranerne prøver å gjøre.
Iranere er nemlig jævelig unge, og jævelig smarte. De har skjønt at for å nå frem i den globale diskusjonen, må de involvere folk personlig og emosjonelt. Gjerne ved å oppfordre oss til å bytte til et grønt profil-bilde på Facebook. Sånn kan du vise din støtte. Du kan vise at du bryr deg, at Irans kamp angår nettopp deg. At det som skjer bokstavelig talt preger deg, eller i hvert fall måten du fremstiller deg selv på. Du er jo blitt grønn. Tydeligere kan du ikke være. Og det koster deg bare et eneste klikk.
Det som begynte som intern kommunikasjon over kanaler som vanskelig lot seg overvåke, er blitt en genistrek av en løst distribuert PR-kampanje. Det er blitt en meme: revolusjonen vil ikke bli sendt på TV, den vil bli tvitret. Og re-tvitret. I det uendelige. Eller i hvert fall i noen uker. Det er nærmest romantisk, verden står samlet om å følge øyenvitnerapporter fra anonyme aktivister, oppmerksomheten kan ikke stagges, og et såpass grelt regime kan umulig tåle dagens lys? Ikke i vår tid, i vår globale landsby av kjærlighet, sukkerspinn og iskalde politiske realiteter?
Men nettopp fordi iranske opprørere oppfører seg slik vi i vesten ville gjort nå, ikke slik vi gjorde da vi hadde noe å sloss for, kommer de ikke til å nå sine mål om regimeendring denne gangen. For de har oversett noe viktig. Alle de ordentlig vellykkede revolusjonene fant sted for over to hundre år siden. Men den største forskjellen var at de hadde skikkelige kjendiser. Sånne som så ut som om de var en helt annen type mennesker enn alle andre. Folk andre folk så opp til, helt uironisk. De ville aldri klart å utrette noe i dag, for de var først og fremst pretensiøse, intellektuelle drittsekker som sendte de fattige folkemassene foran seg for å bli slaktet, mens de selv jobbet i kulissene med å utforme tanker og idealer for sine egne, personlige drømmesamfunn. Uten stemmerett for kvinner. Dessuten bød de ikke på seg sjæl, men skrev lange, teoretiske bøker, og holdt taler uten private anekdoter. Internett ville hatet dem, og de ville hatet oss. Men disse folka fylte en funksjon. De stod fysisk bak gilijotinene og skyttergravene, og tok personlig kontroll over statsfinanser og administrasjon. Til sammenligning har Iran en fyr som Vokterrådet liker bittelitt mindre enn Ahmadinejad og noen hundre anonyme twitterkontoer. Perfekt for å skaffe seg sympati og oppmerksomhet lokalt og globalt i en nettverksøkonomi. Totalt ubrukelig til å arrangere massehenrettelser av geistlige øvrighetspersoner og erstatte dem med overgangsfigurer med folkelig støtte.
Iran prøver veldig hardt å skape verdens første postmoderne revolusjon. Og herregud så mye kred de fortjener for det. Men det de hadde trengt er en moderne en. Demokrati er en moderne greie, og det er fremdeles nødvendig å ta ting i rekkefølge. Selv om duften av råtnende lik på gata i Teheran nok hadde blitt litt kraftig for samtidens europeiske neser.
Du later som om du kjenner Iran og at du har vært på flere revolusjoner! jeg har vært i den første revolusjonen. Denne andre revolusjonen følger jeg ganske tett. Selv om du ønsker å ha det slik, er det slik at millioner av mennesker er ute og bøter livet hver dag. Internet er et sterkt tillegg til det reelle fysiske som foregår ute på gatene. Og for ordens skyld liker ikke vokterrådet Mousavi
Synd dere har fått skivefeil i bloggtittelen: VITTIGhetens dyd der det nok skulle vært VIKTIGhetens dyd, eller Nyhetskringkastningens dyd. Noen kan jo tro at dere prøver dere på humor istedenfor nyhetsgjengivelse, og det ville jo vært en heeelt annen type blogg; sikkert full av frekke språklige virkemidler som ironi, sarkasme og andre former for morsomheter.
Iraner: Er det millioner av mennesker som dør hver dag i Iran??